Siv Jensen gambler

Da Carl I. Hagen dukket opp i NRKs morgensendinger torsdag med klar melding om at vi må sende Middelhavsflyktningene tilbake igjen, var det antagelig mange som fikk en følelse av at de hadde sett og hørt noe lignende før – mange ganger. Helt siden valgkampen i 1987, da Hagen leste opp et falskt brev for å underbygge påstanden om at muslimene kan overta det hele, har Frp pleid å ha et eller flere innvandringskritisk utspill i valgkampen. De har «spilt innvandringskortet».

I et slikt perspektiv var det kanskje ikke så oppsiktsvekkende at Siv Jensen forrige lørdag startet valgkampen med å si at lokale Frp’ere burde nekte å ta i mot syriske flyktninger. Det var også ganske forutsigbart at nestleder Per Sandberg denne uken beskyldte Stortingsflertallet for å ha fattet et vedtak om Syria-flyktninger som førte til at asyltilstrømningen til Norge «nærmest eksploderer».

Mye nytt

Likevel er det veldig mye som er nytt – både i Frps valgkampstrategi, i partiets posisjon og i den internasjonale situasjon. Så mange nye faktorer spiller inn at det er umulig å si noe entydig om hvordan utspillet vil virke. Ser man det fra Frp-strategenes ståsted innebærer det at risikoen ved årets valgkampstrategi er større enn på svært mange år.

En av usikkerhetsfaktorene er hvordan velgerne oppfatter flyktningekrisen. De ser og hører om millioner på flukt fra et Syria som oppløses av krig og terror. De ser en desperasjon og en nød som appellerer til medmenneskelighet. Det å si nei til å gi noen ytterst få av disse flyktningene en ny fremtid i Norge virker hjerteløst. Direkte kynisk blir det når Frp så åpenbart bruker et nei til Syria-flyktninger for å vokse seg stort i valgkampen.

På den annen side. Flytningetilstrømningen til Europa er nå så stor at det er åpenbart for veldig mange velgere at vi og EU er nødt til å være strenge. Per Sandberg har åpenbart rett i at det er en sammenheng mellom hvor mange som forsøker å flykte og hvor mange som lykkes. Dersom EU og Norge sendte alle flyktninger hjem igjen, ville færre forsøke seg. Det er brutalt, men alternativet til å være streng er at det kommer så mange til Europa at det blir umulig å skaffe bolig og arbeid – både til dem og til alle de som er her allerede.

I de fleste andre europeiske land er det dette budskapet som skaper valgvinnere. Sverigedemokratene har eksempelvis vokst til nesten 20 prosent på meningsmålingene i løpet av det siste halvåret.

Stridsspørsmålet

Men Norge er ikke Sverige. Det er mange andre partier her i landet som står for en «streng og rettferdig» innvandringspolitikk. Stridsspørsmålet i denne valgkampen er om vi skal ta i mot mellom 1000 og 1500 ekstra flyktninger hvert år – forutsatt at vi klarer å finne jobb og bolig til dem i kommunene. Det blir ikke noe frislipp av det.

Derfor kommer mange velgere til å vurdere Frps Syria-utspill i en bredere sammenheng, og det er det risikable for partileder Siv Jensen. Hun kan miste stemmer fordi Frp ikke lenger oppfattes som et ansvarlig og seriøst regjeringsparti. En del av hennes offisielle begrunnelse for å si nei til Syria-flyktninger i kommunene var at det ville umuliggjøre Stortingets vedtak om å ta dem i mot. Det er ingen som nekter Frp å argumentere for sin egen flyktnigepolitikk i valgkampen, men det har aldri skjedd før at en ansvarlig minister har oppfordret egne tillitsvalgte til å oppføre seg slik at regjeringens politikk ikke kan gjennomføres. Siv Jensens motstandere beskylder henne for å forsøke å boikotte et Stortingsvedtak regjeringen er forpliktet til å følge opp, og det er en beskyldning som er treffende.

Testet

Så er spørsmålet hvor mange velgere som bryr seg om slikt. Frp testet ut strategien på vårparten – da partiets stortingsrepresentanter stemte for et pensjonsoppgjør som var bedre enn det deres egen statsråd hadde forhandlet frem. Det fikk ingen konsekvenser fordi forslaget ble nedstemt, men for partiet virket det bra. Fallet på meningsmålingene stanset.

Det spesielle med den saken er at den åpenbarte en ny strategi. Fremskrittspartiet bestemte seg åpenbart i vår for å gi blaffen i regjeringsansvarligheten i de sakene som er aller viktigst for dem. Det viste seg også da partiet i en kort periode argumenterte for lokale folkeavstemninger om mottak av Syria-flyktninger. Høyst sannsynlig ble valgkampens Syria-utspill planlagt allerede da.

Velgere flest har kanskje ganske stor toleranse for at et regjeringsparti av og til opptrer på siden av regjeringen. Men politikerne har ikke det - verken i riks- eller lokalpolitikken. Ingenting er mer usmakelig for seriøse hardtarbeidende politikere enn partier som velger å høste gevinsten av å være i maktposisjon, men som nekter å ta det ansvaret makten medfører. Inngår man kompromisser, må man stå for dem. Frp har riktignok stemt i mot Syria-avtalen hele tiden, men partiet samarbeider i regjering med Høyre og det samarbeidet forutsetter at man står skulder ved skulder. Det er lov å fortelle om uenighet i noen saker, men ikke å boikotte.

Dermed er vi fremme ved den politiske konsekvensen av Syria-utspillet. De andre partiene vil få mindre lyst til å samarbeide med Frp. Spesielt i Kristelig Folkeparti er aksepten for Siv Jensens parti sterkt synkende. De har sett at hun er villig til å trosse parlamentariske spilleregler og å spille innvandringskortet når Frp faller på meningsmålingene, og de vet at det samme utmerket godt kan skje i stortingsvalgkampen om to år.

Det er nå nesten utenkelig at Krf før valget i 2017 lover å støtte et regjeringsalternativ der Frp har innflytelse. Dermed blir det igjen splittelse på borgerlig side. Erna Solbergs ønske om en firepartiregjering er definitivt i ferd med å bli knust.

«Erna Solbergs ønske om en firepartiregjering er definitivt i ferd med å bli knust.»

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.