Gode poenger med ulike fakta

Det sier forsker Anne Skevik Grødem ved Institutt for samfunnsforskning. Hun har jobbet mye med pensjon, og mener debatten om AFP-ordningen kan bidra til å forvirre publikum.

– Det er ikke rart folk flest synes denne debatten er vanskelig å følge når debattantene framstiller fakta så ulikt, sier hun.

Det var sist uke daglig leder i HR Norge, Even Bolstad i et innlegg – og senere i et intervju – i Dagens Perspektiv, gikk hardt ut mot AFP-ordningen. Bolstad mener den treffer skjevt, og ikke er målrettet sliterne som virkelig trenger en mulighet for tidlig pensjonering, slik hensikten med AFP opprinnelig var.

Denne argumentasjonen fikk LO til å reagere.

I et motinnlegg lekser sjeføkonom Roger Bjørnstad opp for Bolstad, og mener hans kritikk er både grunn og grunnløs.

Kalde fakta

Så hva er egentlig de harde fakta om AFP? Har Bolstad rett i at den treffer skjevt? Eller holder Bjørnstads argument om at dette er et viktig gode for arbeidslivets «slitere»?

• 55 prosent av 62-åringene i privat sektor var omfattet av AFP i 2016. Og antallet stiger.

• Ifølge Nav er det i dag (per mars 2019) 78.700 personer som mottar avtalefestet pensjon (AFP) i privat sektor.

• 26 prosent av mottakerne var kvinner, og 74 prosent var menn.

• Det kom til 2400 nye AFP-mottakere i løpet av første kvartal 2019. I samme periode i 2018 var tilgangen på 2500 personer.

• 29 prosent av de nye mottakerne i første kvartal var kvinner og 71 prosent menn.

• De fleste av de nye mottakerne velger å ta ut AFP ved 62 år, hele 85 prosent av AFP-erne hittil i 2019 gjorde det

• Det er få personer som tar ut AFP ved 67 år eller senere – kun 3 prosent av alle nye mottakere i samme periode.

Anne Skevik Grødem ved Institutt for samfunnsforskning sier at det er gjort lite forskning på AFP.

– Det finnes ikke veldig mye forskning om AFP. Det har å gjøre med at det mangler et godt samlet datasett for AFP-dekning og -uttak. Dette er ikke akkurat lavthengende frukt, sier hun.

De fleste fortsetter å jobbe

Skevik Grødem viser til en forskningsartikkel fra Arbeid og velferd i 2016, som viser noe av det hun mener de to kamphanene Bolstad og Bjørnstad underspiller: at man kan ta ut AFP og samtidig fortsette å jobbe.

– Dette er den helt dominerende tilpasningen, særlig blant menn, sier Skevik Grødem.

AFP-ordningen i privat sektor ble fra 2011 lagt om fra en tidligpensjonsordning til et livsvarig tillegg til alderspensjon fra folketrygden. Andelen som tar ut AFP ved første mulighet har etter dette økt vesentlig, heter det i artikkelen.

Åtte av ti av de som har mulighet til det mottar nå AFP ved 63 års alder. Det er en økning fra rundt seks av ti i 2009.

Andelen som tar ut AFP og samtidig slutter i jobb har imidlertid gått kraftig ned.

Mens det før 2011 årlig var rundt 40–50 prosent som hadde tatt ut AFP og sluttet i arbeid som 63-åring, har andelen falt til 20–30 prosent i perioden 2012–2015.

AFP-reformen har dermed nådd målsettingen om å støtte opp under pensjonsreformen og bidra til økt sysselsetting blant seniorer, konkluderer forsker Atle Fremming Bjørnstad i artikkelen.

Men om ordningen nå treffer de typiske «sliterne», er heller tvilsomt:

«Den opprinnelige målgruppen for AFP var personer med lange yrkeskarrierer og fysisk krevende jobber. Vi finner imidlertid ikke at næringer med antatt tungt fysisk arbeid peker seg ut ved at spesielt mange AFP-mottakere slutter i arbeid. Det er mange som tar ut AFP tidlig i industrien og innen bygg- og anleggsvirksomhet, men det er samtidig relativt få som slutter i arbeid», heter det i artikkelen.

Poenget er altså at de fleste som tar ut AFP fortsetter å jobbe.

