Alle veier fører til Rio, vag vei videre

Konferansen Rio+20 i Rio de Janeiro om bærekraftig utvikling som starter onsdag denne uken, er det store FN-arrangementet i år (se tekstboks). Over 100 statsledere har meldt sin ankomst. Med seg har de tusenvis av statsråder, politikere, byråkrater, og representanter fra de frivillige organisasjonene. Næringsliv og aktivister har også varslet sin ankomst. Den offentlige, norske delegasjonen ledet av statsminister Jens Stoltenberg teller 54 personer, og den offisielle, norske holdningen er at Rio-møtet skal bli en suksess med håndfaste resultater.

Det er lite som tyder på det.

20 år etter det første Rio-møtet i 1992 som ga verden uttrykket «bærekraftig utvikling» og «grønn økonomi» greier ikke verdens toppledere å definere hva uttrykkene skal inneholde.

– Dessverre er emnene som Rio-møtet skal ta opp svært mange og meget omfattende. Da det siste forberedelsesmøtet i New York ble avsluttet, var partene bare enige om de 20 letteste prosentene av teksten de håper å bli enige om i Rio, sier Svend Søyland, seniorrådgiver for internasjonale spørsmål i Bellona.

– Dokumentet som går videre til Rio er på hele 81 sider med parenteser og hakeparenteser over alt. Det er et soleklart tegn på at uenighetene er store og vanskelige å løse, sier Søyland som nå er bekymret for at land som ikke støtter opp om FN-systemet skal få nye argumenter for å distansere seg fra internasjonale forpliktende avtaler.

Verdens toppledere har tre dager på seg i Rio mellom 20-22 juni denne uka til å bli enige om en uttalelse. Så langt er det altså bare de letteste hindringene de har greid å forsere. Forventningene til at det skal bli en sterk og miljøvennlig uttalelse er derfor, som de sier på brasiliansk, «Nada»!

Ifølge den engelske avisen Guardian, som har fått tilgang til forhandlingsdokumentene foran toppmøtet, så er uttalelsen også betydelig mer svekket enn det opprinnelige utkastet. The Guardian skriver at det bedrives ordkløveri og at det er uenigheter om rekkefølgen av ord. Som eksempel trekker avisen fram uenighet om hva forskjellen på hva «policy for a green economy» og «green economy policy» innebærer.

Navlebeskuing

Den tidligere brasilianske miljøvernministeren og presidentkandidaten Marina Silva frykter at økonomisk uro vil føre til mer nasjonal navlebeskuing og at landene søker tilbake til gårsdagens økonomiske løsninger som kun ser på vekst som eneste farbare vei. Hun er redd for at Rio+20 kan gi et tilbakeslag for miljøet og den grønne økonomien.

– Uansett er det bortkastet tid å diskutere fargen på økonomien. Verden trenger en økonomi som er bærekraftig, og vi må bruke Rio+20 for å integrere de sosiale, økonomiske og økologiske utfordringene, sa Silva på en av åpningskonferansene da den utvidede delen av Rio+20-programmet åpnet sist tirsdag. Silva er en av verdens mest kjente miljøaktivister og har fått flere internasjonale priser, blant annet den norske Sofie-prisen.

Marina Silva sier til Mandag Morgen at vertslandet Brasil er på full fart bakover i miljøspørsmål.

– Brasil kunne spilt en ledende rolle under Rio+20. Men dessverre prioriterer denne regjeringen ensidig økonomisk vekst og er villig til å la den mektige landbruksindustrien styre i miljøspørsmål. Jeg tror også at den økonomiske usikkerheten i verden gjør at mange land heller prøver å løse kortsiktige problemer istedenfor felles problemer, så jeg har ikke store forhåpninger, sier Silva. Hun vil selv være en aktiv deltaker, men ønsker ikke å bidra i den offisielle delen av programmet.

Også norske miljøvernorganisasjoner er nøkterne i sine forventninger til konferansen. Spaltist i Mandag Morgen og daglig leder i Norsk Klimastiftelse, Anders Bjartnes, setter større lit til at det kan komme resultater fra næringslivet enn fra politikerhold.

