Kina vil redde sitt eget skinn - Har ikke muskler til å løfte verden ut av finanskrisen

Mens finanskrisen herjer i USA og Europa, vender kineserne blikket innover. – Jeg tror ikke Kina på noe måte vil redde verden. Landet må først og fremst redde sitt eget skinn, sier porteføljeforvalter Olav Chen i Storebrand Kapitalforvaltning. Chens foreldrene kommer fra Shanghai, og han har besøkt Kina mange ganger. Han understreker at finanskrisen bare er én av mange kriser i Kina – og at folk flest er opptatt av helt andre problemer.

– Jeg tror folk ville blitt overrasket over hvor lite utviklet store deler av Kina er. Kystbyene er blitt rike, men man trenger bare å reise et lite stykke inn i landet for å oppleve en helt annen verden, sier Chen.

Ekstrem fattigdom

Tre tiår med økonomisk reform har gjort Kina til verdens fjerde største økonomi. Kystprovinsene rundt Beijing, Shanghai og Guangdong har de siste tiårene nytt godt av en rekordhøy vekst. Men Kina består av rundt 30 regioner med et gjennomsnittlig innbyggertall på rundt 40 millioner mennesker. Fortsatt lever mer enn 200 millioner mennesker i Kina i ekstrem fattigdom, og de regionale ulikhetene bare fortsetter å øke (se kart).

– Krisen tvinger Kina til å satse mer på handel og investeringer i eget land, og det kan være positivt. Det er viktig for Kinas egen utvikling at de får en tilsvarende vekst i alle sine mange provinser, sier seniorforsker Arne Melchior ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI). Han jobber med et prosjekt for å avdekke årsaken til de enorme regionale forskjellene Kina sliter med.

Tre mulige forklaringer blir undersøkt:

* Knutepunkter langs kysten: Veksten i kystregionene skyldes at de er blitt knutepunkter for internasjonal handel.

* Knallhard sentralisering: Overgangen til markedsøkonomi har skapt mer sentralisering.

* Handler ikke med hverandre: Handelen mellom ulike provinser i Kina er blitt mindre siden 1990.

Resultatene av Melchiors prosjekt skal offentliggjøres våren 2009 – men allerede nå er flere konklusjoner klare: Mye tyder på at forholdet mellom integrasjonen internt og mot resten av verden er forskjøvet de siste 15 årene. Kineserne har åpnet seg mot omverden, mens utviklingen på hjemmebane nærmest står stille i store deler av landet. Sterkere integrasjon innad i Kina er viktig for landets videre utvikling, mener NUPI-forskeren.

Historien viser at de fleste land i Vest-Europa først er blitt i-land etter at ulikhetene mellom fattige og rike er utjevnet. – Den ujevne veksten i Kina er på linje med situasjonen i andre mellominntektsland som Russland Mexico, India og Indonesia. Det store spørsmålet er om dette er et forbigående fenomen, sier Melchior.

Dersom Kina skal bli et virkelig i-land er det nødvendig at kineserne bygger ut infrastrukturen i hele landet for å spre veksten fra kystområdene og innover i landet. Det vil både skape interne markeder, og gjøre det lettere å selge varer til andre land.

– Naturlige hindre som fjellkjeden Himalaya gjør det vanskelig å skape forbindelser til områdene rundt. Men mot grensen til Russland er det for eksempel mulig å bygge ut nye handelsruter, sier Melchior.

Frykter opprør

Veksten i Kina er forventet å synke til mellom seks og syv prosent i 2009, ifølge Business Monitor Internationals beregninger. Det er den laveste veksten på 18 år. Tidligere sjeføkonom Jim Walker i meglerselskapet CLSA, som nå leder forskningssenteret Asianomics, var blant de første som spådde at en global resesjon kunne ende Kinas 30-årige vekstboom. Før jul informerte han kundene sine om at en vekst på fire til fem prosent var mest sannsynlig for Kina i år. Men Walker mener også at det er 30 prosent sjanse for at veksten i Kina blir negativ 2009.

En vekstrate på minst syv prosent blir sett på som nødvendig for å opprettholde den sosiale stabiliteten i landet. Sosial uro kan i verste fall velte styresettet i Kina. Myndighetene er derfor svært bekymret over utviklingen. De siste tre årene er politikken endret for å redusere forskjellene mellom regionene.

I november 2008 gikk regjeringen enda mer drastisk til verks, og kunngjorde en gigantisk økonomisk stimulanspakke på fire trillioner yuan, eller rundt 4.200 milliarder kroner. Pengene skal brukes til å stimulere det nasjonale forbruket, øke statlige investeringer og bygge ut infrastruktur. Den internasjonale finanskrisen er hovedårsaken til de dårlige utsiktene. Kina er verdens ledende eksportør, og nå, når etterspørselen synker, blinker varsellampene kraftig.