Når det gjelder å ta ut AFP for å «slippe å jobbe lenger», er det ikke akkurat de med de tyngste løftene som benytter seg av ordningen, viser forskningsartikkelen i Arbeid og velferd:

«Mediebransjen og finansnæringen peker seg derimot ut som næringer der spesielt mange kombinerer AFP-uttak med avgang fra arbeidslivet. Det tyder på at uttak av AFP som ledd i avgang fra arbeidslivet skjer særlig hyppig i næringer som er preget av omstilling og nedbemanning».

I offentlig sektor viser forskningen at det er vanligere å slutte helt i arbeidslivet når man tar ut AFP. Lærere er den gruppen som oftest tar ut AFP i det offentlige.

– Det forskningen har vært opptatt av er forholdet mellom AFP og uførepensjon. Å stramme inn adgangen til AFP, eller gjøre den mindre attraktiv, kan føre til at flere som nærmer seg 62 søker uførepensjon, sier Anne Skevik Grødem.

– Det er også en lei tendens til at sliterne i arbeidslivet ryker ut med uførepensjon før de er 62, og dermed mister hele AFP-en. Dermed kan det diskuteres hvor godt den faktisk treffer målgruppen.

Man får AFP hvis man jobber i en bedrift som har tariffavtale. Dette gjelder hele offentlig sektor og om lag 40 prosent av alle ansatte i privat sektor. Men AFP er en kvalifiseringsordning, ikke en opptjeningsordning: for å få AFP må man ha vært i jobb i AFP-bedrift(er) i minst 7 av de siste 9 årene før man fyller 62 år.

– Dette innebærer at for de som er yngre enn 55 år, er det ganske likegyldig om bedriften har AFP eller ikke. Fra 55, derimot, må man komme seg inn i en AFP-bedrift og klore seg fast, sier Skevik Grødem.

– Arbeidsplassen bør helst ikke bli outsourcet – da mister man offentlig AFP og rekker ikke å opptjene nok til privat AFP.. Man må heller ikke finne på å bli ufør eller arbeidsledig. Da ryker også retten til AFP, forklarer samfunnsforskeren.

De som ikke får

Det er altså i de bransjene der det er mindre vanlig med tariffavtale at de ansatte ikke har mulighet til å ta ut AFP. Ingen tariffavtale, ingen AFP – slik er reglene.

En av nestorene innen arbeidslivsforskning i Norge, Kristine Nergaard i Fafo, har studert hvem som ikke har anledningen til å ta ut AFP i privat sektor.

Hennes hovedfunn er følgende:

• I industrien jobber 78 % av arbeidstakerne i bedrifter med AFP.

• I bygg og anlegg jobber kun 41 % i en AFP-bedrift.

• AFP-andelen er lav i bedrifter innen privat tjenesteyting.

• I varehandel og hotell- og restaurant-bransjen har kun 1 av 3 arbeidstakere mulighet til å kunne ta ut AFP.

• Innen forretningsmessig tjenesteyting (IKT-sektoren, konsulenter og rådgivere) er det svært lav AFP-andel.

• Størrelse er viktig: Små bedrifter under 10 ansatte har sjelden AFP. I virksomheter med mer enn 100 ansatte er det vanlig med AFP.

• Jo yngre arbeidsstokken i en bedrift er, jo sjeldnere har man AFP.

• Jo høyere utdanning arbeidsstokken i en bedrift har, jo sjeldnere AFP. Dette gjelder også de som er fagorganiserte.

• 62 % av fagorganiserte med utdanning på høyere nivå (universitet/høyskole) har ikke AFP. Dette kan forklares med at svært mange i denne gruppen jobber innen konsulent/rådgivning.

Hvem har rett?

Tilbake til argumentasjonsrekken fra Bolstad og Bjørnstad, påpeker Anne Skevik Grødem ved Institutt for samfunnsforskning at hun ikke helt ser poenget om at AFP er et insentiv til tidlig avgang fra arbeidslivet.

– Argumentet om at AFP er et insentiv til tidlig avgang, forstår jeg ikke helt. Det gjaldt nok i noen grad før pensjonsreformen, da man måtte ta ut AFP tidlig eller miste hele ordningen, og reglene for å jobbe ved siden av var strenge. Men i dag, i privat sektor, når man kan starte uttak når som helst etter fylte 62, og pensjonen, også AFP, blir høyere jo lenger man venter og man kan kombinere jobb og AFP, så mener jeg dette argumentet stort sett faller bort, sier hun.

