​Sjef for 7.000

Far hadde vært gjennom den totale fornedrelse. Etter det mistet han aldri enkeltmennesket av synet. Han lærte oss fire barna å møte sine medmennesker med respekt og å ta ansvar.

Grete Faremos far, Osmund Faremo, var en av fem hundre nordmenn som under Den andre verdenskrig satt i konsentrasjonsleiren Natzweiler i Alsace i Frankrike. Fangene fikk en brutal behandling. Det merket ham resten av livet, og det har påvirket datteren Grete. – Far var veldig ung da han gikk inn i motstandsbevegelsen, sier hun, – og han ble senere dømt til døden for det valget, og konsekvensen ble to harde år i en Nacht und Nebel-leir. Han skulle forsvinne inn i natt og tåke.

Irriterende beslutning

Men faren overlevde, og da han kom hjem var han brennende opptatt av demokratiet. Han sa: Demokrati først, deretter sosialdemokrati. Han tok ansvar for utviklingen av samfunnet.

– I godt voksen alder skjønner jeg at jeg ikke er upåvirket av dette, fortsetter Grete Faremo. – Jeg prøver å oppføre meg, jeg prøver å være ordentlig overfor mine medmennesker. Dette er en viktig del av arven fra pappa.

Grete Faremo var justisminister i Jens Stoltenbergs andre regjering. Tidligere har hun vært forsvarsminister, bistandsminister, justisminister, olje- og energiminister – og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet. Hun gikk av som statsråd i 1996 etter avsløringene omkring Politiets overvåkingstjenestes overvåkning av Berge Furre mens han var medlem av Lund-kommisjonen. I tillegg har hun hatt mange styreverv og har en direktørstilling i Storebrand og Microsoft på CV’n.

Det er ikke mange nederlagene Grete Faremo har opplevd i sitt politiske liv. Men at Stortinget omgjorde hennes beslutning om å la politidirektøren ansette politimestre, det må være irriterende.

Hold politidirektøren ansvarlig

Ukeavisen Ledelse skrev den gangen: Når regjeringen ikke vil la politidirektøren ansette politimestere, kan vi ikke forvente å få den radikale endringen i ledelse av politiet som de rødgrønne med justisminister Grete Faremo i spissen la opp til.

Hun ville overføre myndigheten i ansettelse av politimestre til politidirektøren. Hun ville gi politidirektøren større fullmakter for å få et sterkere og mer handlekraftig politi. Da ny politisk vind blåste over landet, gikk det ikke som hun ønsket.

– At regjeringen har gått tilbake på dette, er en løsning som ikke er tilpasset dagens samfunn, sier hun ganske enkelt uten å kaste alt for mye bensin på bålet.

– Vi bør holde politidirektøren ansvarlig for utnevnelsene av politimestrene. Jeg håper de vil la politidirektøren få ansette de politimestrene han eller hun mener er dyktigst.

Mye kjeft

Grete Faremo har fått mye kjeft, hun er blitt kalt Jernkvinnen og hun har opplevd å bli brutalt avsatt som minister.

– Jeg har også fått mye klapp på skuldrene og takk for jobbene jeg har gjort, sier hun. – Jeg har alltid sagt at jeg er privilegert som har fått lov til å være med på det politiske topplaget. Jeg har kunnet være med på å forme samfunnet. Det ansvaret tok jeg med glede. Jeg ville være ordentlig og forutsigbar i mitt lederskap. I politikken må man regne med motbør. Men det underliggende er at jeg har opplevd veldig mye positivt.

– Jeg har sett flere kvinner som er kalt jernkvinner, fortsetter hun, – og jeg lurer på om ikke mannfolk heller var blitt kalt «faste i fisken». Det var gode historiske grunner for å klebe en merkelapp på noen kvinner etter The Iron Lady i England. Margaret Thatcher var den første som fikk denne merkelappen.

Lederstilen

– Først og fremst er det et utrykk for at man ikke er lett å skubbe seg på. Som justisminister og ansvarlig for innvandringspolitikken, var det min oppgave nummer én å forvalte utlendingslovgivningen rettferdig og forutsigbart. Det tror jeg var viktig. Det handlet om avgjørelser med stor betydning for enkeltmenneskers liv.

– Jeg har alltid prøvd å være godt forberedt, og forstå det feltet jeg jobber med, fortsetter Grete Faremo. – Jeg har gjort så godt jeg kunne, jeg har også sovet godt om natten. Jeg har alltid hatt et godt forhold til sjefene mine når det har stormet som verst.

