Arbeidsliv
«Varsling etter boka» fungerer ikke i praksis
Det er en hardnakket myte at det første varslere gjør, er å springe til pressen. Brita Bjørkelo, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, synes det er på tide å avlive myten for godt. Under frokostmøtet til stiftelsen Fritt Ord og Fafo nylig, poengterte psykologen at det ikke finnes forskningsmessig belegg for en slik påstand, verken nasjonalt eller internasjonalt.
– De fleste ansatte som varsler, går internt først – eller kun internt, slår hun fast.
Også offentlig kjente saker som har nådd pressen, viser det samme: varslerne følger faktisk «boka» og de interne varslingsrutinene.
Ett eller annet sted på veien går imidlertid ofte noe «galt». Kontakt med pressen blir derfor varslernes siste utvei, påpeker Bjørkelo.
Les mer:
Lovgiver ønsker varsling
Forskeren peker i denne sammenheng på et paradoks. Landet har et lovverk som oppfordrer arbeidstakere til å si fra om kritikkverdige forhold – enten det gjelder rettssikkerhet, det å ikke bli skadet når man søker behandling, det å ikke bli skadet på jobb eller det å ikke inngå avtaler som strider mot norsk lov. Det er blitt fremhevet at varslingen er noe arbeidsgiverne ønsker og skal ses positivt på.
Likevel fungerer det dårlig i praksis, og det til tross for at det finnes interne rutiner og retningslinjer hvor det eksplisitt beskrives hvilke forhold ledelsen ønsker at ansatte skal gi beskjed om.
– På papiret har vi et ikke ueffent regelverk, men i realiteten når veldig få varslere fram rettslig, presiserer Brita Bjørkelo.
Alle må velge mellom pest og kolera noen ganger
Et ledelsesansvar
– Så hvor ligger problemet?
– Det er én part som har formell makt til å gjøre noe med saken, og det er ledelsen. Derfor får ledernes handlinger ikke ubetydelig mer kraft enn det arbeidstakernes handlinger har, understreker forskeren fra Politihøgskolen og ber lederne huske følgende fem punkter når en bekymret ansatt kommer til dem:
Som leder skal du vite at de fleste ansatte sier at de ikke observerer kritikkverdige forhold på arbeidsplassen.
- Av de få som har observert noe, sier omtrent halvparten ikke ifra til deg om det de har sett.
- Av de få som går videre, går omtrent alle til deg som nærmeste leder.
- Hvis du er toppleder og kommer inn i saken på et sent tidspunkt, er dette vital informasjon for deg.
- Hvis det er slik at saken når media eller (andre) offentlige myndigheter, kan du nesten være sikker på at den startet for lenge siden – internt ett eller annet sted i organisasjonen, som et internt varsel til den ansattes nærmeste overordnede.
Underforstått: noen interne ledere har på varslingens vei til offentligheten sannsynligvis ikke gjort jobben sin, eller ikke visst hvordan den skal gjøres.
Bjørkelo peker på et etisk dilemma når ansatte varsler om kritikkverdige forhold i egen organisasjon.
– Arbeidsgiveren eller lederen kan reagere med at dette er «business as usual» og fortsette, vel vitende om at det å ha visst og ikke gjort noe med forholdene, vil kunne skade virksomheten og de som mottar tjenestene. Fordi slike saker er komplekse, kan det også hende at arbeidsgiver mener at det ikke foreligger noe kritikkverdig og dermed fortsetter som før av den grunn, forklarer forskeren og peker på et særskilt lederansvar:
– Alle må velge mellom pest og kolera noen ganger. Forskjellen er at når du er formell leder og har fått beskjed om at det kan ha uhensiktsmessige konsekvenser å fortsette som før, inntrer andre krav til deg fra samfunnets side, advarer Bjørkelo.
– Det prinsipielle og den allmenne rettssikkerheten skjuler seg i alle detaljene. Hvis vi over tid systematisk behandler en viss befolkningsgruppe, for eksempel brukere, pasienter, eller bestemte deler av befolkningen på en bestemt måte, kan det føre oss til steder vi helst ikke vil sammenligne oss med, poengterer Brita Bjørkelo og minner om at det over tid kan føre til at prinsipielle demokratiske rettigheter brytes.
Det er én part som har formell makt til å gjøre noe med saken, og det er ledelsen
Ender ofte opp som personalsaker
Samfunnet ønsker at informasjon som er kritisk for norske virksomheter, skal benyttes for å forbedre tjenester, sikre rettigheter og forhindre ulovlige og uetiske handlinger.
– Dette kollektive ansvaret ivaretas ikke hvis alle hendelser hvor ansatte søker å gjøre sin arbeidsgiver opplyst om kritikkverdige handlinger, blir forstått og behandlet som «personalsaker», minner hun om.
Varslingene peker nemlig ofte på et avvik fra et regelverk og et lovverk som vi som samfunn forvalter for allmennheten.
– Derfor er disse sakene ofte ikke personalsaker, selv om Fafos funn fra i fjor viser at dette er en av de vanligste måtene å fortolke slike saker på. De er ofte, men selvfølgelig ikke alltid, forsøk på å korrigere veien videre, understreker psykologen.
– Noe av det viktigste med varslingssaker er å huske det forholdet som det i begynnelsen ble forsøkt å gjøre noe med, sier Bjørkelo.
Større enheter gjør varslingen viktigere
Forskeren fra Politihøgskolen peker på en samfunnsutvikling som gjør velfungerende varsling enda viktigere.
Vi lever i en tid hvor det å skape større enheter gjøres med en argumentasjon om at det skal sikre oss bedre faglige nettverk, at vi skal samle kompetanse og bli bedre på en rekke samfunnsområder. Det jobbes i flere offentlige og private organisasjoner med å fremme enhetlige prosesser og planer for å gjøre praksis, produkter og tjenester bedre. Dette skiftet krever også mye av oss fordi den daglige tjenesteutøvelsen blir levert lengre fra der beslutningene tas, ett sted der ute.
– For å sikre dette, er vi avhengige av at de få ansatte som faktisk ser noe de stusser på, og som gir beskjed om dette internt, blir hørt slik at forholdene blir håndtert, fremhever forskeren.
Varsling – et gode
Brita Bjørkelo etterlyser derfor et mer positivt syn på varslere – fra ledelsens side. Å la tvilen komme dem som sier fra til gode. De fleste av oss vil nemlig i løpet av livet ha bruk for offentlige og private tjenester.
– Da skal vi være glade for at det finnes ansatte som jobber på disse stedene som sier ifra når penger som skulle gått til behandling etter tilsyn, ikke når dem de er tenkt til, eller når behandling eller rettssikkerhet ikke ivaretas.
Det er slike dilemma det nyutnevnte ekspertutvalget på varsling skal «bale med» i tiden framover. Innstillingen skal leveres 1. mars neste år. Forskeren kommer med en «bønn» til utrederne:
– Mitt ønske for utvalget er at deres arbeid vil sette oss bedre i stand til å sikre at innholdet i varslingssakene holdes høyt slik at vi som samfunn forhindrer at vi havner et sted vi ikke vil være. Og at de verdier vi sier vi holder høyt, blir bevart, også i praksis.
Les mer om hvordan ledere bør forholde seg til varsling og varslere i uken «Lederverktøy» på side 16.
