Annonse
KrF-leder og barne- og likestillingsminister Kjell Ingolf Ropstad. Foto: Annika Byrde / NTB

Leder​Mulighetene uten Ropstad

Det er krevende å se seg selv utenfra. Vi er best trent til å vurdere oss selv ut fra våre intensjoner og det bildet vi har av oss selv.

Når en offentlig person kastes ut i en krise, kolliderer selvbildet med virkelighetsbildet og mediebildet.

Det bildet som tegnes av Ropstad i mediene er skrekkelig. Folk rakker gjerne ned på politikere når de mener de svikter, politiske motstandere tar ekstra hardt i. På sosiale medier florerer skittkastingen, ikke minst blir det heftig når det er en fra KrF som har tabbet seg ut.

De færreste orker å leve med et massivt mediepress over tid.  En får ikke gjort jobben sin. 

Mediene tegner ikke et sant bilde Ropstad som person. Men de reflekterer hvordan han oppfattes med utgangspunkt i en faktisk handling.

Ropstad oppfattes som grådig når han forsøker å trikse det til slik at han sparer skatt.

Slik skal ikke statsråder og partiledere opptre.

Ropstad har ikke et bilde av seg selv som er grådig person. For alt hva omverdenen vet kan han være en raus og gavmild person som gir bort mye penger til mennesker som trenger det.

En enkelt handling definerer heller ikke en person. Vi gjør alle feil. Vi faller alle for fristelser.

Vi har alle blindsoner der vi ikke ser våre egne handlinger slik omverden ser den. Det kan ta tid å ta virkelighetsbildet inn over seg.

Noen lar seg friste til å bevege seg i gråsoner når det gjelder økonomi. For noen med erfaringer fra NAV for eksempel, er det å oppgi feil opplysninger til det offentlige spesielt grovt. For andre er «feile vurderinger» når det gjelder sex det som provoserer mest.

Når våre handlinger løftes fram i offentlighetens lys, må vi finne oss i å bli bedømt. Når det vekker følelser, slår det fort ut en fordømmelse som er langt over streken.

Mellom selvbildet og mediebildet befinner gjerne virkelighetsbildet seg.

Vi har alle blindsoner der vi ikke ser våre egne handlinger slik omverden ser den. Det kan ta tid å ta virkelighetsbildet inn over seg.

Til alle tider har personer som blir ansett som moralsk høyverdige, handlet på enn måte som noen har ment er forkastelige. 

Fredag beklaget Ropstad, sa han hadde gjort en feilvurdering, at han hadde gjort noe han ikke burde gjort, men at han ønsket å fortsette som statsråd og leder i KrF.

Fredag kveld tok han virkelighetsbildet som gjelder for statsråder og partiledere inn over seg

Det er mulig han innså at hans manøver for å unndra seg skatt ikke er forenelig med å være leder i KrF.

Eller så trakk han seg fordi han forsto at løpet var kjørt da han mistet tillit hos sine egne.

Det er ikke noe å si på at Ropstad måtte bruke noen timer på å ta virkelighetsbildet inn over seg.   

En politiker kan bli stående i mediestormen i lang tid så lenge en har tillit hos dem som har makt til å avgjøre om en kan bli på post eller ikke - hvis en orker.

Trond Giske sto i stormen i lang tid. Han hadde sitt mandat hos velgerne som støttet ham. Til slutt ble det for krevende både for ham og familien.

Nicolai Tangen sto i politiker- og mediestormen i flere måneder. Han orket det fordi han hadde bunnsolid tillit hos Hovedstyret i Norges Bank.

Ropstad er en dyktig politiker. KrF har vært fornøyd med den innsatsen han har gjort.

Men KrF kom under sperregrensen. Det har skapt en debatt i KrF og partiets profil.

Knut Arild Hareide hadde en langt sterkere stilling i partiet enn det Ropstad klarte å opparbeide seg i partiet. Han maktet ikke fylle «hullet etter Hareide», men det hjalp godt på da Hareide gikk inn i regjeringen. Internt styrket det Ropstads posisjon.

Men i opinionen og i møte med mulige velgergrupper hadde Hareide en unik posisjon. Velgerne likte ham, og han hadde god innpass i ulike miljøer.

Ropstad blir oppfattet som en representant for det konservative kristenfolket.

Hareide ville ha et bredere KrF.  Han ville nå de liberale kristne som etter hvert har satt sitt preg på Den norske kirke og de mange som gjerne vil at samfunnet skal bygge på et kristent verdigrunnlag.

Hareide ville gå til venstre. Ropstad til høyre.

Men dreiningen mot høyre og Ropstad som partileder ble KrF et parti for deler av Vestlandet og Sørlandet.

Når Ropstad ikke lenger er partileder, har KrF muligheten for å velge en leder som ikke drar med seg bagasjen fra striden om linjevalget og som er blitt stemplet som en representant for det konservative kristenfolket.

Ropstad er en dyktig politiker som partiet vil ha nytte og glede av framover.

KrF klarer å samle seg om en ny leder.

Spørsmålet er om partiet klarer å samle seg om en kurs og profil som vil tiltrekke seg nye velgere.

Annonse
Annonse