Fagforeningene søker pensjonsmakt

Finansdepartementet jobber nå med å presisere reglene som skal gjelde for obligatorisk tjenestepensjon (OTP). Etter planen skal reglene bankes gjennom før 1. juli, som er datoen alle norske arbeidstakere skal få tjenestepensjon fra. Reglene var på høring i mai, og det ble avdekket store motsetninger mellom fagforeningene på den ene siden og fondsbransjen og reguleringsmyndighetene på den andre. Fagforeningene mener at kollektiv forvaltning vil gi arbeidstakerne den beste pensjonen for hver enkelt, mens de fleste andre mener individuelle investeringsvalg vil gi en bedre løsning.

Slik reglene ser ut nå, innebærer de en seier for den kollektive forvaltningen. Finansdepartementet slår uten omsvøp fast at arbeidsgiverne formelt skal dekke alle forvaltningskostnader ved tjenestepensjon. Dermed ligger alt til rette for bedriftsvise, kollektive ordninger. I disse ordningene kan det på sikt bli naturlig at fagforeningene får spille en viktig rolle.

Svært mange høringsinstanser, fra fondsbransjens interesseorganisasjoner til departementer og Konkurransetilsynet, er kritiske til mange av de nye reglene. Særlig er mange opptatt av den potensielle interessekonflikten mellom arbeidsgiver, som skal betale for ordningen, og arbeidstaker, som vil få nytte av en eventuelt høy avkastning. Systemet kan føre til at arbeidsgivere velger billige spareordninger, som gir lav avkastning. Ingen av arbeidstakerorganisasjonene er særlig bekymret for at denne interessekonflikten vil gi lavere pensjoner. For eksempel er LO først og fremst opptatt av å presse ned kostnadene ved pensjonssparingen. LO mener dette vil være mye lettere å oppnå ved at det formelt er arbeidsgiverne som betaler forvaltningskostnadene.

Et tilsynelatende paradoks

«Gjennom hele 1970- og 80-tallet var LO sterke tilhengere av Folketrygden, og forsøkte stadig å begrense omfanget av tjenestepensjoner, blant annet ved å redusere skattefradraget,» sier forsker Axel West Pedersen ved Nova. På 1990-tallet ble imidlertid kursen lagt om, og LO begynte i stedet å jobbe for en større utbredelse av tjenestepensjonsordninger blant sine medlemmer.

«Det er ikke tvil om at beveggrunnen for LOs støtte til markedsbaseringen i pensjonssystemet var at OTP kan styrke fagbevegelsen,» sier Jon M. Hippe, daglig leder ved forskningsstiftelsen Fafo. Han er sikker på at betingelsene for fastsettelse av pensjonsinnskudd blir tema for stadig flere tariffoppgjør de nærmeste årene. «Den prosessen er allerede i gang. Spørsmålet er hvor raskt pensjonsspørsmålet sprer seg i avtalene i privat sektor,» sier Hippe. Mer usikkert er imidlertid i hvor stor grad partene blir enige om sektorovergripende og tverrgående ordninger, og i hvilken grad valg av leverandør eller etablering av felles pensjonskasser, blir gjenstand for forhandlinger mellom partene.

LO og de andre hovedorganisasjonene kan imidlertid få mer «myk» makt raskt. Fagforeningene kan reklamere med at de passer på alle arbeidstakeres pensjonspenger, og at det dermed er fornuftig å være medlem av foreningene for å ha stemmerett og innflytelse over forvaltningen. Et langsiktig og uttalt mål for LO er at arbeidstakerorganisasjonene skal ha stor innflytelse over hvordan pensjonsmidlene i den enkelte bedrift forvaltes. Lykkes LO med dette, vil det kunne stanse nedgangen i medlemstallet (se Ukebrevet nr. 17, 2005).

Interessekonflikten

«LO er skeptiske til for store valgmuligheter for den enkelte arbeidstaker,» sier West Pedersen. Med en stor del av pengene plassert i aksjer, vil antagelig gjennomsnittlig eller forventet avkastning øke. Imidlertid vil også spredningen i avkastning øke, og pensjonen til LOs ulike medlemmer vil variere mer jo høyere andel av pensjonsmidlene som er plassert i aksjer. Større individuelle investeringsvalg vil også gi større variasjon i faktisk pensjon pensjonister imellom. Hvis LO ønsker lavest mulig variasjon, kan det være et poeng nettopp å redusere valgmulighetene.

For at dette skal være en reell og problematisk interessekonflikt er det en sentral forutsetning at arbeidstakerne ikke er i stand til å vurdere den pensjonsavtalen ulike arbeidsgivere tilbyr. I realiteten vil pensjonsavtalen være en del av den samlede lønnspakken en arbeidstaker får. Et underliggende premiss for dem som hevder at denne konflikten vil være et problem, er at arbeidstakerne i liten grad klarer å vurdere kvaliteten på en pensjonsavtale. Og hvis en arbeidstaker ikke klarer å vurdere ulike pensjonsavtaler opp mot hverandre, er det kanskje ingen grunn til at de skal avgjøre hvordan pensjonsmidlene skal forvaltes heller.