Det var Grete Faremos far som formet denne lederstilen. – Det hjelper ikke å skygge unna, jeg har alltid hatt vilje til å ta ansvar. Jeg har stor respekt for enkeltmennesket og har en grunnleggende rettferdighetssans.

Aldri ungdomsopprør

Første gangen Grete Faremo besøkte den tyske leiren Natzweiler, var hun bare atten år. – Jeg opplevde å være med på noe som var svært viktig, sier hun. – Jeg så det helt spesielle samholdet mellom tidligere NN-fanger. Jeg er glad jeg fikk se inn i det samholdet.

– Da pappa kom hjem etter krigen lovte han seg selv at han aldri skulle ha en sur dag mer. Han var en veldig snill pappa. Han var nesten grenseløst snill mot de fire barna sine. Jeg var ikke gamle jenta før jeg skjønte at jeg måtte ta ansvar selv.

Det var stor takhøyde i Faremo-hjemmet.

– Jeg hadde aldri noe ungdomsopprør, sier hun, – for jeg skjønte ikke hva jeg skulle gjøre opprør mot. Jeg har likevel alltid hatt en sterk vilje kombinert med nysgjerrighet. Jeg stilt mange spørsmål og ble ofte tillitsmann i klassen, kaptein på håndballaget og tillitsvalgt på jobben.

Fornyet tillit

Din far ble ydmyket i tysk konsentrasjonsleir, du ble også ydmyket da du forsvant ut av Thorbjørn Jagland-regjering i 1996?

– Å bli gitt avskjed på grått papir er krevende, spesielt med full offentlighet og rammene rundt det som skjedde. Men jeg er godt oppdratt, og skjønte at politikk er å skille sak og person. Jeg var aldri i tvil om at sjefen, statsministeren, hadde full rett til å skifte mannskap. Den politiske dimensjon i å bli avsatt på kort varsel, forsto jeg, men det jeg protesterte høylytt mot, og som jeg forsvarte meg tidlig med i de åpne høringene i Stortinget, var måten daværende statsminister og leder taklet og begrunnet oppsigelsen. Det sa jeg tydelig fra om. Jeg skjønte at jeg selv måtte ta fullt ansvar for å få sannheten frem slik jeg opplevde den.

– Jeg var glad da jeg sommeren etter så riksadvokatens rapport som støttet mitt syn på hva som hadde skjedd. At jeg fikk fornyet tillit av Jens Stoltenberg i 2009, etter tretten år, var en overraskelse. En ting er å bli renvasket, noe annet er å få fornyet tillit. Jeg ble kjempeglad. Det var en krevende og spennende utfordring jeg fikk som Forsvarsminister.

Skuffelsen

– Hva ville du gjort annerledes den gangen i 1996?

– Det gikk på lederskap. Om skuffelsen over å bli avsatt uten videre. Jeg mener en leder må ta den vanskelige samtalen med sine medarbeidere. Selv om budskapet er vanskelig, må en leder ta en medarbeider på alvor og sette av tid til å forklare hva som skjer og hvorfor. For å få det beste ut av et team må man kunne snakke med hverandre og lytte seg frem til om det er rom for alternative løsninger, se sterke og svake sider. Gode ledere forsøker å bygge på medarbeideres sterke sider. Og vise ærlighet om hva som ikke fungerer er også viktig. Hvordan kan en medarbeider jobbe med forbedringspunkter uten at det er åpenhet? Dersom jeg trenger ny kompetanse må jeg være voksen nok til å legge til rette for endringsprosesser. Rokkeringer kan gi medarbeidere nye muligheter i organisasjonen. Min erfaring er at gode prosesser gir også større forståelse for at noen er best tjent med å søke ny jobb andre steder.

Er utålmodig

– Hva er dine sterke sider?

– Roen, kanskje? Teamspiller med evne til å ta beslutninger. Jeg har fått gode tilbakemeldinger på at det er trygt å jobbe for meg, at jeg er en tydelig leder og at min forutsigbarhet gjør det enklere å forstå hva vi skal oppnå sammen.

– Hva med dine svake sider?

– Det er det sikkert mange av, jeg vet jeg er utålmodig. Jeg så gjerne at ting går raskere. Jeg er opptatt av hva jeg kan gjennomføre og hvor raskt går det.

