Gjør-det-selv-opprøret

En hel ungdomsgenerasjon sliter med perfeksjonsnevroser, overbeskyttende foreldre, klimaangst og Kygos panfløyter. De sitter hjemme på rommet og leser lekser, ser på repriser av «Friends» eller skyter zombier med maskingevær. De har full tilgang på alt de vil ha, bortsett fra hverandre.

Det burde jo være et perfekt utgangspunkt for at punken kunne gjenoppstå med ny kraft.

Ikke at punken noen gang har avdødd. Den har levd gjennom små revivals og i undergrunnen, helt siden den oppsto en gang på midten av 1970-tallet. Som Sex Pistols-vokalist Johnny Rotten så ydmykt sier i den nye tv-dokumentaren «Punk»:

«Hvordan kan den være død? Jeg er jo fortsatt her!»

Hårfrisyrerocken

To tv-dokumentarer forteller om tilblivelsen av musikkens sinte fetter denne våren. The Stooges-vokalist Iggy Pop har ofte blitt kalt Punkens Gudfar, antakelig fordi han var en pioner innen selvskading, publikumsfornærmelser og stage diving. Sammen med moteskaper John Varvatos, mest kjent for å ha gjenoppfunnet boxershortsen for Calvin Klein har han produsert dokumentaren «Punk». Den forsøker å fortelle hvordan en aggressiv to-greps-rock kunne få så stort gjennomslag.

Den andre serien, «The Godfathers of Hardcore» konsentrerer seg om New York-bandet Agnostic Front, som tok punkarven videre inn på trash- og hard core-scenen på 80-tallet.

Men det startet på midten av 70-tallet. Flower power-hippiene var i ferd med å få seg vanlige jobber. Storbyene var nedslitte. Industrien slet med konkurranse fra Asia. Det var høy arbeidsledighet. Og polarisering mellom subkulturer.

Mens Fleetwood Mac laget romantisk poprock for stadion-
markedet. Mens diskoen var i ferd med å fylle dansegulvene på hedonistiske New York-klubber. Mens Crosby Stills and Nash fortsatte å finpolere folkrocken, så sydet det av energi, raseri og frustrasjon i pubertetskjelleren.

Gitarist Flea fra Red Hot Chili Peppers, sier det slik i dokumentaren: «Rock var for folk som brydde seg mer om hårfrisyrer enn musikk. Jeg var opprinnelig mer opptatt av Dizzy Gillespies frie jazz. Helt til jeg hørte punk.»

På 80-tallet oppsummerte The Clash det på samme måte i sangen 1977: «In 1977 I hope I go to heaven/‘Cause I been too long on the dole/And I can’t work at all/Danger stranger/You better paint your face/No Elvis, Beatles, or The Rolling Stones/In 1977.»

Fyr i kjelleren

60-tallets garagerock muterte via en befriende gjør-det-
selv-estetikk til ukompliserte 2-minutters låter med høy hastighet som viste fingeren til progrockere som Yes og Pink Floyd, som hadde sprengt rammene for hvor lange sanger det var mulig å presse inn på en LP-side.

Punken var en ventil for opprørsk ungdom. Musikken utløste massevis av energi som en hel generasjon hadde lagret opp gjennom barndommen. Band som Ramones, Television, Black Flag, D.O.A., Blondie, Patti Smith Group, Suicide og Circle Jerks satte fyr på legendariske CBGB i New York, et konsertlokale som egentlig het Country Bluegrass Blues & Other Music For Uplifting Gormandizers, men som åpnet opp for punkband fra 1974. I London gikk band som The Clash, Siouxsie & the Banshees, Sex Pistols og The Damned på scenen på The Roxy.

De var antiautoritære, ekspresjonistiske, og til tider direkte voldelige. Alt det ungdom trenger for å fristille seg fra forrige generasjon.

Husokkupant-pop

Punkens storhetstid var strengt tatt like kort og intens som sangene deres. Men arven har fortsatt lenge. Sjangeren førte med seg mer enn sikkerhetsnåler og Mohikanersveis.

Enkelte mener det var plateselskapsfolk som mente punk ikke var en kommersiell merkelapp, og foretrakk den litt mer spiselige new wave. Men samtidig utviklet band som Blondie, Clash, Talking Heads, The Cure og Joy Division den bråkete punken til den intellektuelle og musikalsk komplekse new waven. Den tok opp i seg både ska og reggaerytmer og moderne synthteknologi.

Skatemiljøene i USA så avholdspunkere danne straight edgebevegelsen. Og en subkultur av punkere fortsatte å spille raskere, sintere og hardere hard core punk. Punken var alltid nært knyttet til husokkupantmiljøer og antirasistiske organisasjoner. Sånn sett tilførte sjangeren en viktig dose politisk motkultur til 80-tallets blå bølge med Ronald Reagan og Margaret Thatcher som symboler.

Men vi fikk også publikums-fenomenet poging, noe Sid Vicious hevdet han hadde oppfunnet, og som innebærer å hoppe retningsløst opp og ned og bevisst dulte borti hverandre. Irriterende for alle andre, befriende hemningsløst om du danser midt i mosh piten.

Vi fikk også en moteretning inspirert av indianerfrisyrer, t-skjorter med obskøne slagord og S&M-lær. Vi fikk selvpubliserte fanziner og uavhengige plateselskaper som Stiff Records, som snudde opp-ned på både musikk- og magasinbransjen.

Og kanskje er det slik Punk magazineredaktøren Legs McNeil sier det. At punk er «en sjanger som vil fortsette å leve videre så lenge det fins sinte unger som skriker til foreldrene sine.»

Hoggorm og Hudkreft

Nå er ikke dagens ungdomsgenerasjon først og fremst kjent for å skrike til foreldrene sine. Om du ser bort fra den siste tidens foreldre-applauderte skolestreik for klima. Men det syder av ung, viril og punkpåvirket musikk akkurat nå.

Kanskje er det den blå regjeringen som motiverer til å hente opp punk-aggresjonen? I fjor kom den forfriskende varierte samleplaten «Pønk i Norge 2018», med alle antirasisters poster girl Sylvi Listhaug med gjensydd munn på coveret og sanger som «Ekkokammer Katzenjammer» med Steinkjer-bandet Astmatisk Gapskratt.

Mye ny norsk punk samles på Pønk i Parken, festivalen som arrangeres i Sarpsborg på sommeren, men det bråkes i øvingsrom og på små konsertsteder rundt i landet. Arven etter Kjøtt, The Aller Værste og Ronny Pøbel er godt ivaretatt.

Norske nye punkeband er ikke bare gode til å gi ut på egne selskap. De er også flinke til å lage tradisjonelle punkebandnavn. Men unge band som Prikkedøden, Fyttihælvete, Hudkreft, Pappasaft og Hoggormsafari er verdt å lytte til. Sistnevnte har en herlig blanding av ska-hornrekke og hooligankor når de synger om «Min Generasjon»:

«Gi meg alt, få det nå. Jeg blir gal om jeg må vente. Jeg vet ikke hva som er rett, men jeg vet faen hva som er galt.»

Antakelig er det nettopp punkens iboende hastighet som kan appellere til dagens ungdom. Og som de sårt trenger. Det å gjøre opprør mot det perfekte og skolerte. Ikke bekymre seg for om det er moralsk, riktig eller bra for karrieren. Og deretter følge den gamle vitsen om første og eneste timen på punkeskolen: «Her er en akkord, her er en til. Og enda en. Nå kan du gå på scenen.»