– Hele pensjonssystemet er jo nå innrettet slik at man kan gå ved 62, så AFP er ikke nødvendigvis så viktig i den sammenhengen lenger. Og avgangsalderen har jo økt betydelig etter pensjonsreformen, fastslår Skevik Grødem.

– Om AFP er «dyr og underfinansiert»? Jeg tror ikke jeg skal gi meg til å være dommer i den diskusjonen. Det er klart at jo mer penger vi lover til pensjonistene, jo mindre blir det til andre formål. Man kan alltid si at pensjonene er «for dyre». Men det gjelder jo ikke bare AFP.

Så hvem av de to «kamphanene» har mest rett? Bolstad eller Bjørnstad?

– Du lurer på hvem av disse to som har «rett». Begge har en del poenger, samtidig vrir begge informasjonen for å få fram sitt eget syn. Det er ikke rart folk flest synes denne debatten er vanskelig å følge når debattantene framstiller fakta så ulikt, sier Skevik Grødem.

– Bolstad peker på et viktig poeng: AFP omfatter bare de som jobber i bedrifter med avtale. Vi er vel stort sett enige om at et organisert arbeidsliv er et gode, men det kan diskuteres om vi skal bruke pensjonsrettigheter for å fremme dette målet. Bjørnstad forholder seg ikke til dette spørsmålet i svaret sitt, det kan vel tyde på at han ser at dette er prinsipielt krevende å forsvare.

Men Even Bolstad slipper ikke unna Skevik Grødem skarpe vurdering han heller. Ifølge forskeren bidrar han til uklarhet når han retter innlegget mot LO, og skriver: «Den beste og mest legitime grunnen staten har til å opprettholde AFP, er at det gir direkte økonomisk belønning for å organisere seg og gå inn i et av de store, etablerte forbundene med standard tariffavtaler».

– Dette kan skape inntrykk av at man får AFP hvis man er medlem i LO, og at LOs motiv er å opprettholde en illegitim fordel for sine medlemmer på statens regning. Men AFP er jo slett ingen LO-ordning. Det er bedriften som må ha avtale, og hvis den har det, får alle ansatte, også uorganiserte, AFP. Det har spredd seg en oppfatning i noen kretser om at AFP er en særordning for LO-medlemmer, så her er det viktig å være ryddig, mener Skevik Grødem.

Skillingsvise og harde ord

Hun mener også at Even Bolsad nærmest deklamerer «en liten skillingsvise», når han påpeker at den som ikke får AFP er «ofte en alenemor med lang deltidskarriere».

– For det første er arbeidsmarkedet i Norge sterkt kjønnsdelt, så deltidsarbeidende alenemødre finner man flest av i offentlig sektor. Offentlig ansatte har AFP. Deltidsarbeidende har AFP hvis de jobber mer enn 20 prosent, og familiesituasjonen har selvfølgelig ingenting med saken å gjøre, framhever hun.

– Fordi så mange kvinner jobber i offentlig sektor, er det sannsynligvis overvekt av menn blant dem som ikke har AFP, påpeker hun videre, men understreker at hun ikke har sett gode tall på dette.

– Samtidig synes jeg Bjørnstad går vel hardt ut når han kaller Bolstads innlegg for «populistisk» og «historieløs suppe». Bolstad har noen viktige poenger. Det er vanskelig å forsvare at en viktig del av pensjonssystemet er koblet til om man jobber de siste årene av arbeidslivet i en bedrift som har avtale eller ikke, mener Anne Skevik Grødem.

– Til slutt et hjertesukk: Jeg synes Bolstads retorikk er problematisk når han antyder at det å lage en ordning for det organiserte arbeidslivet er å svikte «de svakeste». Vi bør ikke havne der, at vi snakker om det å ha en tariffavtale som et privilegium for arbeidslivets «elite». Tariffavtaler er helt grunnleggende i et organisert arbeidsliv, og det er mange med lav utdanning og lønn som setter pris på den tryggheten tariffavtalen gir. Det kan absolutt diskuteres om pensjon bør knyttes til avtalen, men skillet mellom «sterk» og «svak» i arbeidslivet går ikke mellom de som jobber i organiserte bedrifter og de som ikke gjør det.