Blant tiltakene regjeringen har lovet å satse på er:

• Infrastruktur i landbruksområder

• Økte subsidier til bønder

• Boliger med lav husleie

• Veier, jernbaner og flyplasser

• Bedre velferdstilbud til lavinntektsgrupper

• Utbygging av helsevesenet

• Utdanning

Siden velferdsstaten i Kina er dårlig utbygd har folk vært nødt til å spare privat for å betale det som i vestlige land ofte er offentlige tjenester. En gjennomsnittlig kinesisk familie sparer 25 prosent av inntekten sin. Dersom folk i Kina får bedre offentlige tilbud, vil de bruke mer penger på forbruksvarer. Dette kan bidra til å redusere det enorme overskuddet Kina har på handelsbalansen – og indirekte skape et mer stabilt internasjonalt finansielt system. Flere økonomer hevder imidlertid at bare en fjerdedel av stimulanspakken er nye penger. De fleste prosjektene er allerede planlagt. De mener mange av de sosiale tiltakene aldri vil bli gjennomført.

Andre økonomer er mer positive: – Det blir særlig pekt på at landbruksområdene i Kina vil oppleve store positive endringer på grunn av investeringene. Flere millioner bønder vil tjene på bedre infrastruktur, særlig i den indre og vestlige delen av Kina, sier Wang Jian, som for tiden er gjesteforsker på Centre of Chinese Studies ved School of Oriental and African Studies (SOAS) i London.

Han forsker på utjevningspolitikk av offentlige tjenester i Kina og mener dette er en drivkraft for den nye reformfasen i landet. – Når de offentlige tjenestene blir bedre kan bønder gradvis øke inntektene sine og bli rike. Dermed kan de bruke mer penger på å utvikle landbruket, som er en viktig del av den nasjonale økonomien i Kina, sier Jian.

Inntil nå har den kinesiske regjeringen knapt vært i stand til å sørge for grunnleggende helsetjenester til landets 1,3 milliarder innbyggere. Hvis en pasient på et sykehus går tom for penger blir han kastet ut, uansett helsetilstand. På tross av store investeringer er det derfor langt igjen før Kina ikke lenger er et u-land, mener Jian.

­­ – Jeg tror ikke Kina kommer til å bygge ut en velferdsstat på linje med nordeuropeiske land med det første. Vi har lang vei å gå før den kinesiske velferdsstaten er på plass.

Kan ikke redde verden

Da Deng Xiapong satte Kina på veien til økonomisk reform i 1978, hevdet vestlige økonomer at «bare kapitalisme kan redde Kina». Nøyaktig 30 år senere mener mange at «bare Kina kan redde kapitalismen». Det skrev i alle fall nyhetsmagasinet The Economist i november i fjor.

Ettersom Kina ifølge Det internasjonale valutafondet (IMF) stod for 27 prosent av den globale veksten i 2007, har mange eksperter hevdet at økt forbruk i Kina er den beste måten å løfte verden ut av en langvarig resesjon på. Blant annet har Goldman Sachs-økonomen Jim O´Neill spådd at økt kjøpekraft i Kina kan kompensere for nedturen i USA og Europa. Investeringsspesialist Charles Ma i Fortis Investments, Hong Kong, er kritisk til dette synet. – Den kinesiske regjeringen kan ikke forandre verden. Men det vi kan gjøre er å jobbe for å sikre at vårt eget hus er i orden, sier Ma.

Under Asia-krisen i 1997-1998 investerte Kina mye i motorveier, som de nå har stor nytte av. For tiden er det moderne jernbaner som står øverst på prioriteringslisten. Kineserne bygger nå et nytt jernbanenett for hurtigtog, med 17 linjer. Det skal være ferdig innen 2020. Det er riktignok bare de store byene i Kina som blir dekket, men mindre transportpress der kan gi andre provinser bedre muligheter til å få varer ut til kystområdene.

– Tilgangen til havner og jernbaner fyller i dag bare 30-40 prosent av etterspørselen. Har man for eksempel 100 tonn kull får man fraktet mindre enn halvparten, sier Ma.

Får ikke flytte

Et viktig spørsmål for Kina er i hvilken grad man skal tillate migrasjon til vekstområder langs kysten. I dag får man ikke fulle rettigheter som innbygger hvis man flytter til en ny by.

– Hvis flere får flytte, kan det bidra til at flere får ta del i den økonomiske veksten i kystområdene. Da kan det bli mindre lønnspress ved kysten, og bedre betaling i andre provinser, sier Arne Melchior ved NUPI.

Men myndighetene i Kina frykter kaos dersom millioner av fattige bønder fra innlandet inntar byene. Det kan føre til økt fattigdom og slum. – På tross av at utfordringene i Kina er mange, er det viktig å huske at også de fattige på landsbygden har hatt en viss glede av den nasjonale veksten. I forhold til India har spredningen av rikdom vært mye mer vellykket, sier Melchior.

Tekstboks

De økonomiske reformene i Kina har gått gjennom tre faser:

* 1980-1990: Spesielle økonomiske soner ble opprettet. Fabrikker som ble finansiert av utenlandske investeringer fikk nyte godt av billig arbeidskraft. Varer merket «Made in China» inntok verden.

* 1990-2000: Overføring av rikdom fra statlige selskaper til private entreprenører. Kvantesprang i levestandard.

* 2001 - : Økt satsing på infrastruktur, helse, utdanning og miljø for å sikre en bærekraftig modernisering.

Kilde: Fortis Investments

Redaksjonen Mandag Morgen

Julia S. Perelstein

julia@mandagmorgen.no