22. juli 2011 rammet en terrorbombe Regjeringsbygget. Grete Faremo hadde dratt hjem da datteren Oda ringte fra Dagsavisen. Hun var livredd for at moren skulle være drept. – Jeg husker sekundene etter at bomben smalt, sier hun. – Oda var helt fra seg. Avisredaksjonen holdt til i nabobygningen til regjeringskvartalet og hun satt med sjokkerte kolleger i et hav av glasskår.

– Jeg hadde datteren min på det ene øret og medarbeidere i Forsvarsdepartement på det andre. Jeg prøvde å finne ut hva som egentlig hadde skjedd. Jeg måtte få Oda ut av faresonen, og lyttet samtidig til mine medarbeidere i departementet. Det gikk slag i slag. Ingen visste om det fremdeles var bomber i området. Snart var statsministeren på tråden. Resten er historie. Det var en fryktelig og uvirkelig stemning de første timene.

Omsorgen

– Jeg tror samholdet og den prøven statsrådene ble satt på sammen, gjorde at vi for alltid ser på hverandre og nikker. Vi vet hva vi opplevde sammen. Vennskap ble formet for livet. Jeg fikk også uendelig stor respekt for de som jobbet på etter tragedien. AUF-ungdommen imponerte oss alle, men også mange byråkrater. Jeg tok over Justis- og beredskapsdepartementet i november og så tidlig en imponerende innsats. I flere uker hadde flere lite å hjelpe seg med, kontorene var jo sprengt i lufta. Men de tok fram sine mobiler, penn og papir. De fikk ting til å rulle og gå. Det var utrolig å se hvordan det norske byråkratiet fungerte, omsorgen folk viste for sine kolleger, så bokstavelig og så sterkt. Vi måtte ta høyde for at enkeltpersoner hadde dårlige dager. Kolleger passet på hverandre. Vi skapte gode minnestunder.

Gir en trygg hverdag

Grete Faremo tar med seg mye av denne erfaringen i den nye jobben i UNOPS.

– Jeg ser tydeligere den menneskelige dimensjon i lederskapet. En lederer er tjent med å bruke ørene like mye som munnen, sier hun med et smil. – Jeg føler mer på temperaturen i et team. Jeg er ikke glad i taktikkeri. Jeg leder syv tusen mennesker som ønsker å hjelpe flest mulig mennesker i nød. Vi gjennomfører prosjekter i noen av verdens aller fattigste land. Vi gir mange en tryggere hverdag med tilgang til rent vann, skoler eller helsestasjoner. Våre oppdrag er mangfoldige. På oppdrag fra OPCW ødelegger UNOPS personell kjemiske anlegg i Syria. Vi støttet regjeringen i Haiti med å bygge opp boliger etter jordskjelvet.

Hun sier hun overtok ansvaret for en sterk organisasjon som ønsker å ta en enda sterkere rolle framover.

– Våre prosjekter bidrar på så mange måter til en tryggere hverdag. Vi bygde en vei i Bamyanprovinsen i Afghanistan for en tid tilbake. Den bidrar nå til at bøndene får sine produkter på markedet langt raskere enn før. Veien er opplyst ved hjelp av solcellebasert belysning. Nå hører jeg at antall voldtekter i landsbyen går ned. Er det rart jeg blir stolt? UNOPS bidrar konkret med noe nyttig som påvirker hverdagen til disse menneskene.

Luft i luken

– Hvorfor ble du valgt til denne jobben?

– Jeg håper det er fordi jeg var den beste, sier Grete Faremo. – Jeg fikk jobben i sterk konkurranse med folk fra hele verden, det var en skikkelig headhunterjakt. Etter en lang prosess ville FNs generalsekretær ha meg.

– Hva med planene for fremtiden?

– Jeg har aldri vært god til å legge personlige planer for fremtiden, men i de jobbene jeg har hatt, har jeg forsøkt å gjøre mitt beste, prøvd å tenke noen steg fremover, være så proaktiv som mulig.

– Du er gift med en skuespiller, det ligger en liten underholder i deg?

– Kultur gir impulser, luften i luken. Magne gir meg impuls til å skru om, drive med noe annet, det er viktig. Jeg traff Magne på scenen, og han har vært med på å forsterke kulturdimensjonen i livet mitt. Vi er kanskje forskjellige, men jeg tror vi har beriket hverandre mye mer enn med noe annet. Sangen har vært en kjempeviktig del av livet mitt, og jeg har mange ganger spekulert på hva som ville skjedd om jeg hadde prøvd den veien. Det svaret får jeg aldri.

