Arbeidsliv

Finansminister Siv Jensen mottar delingsutvalgets rapport.

Når er man en oppdragstaker, egentlig?

Delingsutvalget blir beskyldt av fagbevegelsen for å være et bestillingsverk. Det skyldes først og fremst analysene av mulige konsekvenser for arbeidslivet.

Publisert Sist oppdatert

ANALYSE Det springende punktet i rapporten er skillet mellom oppdragstaker og arbeidstaker. Mens arbeidstakeren har behov for vern som følge av arbeidsgivers styringsrett, er tanken at en oppdragstaker ikke trenger vern, siden hun i stor grad styrer seg selv.

De fleste som jobber i delingsøkonomien gjør dette gjennom frilansoppdrag, selv om de ikke gjør noe annet hele året.

I dag er det juridisk terra incognita hvorvidt en Uber-sjåfør som kjører for Uber gjennom et år faktisk er en arbeidstaker eller ikke. Enkelte jurister mener mye tyder på det, Uber sier nei, de er partnersjåfører.

Inntil videre er de dermed selvstendige næringsdrivende og kan ikke nyte godt av rettighetene som vanlige arbeidstakere har.

Et flertall i utvalget har kommet til at det ikke er behov for å gjøre nye vurderinger av grensedragningen mellom arbeidstaker og oppdragstaker. Dette var også NHOs anbefaling. LO ønsket en klarere grensedragning.

Og det kan fort bli siste ord i saken for en stund. For delingsøkonomien er ikke spesielt stor ennå. I utvalgets rapport heter det at dersom fenomenet får et visst omfang, kan det bidra til endringer i arbeidsmarkedet.

Og det er det jo ikke sikkert den blir i Norge. Folk foretrekker i stor grad fast ansettelse, det er ikke mange som har sluttet i jobben for å ta deltidsoppdrag til nå.

Men digitale plattformer kan vokse raskt. Finansmarkedene synes å tro at delingsøkonomien vil bli enorm. Hvordan skal man ellers forsvare at selskaper med beint fram grumsete balanser som Uber og AirBnb kan verdsettes i hundremilliardersklassen?

Og hva skjer når delingsøkonomien har vokst seg stor og mektig? Utvalget løfter selv frem flere ting som vil få enorme konsekvenser for hvordan arbeidsmarkedet er organisert i dag:

  • Mer aktivitet skjer direkte mellom privatpersoner
  • Økt utsetting av oppgaver
  • Større mulighet for spesialisering og arbeidsdeling
  • Redusert friksjon i arbeidsmarkedet kan føre til bedre utnyttelse av arbeidskraften og heve produktiviteten i økonomien
  • lere kan delta i arbeidsmarkedet og jobbe flere timer enn i dag
  • Noen vil bli værende i småjobber og sporadiske oppdrag med usikre og varierende inntekt
  • Et sjikt i arbeidsmarkedet vil kunne få lav betaling, under tariffavtalenes minstelønnssatser. Mens andre som er svært etterspurt, vil tjene eksepsjonelt godt. Resultatet av en slik utvikling er større ulikhet. Men utvalget tør ikke å konkludere med det blir større forskjeller likevel. Dersom flere kommer i jobb, vil det dra i motsatt retning.
  • Dersom flere går fra å være arbeidstakere til å bli oppdragstakere, vil det medføre en overgang til egenfinansiert opplæring.
  • Organisasjonsgraden og tariffdekningen kan synke, noe som på sikt kan svekke grunnlaget for en koordinert lønnsdannelse og partssamarbeid.
  • Hvis flere går fra å være arbeidstakere til å bli oppdragstakere, vil flere falle utenfor HMS- og arbeidstidsreguleringer i arbeidsforhold.

Mulighetene er altså ny teknologi, færre mellommenn, høyere produktivitet, større fleksibilitet og lavere inngangsport til arbeidsmarkedet.

Mens risikoen synes å være færre jobber, færre med fast ansettelse, høyere midlertidighet, potensiale for større ulikhet og et mulig brudd med den norske modellen i arbeidslivet.

Har vi ikke hørt om denne konfliktlinjen før et sted, mon tro?

Powered by Labrador CMS