I februar i år antok Kredittilsynet at lovens krav om at arbeidsgiverne skal betale for forvaltningen, i realiteten innebar at de skulle betale en fast forvaltningsavgift for hver enkelt arbeidstaker. Den enkelte arbeidstaker skulle få anledning til å velge dyrere og antatt bedre alternativer, men måtte i tilfelle dekke dette selv.

«Det er svært viktig at hver enkelt arbeidstaker engasjerer seg i pensjonssparingen. Dagens forslag fra Finansdepartementet sikrer ikke det,» sier professor Thore Johnsen ved Norges Handelshøyskole. Han mener hver enkelt bør ha anledning til å velge forvaltningsform, fra en på forhånd definert meny med ulike kombinasjoner av investeringsobjekter. Dersom noen av valgene og kostnadene formelt legges på arbeidstaker, er det lettere for ham eller henne å engasjere seg aktivt.

Kostnadsfokus

Kritikerne av Finansdepartementets nye forskrifter til loven om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) og forsikringsloven er mange. En viktig innvending fra de mange høringsuttalelsene er signert Konkurransetilsynet, som påpeker at kundemobiliteten er svært lav for tjenestepensjoner. Storebrand og Vital har i dag om lag 90 prosent av markedet for tjenestepensjoner. Det nye systemet for prising av pensjonsforvaltning kan bli tidkrevende å innføre, og mange frykter at de mindre fondsforvaltere ikke rekker å komme på banen før bedriftene kjøper pensjonsordning hos en av de to store. Konkurransetilsynet frykter at forskriftene vil gi en fordel til de leverandørene som har sin egen kapitalforvaltning.

Imidlertid er det ikke tvil om at stordriftsfordelene i kapitalforvaltning er betydelige. Som eksempel kan nevnes at Statens pensjonsfond - Utland har forvaltningskostnader på under 0,1 prosent av kapitalen, selv om 40 prosent av kapitalen er plassert i aksjer. Til sammenligning er prisen på forvaltning i NHOs avtale med Storebrand på 0,38 prosent av forvaltningskapitalen, og dette er også svært lavt. Hvis stordriftsfordelene er svært store, er det mer rasjonelt med få enn mange tilbydere.

LO er svært opptatt av at kostnadene ved forvaltningen skal presses ned, og mener at kollektive forhandlinger er et viktig verktøy for å oppnå det. «Hittil har fondsbransjen solgt spesialiserte produkter til velstående enkeltindivider som ikke har tid til å passe på pengene sine. Kollektiv tjenestepensjon er et helt annet spill, og krever en helt annen kostnadsstruktur,» sier utredningsleder Eystein Gjelsvik i LO.

Tekstboks

Forskrifter på vei

Finansdepartementet har nylig avsluttet høringsrunden om et omfattende sett av forskrifter for forsikringsloven og lov om obligatorisk tjenestepensjon. Forskriftene til OTP-loven skal blant annet sørge for en mer gjennomsiktig prising av fondsforvaltningsprodukter, blant annet ved at alle leverandører av OTP skal skille mellom kostnader til administrasjon og forvaltning og innskuddsfritak ved uførhet. De slår også fast at arbeidsgiver skal dekke alle forvaltningskostnadene. Det gjelder også de selskapene som har høyere innskudd enn lovens minstekrav, og som hittil har trukket forvaltningskostnadene av avkastningen. Arbeidsgiver pålegges imidlertid ikke å betale for kostnader tilknyttet flytting av pensjonskonto.

Forskriftene til forsikringsloven innebærer at kostnadene skal beregnes forskjellig fra i dag. Bransjen selv mener de nye reguleringene er strengere enn de gamle, og vil føre til større forsiktighet i forvaltningen. Det kan i sin tur gjøre ytelsesordninger dyrere, og underminere grunnlaget for denne typen tjenestepensjoner.

Finansdepartementet har nylig avsluttet høringsrunden om et omfattende sett av forskrifter for forsikringsloven og lov om obligatorisk tjenestepensjon. Forskriftene til OTP-loven skal blant annet sørge for en mer gjennomsiktig prising av fondsforvaltningsprodukter, blant annet ved at alle leverandører av OTP skal skille mellom kostnader til administrasjon og forvaltning og innskuddsfritak ved uførhet. De slår også fast at arbeidsgiver skal dekke alle forvaltningskostnadene. Det gjelder også de selskapene som har høyere innskudd enn lovens minstekrav, og som hittil har trukket forvaltningskostnadene av avkastningen. Arbeidsgiver pålegges imidlertid ikke å betale for kostnader tilknyttet flytting av pensjonskonto.

Forskriftene til forsikringsloven innebærer at kostnadene skal beregnes forskjellig fra i dag. Bransjen selv mener de nye reguleringene er strengere enn de gamle, og vil føre til større forsiktighet i forvaltningen. Det kan i sin tur gjøre ytelsesordninger dyrere, og underminere grunnlaget for denne typen tjenestepensjoner.