– Jeg håper Rio-møtet gjør det enda tydeligere for alle at det er nødvendig med en omlegging av økonomien i grønn retning, både av hensyn til klimatrusselen og fordi ressursene presses. Næringslivets rolle er avgjørende, og det er mitt inntrykk at svært mange store og små selskaper deler en slik agenda og gjør sitt for å fremme endring. Fra politikerne kan vi vel ikke vente oss konkrete beslutninger, men forhåpentlig vil erklæringer knyttet til mål om å begrense klimautslipp i tråd med to-gradersmålet bli gjentatt, sier Bjartnes.

– Utfordringen til statslederne som kommer til Rio er å vise vei for næringsliv og forbrukere. Politikerne er unødvendig bekymret for å sette i verk viktige klimatiltak. Vår opplevelse er at verdens befolkning deler bekymringen for globale miljøproblemer, og aller mest ønsker vi modige politikere som tar klimautfordringen på alvor, sier Svend Søyland, seniorrådgiver i Bellona.

Bellona anser det som viktig at man ser utfordringene knyttet til ressurskonflikter, tilgang til rent vann og energi og bærekraftig produksjon i sammenheng.

– Vi er også opptatt av å få fortgang i den globale nedbyggingen av fossile subsidier. Dessuten er det viktig å støtte opp om arbeidet med grønn industriutvikling gjennom bruk av CO2-fangst og -lagring (CCS) på store utslippskilder, sier Søyland.

Ikke klimakonferanse

Parallelt med Rio+20 foregår FNs klimaforhandlinger der det fortsatt ikke er blitt en avtale. Men klima vil ikke bli en del av Rio+20-forhandlingene og slutterklæringen. Det har vært harde kamper i forkant av konferansen hvorvidt miljø og klima skal spille en mer sentral rolle. Men FN har vært klar på at klima må holdes utenfor for ikke å ødelegge selve klimaforhandlingene. Rio+20 skal konsentrer seg om å bekjempe fattigdom, innføre sosial rettferdighet og beskytte miljøet i en verden med stadig større befolkning, ifølge konferansen egne hjemmesider. Marina Silva er derfor redd for at miljødebatten uteblir helt.

– Mange miljødebatter er trukket fra programmet. Å diskutere sosial utjevning, økonomisk bærekraft og offentlig styring uten å ta med det økologiske, er å redusere viktigheten av miljøvernet, sier Silva. Hun mener at Rio+20 derfor kan bli et tilbakesteg sammenlignet med konferansen i 1992 som først satt miljøvern på dagsorden.

Dersom miljø og klima regnes inn som en viktig faktor for levevilkår, viser det seg at bildet av levekårene i ulike land, endrer seg. En professor ved navn Chulumn Togtokh ved the National University of Mongolia har laget en alternativ levekårsindeks, der bærekraft legges til FNs ordinære vurderingskriterier og der landene også rangeres ut fra CO2-utslipp per capita. Resultatet er at Norge er på topp i begge rangeringene, mens plasseringen på levekårs-rangeringen ellers endrer seg betydelig for mange andre land (se tabell).

Selv om hele verden nå kommer til å følge med det som skjer i Rio de Janeiro de nærmeste dagene viser en undersøkelse utført av det brasilianske miljøverndepartementet at hele 78 prosent av det brasilianske folket ikke har hørt om konferansen. Men miljøvernminister Izabella Teixera sier at undersøkelsen viser en fremgang: I 1992 var det bare seks prosent av befolkningen som hadde hørt om konferansen.

I Rio merker de tilstrømningen av folk. Tusenvis har allerede inntatt gatene for å delta på det alternative arrangementet som kaller seg «Cupula dos povos» – som best oversettes til «Folkets ledelse». Initiativtakerne består av 33 organisasjoner utgått fra fagbevegelse, urbefolkning, landarbeidere, miljøorganisasjoner og antidiskrimineringsorganisasjoner. Veldig sentralt for disse står konkrete prosjekter som de mener vil ramme miljøet i Brasil. Særlig kampen mot utbyggingen av verdens nest største kraftverk – Belo Monte - midt i Amazonas-jungelen vil gi gjenlyd i Rios gater. Flere representanter for urbefolkningen har meldt sin ankomst og vil bruke Rio+20 for å få oppmerksomhet om sin sak.

