Eldrevalgkamp uten løsninger

Tidligere i valgkampen ledet jeg en debatt i Oslo om eldreomsorgen der maten i sykehjemmene og på dagsentrene ble et tema. En mann i salen påsto at den var forferdelig og bidro til underernæring av de gamle. Ordføreren svarte at hele kommunestyret hadde spist den samme maten og at de syntes den var fortreffelig – i hvert fall bedre enn det som ble servert i Rådhuset til daglig.

Byrådssekretæren for eldreomsorg mente at de ulike oppfatningene kunne skyldes at mat fra storkjøkken faktisk kan være både god og dårlig, fordi det er så viktig at den som serverer maten til de eldre behandler den riktig.

Døde

Dermed døde den debatten. Alle hadde rett, og den felles politiske utfordringen ble å få alle de ansatte i sykehjemmene til å bli flinkere til å behandle maten. Eller for å si det i språket som er mest vanlig i årets valgkamp: Kompetansen må økes. Absolutt på alle områder må kommunenes fotsoldater bli flinkere. Men for all del: Dermed er det ikke sagt at de ikke er flinke i dag. Nåde den politiker som glemmer å understreke at de som jobber i sektoren gjør en fantastisk jobb.

Påstanden kan ikke underbygges med dokumentasjon, men inntrykket er at det i denne valgkampen snakkes mer om kompetanseheving enn noen gang før. Det skyldes ganske sikkert at det i hele samfunnet er blitt en større bevissthet om betydningen av at profesjonsutdannede faktisk er gode i faget sitt. Alle vet at det er en himmelvid forskjell på en god og en dårlig lærer. Alle vet at ikke alle sykepleiere har like varme hender.

Men det er også noe annet som ligger bak når økt kompetanse er blitt et av høstens moteord. Det er billigere å øke kompetansen enn å ansette flere. Dessuten dreier det seg om langsiktig arbeid. Mediene kan ikke måle innsatsen på samme måte som de kan når politikerne lover flere sykehjemsplasser eller bedre dekning av sykepleiere og sykehjemsleger.

Går tilbake

Dersom man går noen valgkamper tilbake i tid, ville ikke journalistene ha slått seg til ro med besvergelser om at de ansatte i eldresektoren skulle bli flinkere. De ville ha insistert på at det er en selvfølge. Det politiske spørsmålet er hvilket parti som vil kanalisere mest ressurser til sektoren. Politikerne var i og for seg enige, og de hadde flere valgkamper der de «pælma sykehjemsplasser etter hverandre» som daværende SV-leder Kristin Halvorsen sa.

Også i årets valgkamp er det en viss budkamp partiene imellom om hvem som skal satse mest på eldreomsorg. Det skulle man tro virket, fordi det er åpenbart at det fortsatt er veldig mange udekkede behov i sektoren. Den generelle standarden på sykehjem og hjemmesykepleie er ganske sikkert blitt høyere med årene, men det har også i denne valgkampen kommet frem så mange enkelthistorier om uverdig behandling av eldre at det er grunn til å fortvile – på samfunnets og politikkens vegne. Eldreomsorg har tross alt vært topptema i valgkampene i nesten 20 år, og ennå er det ikke blitt bedre.

Når sykepleiere flest i en egen-bestilt undersøkkelse sier at de selv ikke kunne tenke seg å bli gamle med den tjenesten de selv tilbyr, kan det selvfølgelig tolkes bare som et fagforeningsutspill, men det er vanskelig å tro at sykepleierforbundet har instruert sine egne medlemmer til å svartmale egen sektor.

En uke igjen

Det er en uke igjen av valgkampen og det kan fortsatt hende at de partiene som lover mer penger til eldreomsorgen vinner mange velgere på det i sluttfasen. Det er i hvert fall hva Arbeiderpartiet i Oslo håper. Deres forslag om å øke eiendomsskatten er begrunnet i at de blant annet vil finansiere 500 nye stillinger i hjemmesykepleien. Da Ap planla valgkampen, kalkulerte de med at velgerne ville godta en moderat skatt for en fjerdedel av befolkningen, dersom de så koblingen. Antagelsen var at velgerne virkelig ønsket litt flere hjemmesykepleiere slik at de kunne få litt ekstra tid hos hver enkelt av de gamle.

Den antagelsen er kanskje riktig, men det virker ikke som om velgerne mener det er nødvendig med et økt kommunebudsjett for å få det til. Veldig mange av dem kjøper byrådspartienes påstand om at det er mulig å få til bedre eldreomsorg med de pengene kommunene allerede har. Sett utenfra er det litt underlig at de som har styrt byen i 18 år blir trodd, når de sier at de i de kommende fire årene vil jobbe smartere og få mer igjen for pengene.

Hvorfor?

På den annen side: Hvorfor skulle velgerne tro at det hjelper med flere stillinger og mer penger? De har ikke inntrykk av at det er blitt så mye bedre, selv om det over årene har kommet mer ressurser til eldreomsorgen. Arbeiderpartiet har offentlig innrømmet at partiet ikke lyktes med sin satsing på eldreomsorg i de åtte årene de rødgrønne styrte. Det er bare på dette området at partiet har kommet med en slik innrømmelse.

Inntrykket av at det ikke nytter med mer penger blir antageligvis styrket i valgkamper. Velgerne hører at politikerne sier at det generelt sett er en stadig bedre standard i eldreomsorgen, men det er neppe det budskapet som fester seg. Hva annet skulle egentlig politikerne si? Det som fester seg er enkelthistorien om de som blir låst inne på sykehjemmet, om de som ikke får skiftet bleie og om en hjemmesykepleie der en bruker talte 50 ulike personer i løpet av en tre-måneders periode.

Valgkampen produserer elendighetsbeskrivelse, samtidig som den inneholder stadig færre enkle forslag til løsning. Det kan det lett bli politikerforakt av.

Aslak Bonde er frittstående analytiker. Han er utdannet cand.philol. og har arbeidet som politisk journalist i Aftenposten i 11 år.