Hvem sikrer den beste pensjonsavtalen når kjøttvekta rår?

Fra 1. januar får alle med ansatte med innskuddspensjon egen pensjonskonto.

Det betyr at hver enkelt ansatt selv bestemmer hvem som skal forvalte pengene som settes av til deres pensjon.

I dag er det slik at arbeidsgiver typisk inngår en avtale med en leverandør som tar seg av forvaltningen av pensjonen på vegne av alle i virksomheten.

Dermed kan man si at norske pensjoner tatt enda ett skritt i retning av å bli individets ansvar - et løp som startet med innføringen av innskuddspensjon i pensjonsreformen.

Regelendringen har satt i gang et race mellom arbeidstakerorganisasjonene. Tanken er at man kan forhandle frem bedre avtaler når man representerer mange enn det et enkelt individ klarer på egen hånd.

En rekke av de største foreningene har derfor sluppet pressemeldinger med store ord om at de har fremforhandlet avtaler som kommer medlemmene til gode.

Mens LO tilbyr sine medlemmer pensjonskonto i LO-eide Sparebank1, har YS forhandlet frem en avtale med Nordea Liv. Akademikerne har avtalt med sparetjenesten Kron.

For høye kostnader

Einar Espolin Johnson er leder i Akademikerne Pluss som har fremforhandlet en kollektiv avtale for 12 av 13 av Akademikernes medlemsforeninger.

Han mener regelendringen vil gjøre det enklere for arbeidstakere.

– Kostandene ved å forvalte pensjonskapitalbevis har vært altfor høye. De store aktørene har tatt alt for godt betalt, sier han.

Her er et eksempel: Mens et standard indeksfond gjerne koster 0,5 prosent av forvaltningskapitalen per år, finnes det eksempler på pensjonskapitalbevis som har kostet over 3 ganger så mye. For en arbeidstaker som har flere slike bevis fra forskjellige arbeidsforhold og mye oppspart til pensjon, kan de årlige kostnadene bli på mange titalls tusen kroner.

– Vi mener grepet som myndighetene har gjort, er godt og målrettet, sier Espolin Johnson. – Det vil gi folk høyere pensjon, presse ned prisene og attpå til styrke den norske arbeidslivsmodellen.

Det siste krever at folk velger å bruke avtalene som arbeidstakerforeningene nå forhandler frem. Blir disse gode nok, slik foreningene håper, kan det bli et viktig medlemsgode og bidra til økt rekruttering.

Hvem blir billigst?

– Er det fare for at de største fagforeningene også klarer å forhandle seg frem til de beste avtalene?

– Det er jo det vi venter spent på alle sammen. Ingen ønsker å avsløre resultatene av sine forhandlinger ennå. Svaret kommer 1. februar da de selvvalgte ordningene åpnes for salg, sier Espolin Johnson.

Han tror også de store pensjonsaktørene venter i spenning.

– De har jo en del å tape på at kundene flytter til andre avtaler, slik den vi har inngått med Kron, sier han.

Mens arbeidsgiver betaler for innskuddspensjonen mens den opptjenes, betaler den ansatte forvaltningskostnadene for det pensjonskapitalbeviset som utstedes når vedkommende har sluttet i bedriften. Når alt dette samles i en selvvalgt pensjonskonto utenfor bedriftens ordning, skal fortsatt arbeidsgiver betale for forvaltningen av pensjonskapitalen som bedriften har spart opp.

Men dersom forvaltningskostnadene er lavere i den ordningen som en ansatt velger å flytte til enn den som arbeidsgiver har, settes det overskytende inn på arbeidstakers konto som da i teorien sitter igjen med et lite pluss.

Foreningene har ikke til hensikt å bruke ordningene som en inntektskilde.

– Vi skal dekke noen kostnader, men det skal ikke være noe foreningene skal tjene på, sier Espolin Johnson.