Grønt metall

Brasils største enkeltforbruker av strøm, norske Hydro, vil også bruke Rio+20 for å presentere sine aktiviteter i landet og hvordan de konkret jobber for en bærekraftig utvikling. Hydro er majoritetseier for Sør-Amerikas største aluminiumsverk Albras, som er den bedriften som bruker mest kraft i landet. Hydro eier også verdens største alumiaraffineri Alunorte og har planer om å bygge et tilsvarende stort raffineri. Alumina er foredlet bauxitt som brukes for å lage aluminium. Bauxitten hentes ut fra store gruver i Amazonas. Hydro har i dag rundt 4500 ansatte i Brasil, som er like mange som i Norge. De fleste av dem bor i kommunen Barcarena som ligger i Amazonastaten Para.

– Rio+20 er også en viktig møteplass for næringslivet, myndigheter, lokalsamfunn og forbrukere, om prosjekter som fremmer bærekraftig vekst. Næringslivet spiller en viktig rolle og bidrar til å løse utfordringer knyttet til miljø og klima gjennom sysselsetting, vekst og innovasjon, sier kommunikasjonsdirektør Inger Sethov i Hydro.

Hydro inngikk nylig en avtale om skogplanting med kommunen i Barcarena der det tilrettelegger for fruktdyrking. Til sammen 40.000 frukttrær skal plantes. Formålet med prosjektet er å gi små familier inntekt av naturen uten at det går på bekostning av miljøet. I tillegg vil Hydro bruke Rio+20 til å lansere et miljøsamarbeid med delstaten Para og kommuner der Hydro har sin aktivitet. Etter at Hydro kjøpte det brasilianske gruveselskapet Vales aluminiumdivisjon for 30 milliarder i 2010, er det norske selskapet blitt en betydelig aktør i det miljøsensitive regnskogområdet i Brasil.

Hydro ønsker også å presentere hvordan aluminium kan bidra til å redusere energikostnadene ved byggvirksomhet. Powerhouse er et samarbeidsprosjekt mellom Entra Eiendom, entreprenørselskapet Skanska, aluminiumselskapet Hydro, arkitektfirmaet Snøhetta og miljøorganisasjonen Zero.

– Bygg står i dag for omlag 40 prosent av verdens energiforbruk. Dette er en demonstrasjon av hvordan aluminium kan bidra til å være en del av løsningen på verdens klimautfordringer, sier Sethov.

Ifølge The World Business Council for Sustainable Development (WBCSD) vil Rio+20 gi muligheter for næringlivet til å bli en partner for en bærekraftig utvikling.

– Næringslivet og industrien verden over må fortsette å fronte bærekraftig utvikling, ikke bare i sine egne virksomheter med også i samhandlingen med samfunnet. Vi må sette fart på vår felles innsats for å identifisere konkrete løsninger for å bekjempe fattigdom, klima-, mat-, vann- og energiutfordringer, sier styreformann Kris Gopalakrishnan i WBCSD til The Guardian.

De siste års store miljøkonferanser har fått stor oppmerksomhet. Særlig klimakonferansene har vært innledet med store forhåpninger og endt i store skuffelser. I hvert fall for dem som mener at det haster for verden å få på plass løsninger før den store katastrofen inntreffer.

Mange mener at store konferanser med til dels åpen krangling foran et verdenspublikum ikke vil føre frem.

– Selv om det er lett å bli frustrert over manglende fremgang på møter som dette, finnes det ganske enkelt ingen vei utenom. Verdens land og ledere må møtes dersom felles utfordringer skal løses. Da må det sivile samfunn være med for å sikre den demokratiske forankringen, sier Søyland i Bellona.