Få kvinnelige toppledere

Grete Faremo har fylt seksti år, men det er det få som skulle tro.

– Det var deilig å fylle seksti, sier hun ungpikeaktig. – Alternativet er jo veldig dårlig. Livet har heldigvis fart godt med meg. Mamma har fylt 94 år, så jeg håper de gode genene går gjennom kvinnene, da blir jeg nok gammel, jeg også. Hjemme tok pappa æren av oppdragelsen, men mamma gjorde nok jobben.

Likestilling har vært viktig for Grete Faremo i et langt yrkesliv.

– Selv har jeg det godt og trygt, fortsetter hun, – men det er kjempeviktig at vi ikke mister likestillingen av syne. Jeg er opptatt av like muligheter for utdanning, yrkesdeltakelse og lederskap. Vi har en lang vei å gå for å sikre kvinner like muligheter i arbeidslivet. Det er for få kvinnelige toppledere.

– Vi må også forhindre nye forskjeller. Vi har fortsatt langt flere minstepensjonister blant kvinner enn menn. Med ny pensjonsordning må vi passe på at vi ikke går i gal retning. Vi må også ta på større alvor de situasjonene som skaper utrygghet blant kvinner. Tallene viser fortsatt at vold mot kvinner og barn er hverdagen for altfor mange. Kvinnekampen må favne bredt.

En trøkk eller to

– Hva gjør du når det tårner seg opp for deg?

– Da må jeg finne meg noen pustehull, sier Grete Faremo. – Jeg må finne tid til å tenke. Kanskje går jeg ut på tur, gjør noe helt annet, snakker med andre mennesker og får nye impulser. Jeg prøver også å se nye sider ved en problemsak. Jeg er velsignet med positiv livsinnstilling og godt humør. Kanskje er jeg også arvelig belastet på det punktet. Det å gi opp lå ikke for far, og det ligger ikke for meg heller.

– Må ledere få seg noen trøkker livet for å bli enda dyktigere?

– Det er vanskelig å gå gjennom et langt lederskap uten å få en trøkk eller to. Når jeg ser medarbeidere som har det komplisert, forsøker jeg å komme i direkte dialog om problemene eller finne andre måter å hjelpe på.

Gro et forbilde

Grete Faremo trives ikke med å være alt for privat.

– Jeg håper folk oppfatter meg som en leder som kan være personlig, men uten å være for privat, sier hun

– Jeg var svært glad i Gro Harlem Brundtland som sjef, hun var spennende å jobbe med, hun ga stor frihet og hun hadde store krav. Hun ble et forbilde. Hun var tydelig i de faglige kravene, og villig til å gi stor frihet under ansvar. Og forutsigbarheten var der hele tiden, jeg visste hvor jeg hadde henne. Samarbeidet var tillitsfullt. Jeg håper jeg ikke ga henne mange skuffelser.

Hva med selve livet?

– Arbeidet har spilt en stor rolle i livet mitt, sier Grete Faremo. – Jeg har en flott datter, en like flott bonusdatter, to barnebarn og en stor familie. Magne og jeg bruker mye tid på familie, venner og kultur når jeg ikke jobber.

– Det høres kjedelig ut?

– Det er ikke det, det var høyt under taket hjemme og jeg har hatt mye moro innenfor faste rammer. Som justisminister har jeg sett grensene, sier hun med et smil.

– Jeg reiser mye, jeg treffer spennende folk og jeg er rett og slett glad for det jeg har. I UNOPS prover vi hver dag å gjøre noe for enkeltmennesket, slik at flere skal få det bedre, sier Grete Faremo.

Hva med fremtidsutsiktene?

– Jeg regner med at jeg har noen gode arbeidsår foran meg, og er veldig glad for den jobben jeg har, sier Grete Faremo.

– Det er en jobb hvor jeg vokser, jeg lærer noe nytt hele tiden, jeg er sammen med gode medarbeidere fra hele verden. Omsetningen vår er cirka ti milliarder kroner. Det rekker til å hjelpe mange!

– Sånn rent hypotetisk, hva hadde du gjort om du bare hadde hatt en måned igjen å leve?

– Jeg er ikke glad i hypotetiske spørsmål. Men den måneden ville jeg brukt på de aller nærmeste, sier Grete Faremo.