Annonse
Foto: Fiskeriminister Elisabeth Alsaker og næringsminister Monica Mæland representerte regjeringen da Innovasjon Norge-sjef Anita Krohn Traaseth overleverte Drømmeløft-rapporten nylig.  

Fra drøm til virkelighet

Innovasjon. Det bugner av fine ord og moderne begreper når politikere, markedsførere og byråkrater snakker innovasjon. Så også da administrerende direktør i Innovasjon Norge, Anita Krohn Traaseth, holdt sin innovasjonstale sist uke. Norge har fått en «wake up call», «det er på tide å legge inn et nytt gir» og den obligatoriske «vi kan ikke være best i alt».

Det er nok et stykke igjen før innovasjonstalen får samme betydning som sentralbanksjefens årstale. Men det blir også litt urettferdig å sammenligne. Der sentralbanksjefen kan basere sin tale på kalde, økonomiske fakta, må innovasjonssjefen forsøke å se inn framtiden. Det kan aldri bli krystallklart. Så sterke briller finnes ikke.

Traaseth og Innovasjon Norge skal ha kred for gjennomføringen av det såkalte Drømmeløftet. Gudene skal vite at det er lett å drive ap med slike begreper også (en smule  pretensiøst, kanksje…), men gjennom mer enn 80 ulike møter i hele landet og på alle kontinenter har Innovasjon Norge spurt de som faktisk har skoene på om hva som trenges og hva som mangler i Norge for å skape innovasjon og bærekraftig vekst. Resultatet er overlevert Nærings- og fiskeridepartementet i form av en rapport med anbefalinger og referater fra møtene.

Det er et sprik mellom gjøren og laden i politikk og forvaltning når det dreier seg om å legge til rette for innovasjon og bærekraftig vekst  


Næringsminister Monica Meland mottok drømmeløftrapporten på vegne av regjeringen, og lovte at den skulle brukes og ikke legges i en skuff.

Det mest interessante med Drømmeløft-møtene er fellesnevnerne i møtereferatene.

For det er jo sånn at hvis du spør noen om hva som plager dem, så får du svar. De fleste velger helst å snakke om sin syke mor.

Møtereferatene er full av syke mødre, og mange av dem lider av noenlunde samme plager.

Les mer om Innovasjon Norge og Drømmeløftet:

Skal man ta sykdomstegnene på alvor, vil medisinen nok bli vond å svelge – det vil svi både i politikken, i forvaltningen, i kommunene, i fagbevegelsen og i næringslivet.

Visjon vs virkelighet

Det er et sprik mellom gjøren og laden i politikk og forvaltning når det dreier seg om å legge til rette for innovasjon og bærekraftig vekst.

De fleste miljøer er enige i at Norge har store muligheter i havrommet, innen bioøkonomi, reiseliv, bærekraft og energi – alle er områdene som trekkes fram i Drømmeløft-møtene.

Men hva er det som bremser oss i å utnytte disse enorme mulighetene som det stadig snakkes så varmt om?

Her er bremselista:

  • Kapital: Det er mye penger i Norge, men de kommer ikke innovative ideer til gode.
  • Skatt: Statens lange skattearm kveler gründerskap og investeringsglede.
  • Byråkrati og regelverk: Offentlig innovasjon er «in», men si «KOFA» til en byråkrat, og vedkommende skjelver av frykt resten av uka. 
  • Kostbar arbeidskraft: Norske lønninger, ovale weekender og det generelle kostnadsnivået er uforenlig med lange arbeidsdager, dårlig lønn og lite fritid – slik hverdagen ofte er i en gründerbedrift.
  • Global konkurranse: Vi er ikke de eneste i verden som snakker om innovasjon og nyskapning. Et globalt marked gjør konkurransen knallhard for norske ideer. Se for øvrig forrige punkt om kostnader…

Rett medisin?

Så hva trengs, da?  Hvordan kan Norge bli et mer bærekraftig og innovativt land og dermed bedre rustet for fremtiden? Det er et problem at viktige aktører i samfunns- og næringsliv ofte har argumentene skrevet på gamle steintavler:
Her er noen innspill – ingen av dem hugget i stein:

