En tillitsreform med eller uten dokumentasjonsplikt?

Øystein Blymke er skribent og statsviter

SYNSPUNKT: Arbeids -og inkluderingsminister Hadia Tajik ønsker mer tillit og medbestemmelse i arbeidslivet. Derfor iverksetter regjeringen nå den lenge bebudede «tillitsreformen». Først ute er Nav. Parallelt med reformstart vil arbeidsministeren lovfeste arbeidsgivers dokumentasjonsplikt og drøftingsplikt om behovet for deltid, før han kan ansette personer - på deltid.

Forhåpentligvis vil de offentlige myndigheter som omfattes av «tillitsreformen» slippe «dokumentasjonsplikt» når de kanskje en gang skal evaluere om tilliten har økt eller ikke, siden reformstart. Spørsmålet som kan stilles er imidlertid, om lovbestemt «dokumentasjonsplikt» er et velegnet virkemiddel når politikerne ønsker å regulere en – i utgangspunktet - tillitsbasert arbeidsrelasjon mellom partene?

Anvendelsen av pliktbud i lovverket for å få arbeidsgiver til å ansette flere på heltid enn han selv mener er tilrådelig, er kanskje ikke det lureste første-trekket når man samtidig lanserer en tillitsreform? Ministeren har riktignok et mer overordnet ønske om at den lovbestemte plikten skal bidra til å utvikle en «heltidskultur», men likevel..

Mye av Tajiks argumentasjon for mer heltid og mindre deltid er isolert sett godt «dokumentert» - Selv om hun ikke er pålagt noen plikt fra velgerne om slik dokumentasjon. Hun bruker EUs kartleggingsmateriale, OECDs analyser, pandemierfaringer og mere til, for å begrunne berettigelsen av lovforslaget

Skal dokumentasjonsplikten imidlertid ha noen funksjon, er det vel trolig at statsråden må ha hjelp av en gruppe kontroll-byråkrater som skal påse at den ene part i arbeidslivet (arbeidsgiver), både skjønner sin besøkstid, og rapporterer om behov på en slik måte at både byråkrat og politiker kan ha tillit til at ham. Slik skal en «heltidskultur» dyrkes fram – hvis jeg har forstått noe av regjeringens intensjon rett.

Uansett hvilken intensjon som ligger bak forslaget om dokumentasjonsplikt for å begrunne deltid, skapes lett et inntrykk av at nåværende regler ikke er kontrollerende nok. Og at regjeringen dessverre ikke helt ut kan stole på at en tillitsbasert relasjon mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om heltid eller deltid virker som den skal – vurdert ideologisk og politisk..

Når det gjelder intensjonene bak «tillitsreformen» derimot, er regjeringens intensjon at den ansatte skal regelkontrolleres mindre, og få lov å bruke sitt gode forvaltningsskjønn oftere. «Ansatte i førstelinjen skal få større handlefrihet til å benytte fagligheten og kompetansen sin» sier Tajik til Aftenposten 27ds i en artikkel der hun redegjør for regjeringens tillittsreform. «Blir det nå mindre regelstyring og mer skjønn fra den enkelte ansatte» spør så Aftenposten. «Det blir mer medbestemmelse over arbeidssituasjonen» er det noe megetsigende svar ministeren gir. Elisabeth Steen, hovedtillitsvalgt i NTL Nav derimot, er noe mer konkret da hun i samme Aftenposten-artikkel blir spurt: «Vil den enkelte i større grad få utøve eget skjønn? Hun svarer da: «Det må det innebære. Samtidig må vi ivareta rettssikkerheten til brukerne»

Med slike krevende, og dilemmafylte styringssignal fra politisk hold og fra fagforeningshold blir nok det parallelle arbeidet med både arbeidsmiljølov og tillitsreform, både langvarig og antakelig svært vanskelig å få vurdert effekten av.

Lovbestemte pliktbud kan i og for seg være holdningsskapende, selv om loven ikke håndheves. Ett er rimelig sikkert. Nye lover med kontrollbestemmelser skaper fort et nytt byråkrati. Noen må jo kontrollere om plikten blir overholdt. I beste fall kan lovens formål bidra til å endre arbeidsgivers tenkning. Dvs. at han med tid og stunder endrer sin uønskede deltidskulturelle innstilling til en mer heltidskulturell tenkning, i tråd med de politiske intensjoner. Spørsmålet er bare om det er en slik type politisk styring gjennom lov folk flest egentlig ønsker?

I tillegg til statsrådens mange godt dokumenterte argument for å utvikle en heltidskultur, trekker hun også inn et samfunnsøkonomisk perspektiv: «Dersom hver fjerde som i dag jobber deltid kom over i heltidsstilling, ville dette ifølge Perspektivmeldingen kunne ha styrket handlingsrommet i budsjettet med 30 milliarder kroner om ti år.» hevder arbeidsministeren i sitt «Synspunkt» her i DP, datert 25ds.

Litt lite dokumentert kanskje, men likevel fristende å si: Tenk hva et slikt budsjettmessig handlingsrom vil kunne brukes til. For eksempel, til å bygge ut en enda sterkere velferdsstat, med enda flere kontrollbyråkrater som kan kontrollere enda flere virksomheter og arbeidsgivere som ikke alltid handler i arbeidsfolks interesser – i alle fall ikke slik regjeringen definerer arbeidsfolk..

Arbeidsministerens ideologiske utgangspunkt for å mene det hun mener, om både tillitsreform og dokumentasjonsplikt, er fullt ut forståelig. Likevel bør det manes til litt større forsiktighet når det gjelder å trekke bastante politiske slutninger om alle godene ved egne reformer og lovforslag. Særlig når de begrunnes med like bastante politiske påstander om de begredelige resultat arbeidsministeren mener har kommet ut av den forrige regjerings reformer og lovforslag.