  • Skattelettelser for «business angels»: Kapitalister som investerer i og følger opp nye vekstbedrifter bør gis fordeler når de risikerer pengene sine i nyskapning.
  • Lettelser for oppstartsbedrifter: Slippe arbeidsgiveravgift de første fem årene. Lavere skatt i samme periode.
  • Skattefordeler for de som handler innovativt: De som handler med en gründerbedrift uten lang fartstid, kan slippe moms eller få andre typer fordeler ved å ta sjansen.
  • Vri skattene: Redusert skatteinngang kan gå ut over velferdstjenster. Vi bør vri skatte- og avgiftssystemet slik at forurensende og klimaskadelige valg koster mer. Motsatt bør man belønne de som tar grønne valg og de som våger å satse på nye, bærekraftige løsninger.
  • Økt skatt på eiendom: Bolig nummer to og tre, hytte nummer to og næringseiendom må skattlegges mer. Lettelser må gis til dem som investerer i ny virksomhet.
  • Offentlige anbud: Man må belønne – ikke straffe – kommuner og andre offentlige virksomheter som prøver å tenke nytt i sine anskaffelser. Man får ikke innovasjon med et reaksjonært regelverk – er regelverket et hinder, må det justeres.
  • Lettere tilgang: Det må bli lettere å få tilgang til ressursene i virkemiddelapparatet. Og kravene til levering bør skjerpes tilsvarende.
  • Ny belønningssystemer: Norsk arbeidskraft er dyr, men god. I stedet for å redusere lønnsnivået – og levestandarden – bør man se på løsninger med statlig lønnstilskudd for gründerbedrifter og lavere skatt for ansatte. Opsjoner og aksjer som belønning kan bli alternativ til tarifflønn.
  • Ansettelsesvern: Adgangen til midlertidige ansettelser må i første rekke gjelde nystartede virksomheter.
  • Forskning og utvikling: Mer penger til forskning og utvikling i næringslivet. Også mindre bedrifter bør få muligheten til å søke FoU-midler. Forskningsrådets økte satsing på «forskning på innovasjon og bærekraft» er et steg i riktig retning.
  • Regionale klynger: Klyngetankegangen bør utvides – både geografisk og sektorvis. Markedet blir mer og mer globalt. Et sterkere nordisk samarbeid om innovasjon og bærekraftig vekst kan gi økt styrke internasjonalt. Norden er også en klynge.
  • Politisk holdningsendring: Både partier og organisasjoner er sterkt knyttet til tradisjoner og vante spor. Politikere vil ha kostnadskutt og bedre produktivitet. Eller de vil verne om opparbeidede rettigheter. Organisasjonene vil ha økt lønn og mer ferie – eller lavere skatt og mindre lønnskostnader. Vi trenger en uhildet debatt der alle tør å se utover vante posisjoner og medfødt ryggmargsrefleks. 

Nok penger

Norge har en  mer enn en halv million millionærer og mer enn 200 milliardærer, men ingen tradisjon for å investere i nystartede bedrifter. Vi sylter ned pengene i eiendom eller olje.

Flere såkalte business angels etterlyses. Disse englene er private kapitalister som investerer i vekstselskaper som ikke er eid av venner eller familie. Englene benytter sin kompetanse og sitt nettverk aktivt i arbeidet med å utvikle selskapene. De har ikke bare penger – de har tålmodighet og kunnskap også.

De kan bidra til smør på gründer-brødet og klær til gründer-ungene, samtidig som de klapper gründeren pent på kinnet og sier «så, så, det går nok bra, etter regnet kommer sola».

Det er ikke så mange forretningsengler i Norge, så hva skal til for å vri den private kapitalen fra eiendom til entreprenørskap? Eller fra olje til bærekraft?

Lavere skatt på risikokapital? Økt skatt på eiendom? Fjerning av formueskatten?

Dette er spørsmål som politikerne må diskutere. Men samtidig vet enhver politiker som vil bli gjenvalgt at dette er en minelagt vei å gå.

Statlige kroner er penger det også

Det er ikke bare privat kapital som etterlyses. Gründerne vil på den ene siden helst at staten skal holde sin lange skattearm på god avstand. Statlige penger, derimot, tar de gjerne i mot.

Det er særlig i den såkalte «dødens dal» – på den kronglete veien fra tegnebrett og laboratorium til markedet at kapitalen mangler blant norske gründere.

Rent politisk burde det være enkelt å fylle mer i kassene til norske såkornfond og ikke minst gjøre det lettere å søke støtte fra de ulike delene av virkemiddelapparatet. Mange mener det er både kronglete og vanskelig å få tak i de pengene som faktisk er tilgjengelig.

Mange gründere mener også at bankene er for rigide. De er lite villige til å satse på entreprenører. Norske banker bør etablere bedre låneordninger for gründere. Kredittverdigheten og det økonomiske fundamentet er det ofte så som så med for nyetablerte bedrifter med gode ideer og dårlig råd.

Statlige lønnstilskudd og støtte til markedsføring kunne ha lettet den økonomiske byrden for vekstbedrifter. Nokså kontroversielt kanskje, men vi har hatt statlige subsidier av en rekke norske næringer oppigjennom. Problemet har ofte vært at staten har subsidiert døende virksomheter – som kartongfabrikker og kullgruver. Nå er det kanskje på tide å snu på flisa?

Norge har en  mer enn en halv million millionærer og mer enn 200 milliardærer, men ingen tradisjon for å investere i nystartede bedrifter

Når så du sist en innovativ innkjøpssjef?

Offentlige innkjøp og anskaffelser skal bli mer innovative. De skal bidra til å løse samfunnsproblemer og møte felles utfordringer. 

Men avstanden er stor mellom det traurige, virkelige liv og utbasunerte, innovative ambisjoner for de aller fleste offentlige virksomheter.

Følgende er et eksempel på at rommet for å tenke smart og annerledes er forholdsvis trangt:

I Nordre Land kommune har tre lokale karer hatt oppdraget med å brøyte vei etter snøfall i årevis. De har vunnet hver sin lille anbudskonkurranse, og på hver sin kant av bygda har de tre karene fyrt opp traktoren når snøen faller.

Nå har kommunerevisjonen for innlandet vist interesse for snømåkingen på Dokka. Revisjonen henviser til en avgjørelse i KOFA – selveste Klagenemda for offentlige anskaffelser. De mener at disse tre oppdragene skal ses på som ett stort enkeltoppdrag, og lyses bredt ut på anbud på riksplan, ja i hele EU (helt sant!).

Resultatet i Nordre Land kan bli at en ordning som har fungert i årevis, med tre lokale arbeidsplasser som har sørget for umiddelbar snømåking, blir vraket fordi en eller annen kontrollør  har sett noe som kan tolkes å være på utsiden av regelarket.

Snømåking er ikke innovasjon. Men dersom en kommune ikke kan la lokale krefter dele på å gi innbyggerne snøfrie bygdeveier uten å få trøbbel – hvorfor i all verden skal en stakkars rådmann eller ordfører risikere både omdømme og tid på å tenke annerledes, smartere og fremtidsrettet?

Å være innovativ gjennom innkjøp og anskaffelser går ikke i hop med anbudsregler og anskaffelsesreglement. Skal man få til det, må man endre både regelverk og kultur, hvis ikke blir det kun et knippe pilotprosjekter og utvalgte utstillingsvinduer å vise til når Traaseth skal holde tale – og det er ikke nok i lengden.

Myndighetene må enten endre fokus fra tilsyn og kontroll, til omsyn og bistand, eller slutte å snakke om innovasjon og offentlige innkjøp i en og samme setning.

Stakkars den norske modellen

Det kanskje aller vanskeligste å håndtere for norske vekstbedrifter er å kombinere global konkurranse med den norske modellen. Arbeidsgivere har i årtusener klaget over kostnadsnivået her hjemme. Standardrefrenget er at norske lønnsmottakere er 55 prosent dyrere enn hva som er vanlig «på kontinentet».

Faktum er at høye kostnader ofte skaper trøbbel for vekstbedrifter i en kritisk fase. De vil gjerne vokse, de trenger å vokse – men har ikke råd til å ansette.

Motargumentet er at den norske modellen har skapt produktive, endringsvillige og svært kompetente arbeidstakere. Det har også verdi. Sannsynligvis en veldig høy verdi.

En mulighet er å bruke opsjoner og aksjer som belønning til ansatte som står på. Og kanskje midlertidige ansettelser passer bedre i gründerbedrifter enn i helsevesenet? Regelverket bør bli mer finmasket, og skille mellom ulike behov.

Uansett, modellen vår er under press. I dag ligger ikke konkurrentene til en norsk oppstartsbedrift på den andre siden av byen eller på en annen kant av landet. Konkurrentene befinner seg i London, Shanghai, Djakarta eller Bucuresti. 

I London denne uken møtte 10 såkalte start-up virksomheter mulige investorer for lokke dem til å bidra med kapital til utvikling av ulike nyvinninger.

I seg selv en nokså vanlig hendelse i London og andre storbyer. Det unike her var at alle de ti investorene var kinesiske, skriver World Economic Forums nettavis Agenda.

Sun Wangsong, assisterende direktør i Kinas statlige investeringsbyrå sa på møtet at Kina ønsker å gå fra å være «verdens fabrikk» til å bli «verdensledende på å investere i innovasjonsdrevne ideer».  

«Så, for å fremskynde prosessen, vil vi investere mer i nye innovasjoner i utlandet», sa Wangsong.

Kineserne vil høyere opp i den økonomiske verdikjeden, og landets nye satsing på innovasjon sier noe om hva slags marked norske gründere skal konkurrere i de nærmeste årene.

Den store samtalen

En styrket innovasjonsevne i Norge krever politiske grep. Alle politikere i verden påstår hardnakket at det skal satses massevis av ressurser på innovasjon, risikovilje og bærekraftig vekst. Samtidig er de svært opptatt av produktivitet, effektivitet og kostnadskontroll. To målsetninger som ikke nødvendigvis passer som hånd i hanske.

Men flere enn politikerne må på banen. Flere må våge å snakke fritt om det som kan «gjøre vondt». Norske fagforeninger må evne å se litt lenger enn til neste lønnsoppgjør, og de må tenke ut hvordan de selv kan bidra til fellesskapets beste. De har gjort det før. 

Næringslivets organisasjoner må også levere. De må klare å snakke om «riktigere skatt», og ikke bare lavere skatt. Vi trenger mer innovasjon, ikke økte forskjeller. 

Det må være et mål å opprettholde velferdssamfunnet samtidig som man omstiller for bærekraftig vekst.  Vi må vri skattesystemet i gründervennlig retning, uten å redusere den totale skatteinngangen. 

Innovasjon Norge har med Drømmeløft-prosjektet satt i gang en debatt, og resten av oss bør benytte anledningen til å kaste oss på.

Dream on. Men ikke sov...

Annonse
Annonse