Kommentar: Sterk stat og rike kapitalister - Oppskrift på et vellykket ekteskap

Kapitalismen er basert på egeninteresse, slik at «private laster» (private vices) kan omformes til «fellesskapets goder» (public benefits). Konklu-sjonen på en lang debatt i opplysningstiden var at «så lenge den er i samsvar med samfunnets interesser, er egeninteressen den beste garantist for offentlig lykke». Dette kapitalismesynet fra 1700-tallet postulerte en sammenheng mellom vellykkede kapitalisters – «rikingers» – interesser og allmenn velstand.

I dette økonomiske systemet er drivkraften individer – alene eller gjennom bedrifter – som tar initiativ og risiko. Dersom disse initiativtakerne – entreprenører eller gründere – lykkes, blir de rikinger. Risikoelementet er viktig i dette systemet, et stort antall bedrifter blir født og dør hvert år. Langt flere feiler enn lykkes. Jeg har selv ledet industribedrifter og måttet pantsette hus og hjem til over pipa, med familien inni, for å kunne betale lønn til de ansatte i ekspansjonsperioder.

Det viktigste jeg brakte med – initiativ, masse arbeid og masse risiko – er ikke reflektert i økonomisk teori, bare den skarve kapitalen. Derfor er jeg frustrert over at norske rikinger gjør en så dårlig jobb med å forklare det systemet de er en del av. Norske bedriftseiere, gjennom NHOs tenketank, har omfavnet nyklassisk økonomisk teori der eierne, nemlig de selv, ikke har noen funksjon, en teori som definerer «markedet» som en alltid harmoniskapende institusjon, med eller uten entreprenørskap.

Økonomi og matematikken

Et alternativt syn på kapitalismen har tre hovedelementer: Entreprenøren, en sterk stat som sikrer at måten folk tjener penger på, også er til det felles beste, og ny kunnskap og teknologi. Da 1700-tallets økonomiforståelse ble matematisert kunne ikke disse drivkreftene – entreprenøren, staten og teknologien – formaliseres og kvantifiseres. Derfor grep teoretikerne isteden til elementer som kunne kvantifiseres: kapital og arbeid. Med dette sporet kapitalismens selvforståelse helt av. Man bygget en teori – basert på likevektsfysikk fra 1880-årene – som utelot kapitalismens primære drivkrefter og konsentrerte seg om sekundære fenomener: Kapital og arbeidskraft som kvalitetsløse og homogene fenomener. Kapital uten initiativ og arbeidere uten kunnskap. Kapitalismens forståelse av seg selv ble som en oppsetning av Hamlet uten Prinsen av Danmark.

Kapitalismens økonomiske teori i dag, nyklassisk teori, modellerer mislykkede kapitalister, bedrifter som må arbeide under perfekt konkurranse og tjener minimalt med penger. Denne teorien modellerer best en fattig bomullsprodusent i den tredje verden, ikke Bill Gates.

Vellykkede kapitalister tjener penger gjennom imperfekt konkurranse. Når slik imperfekt konkurranse oppnås gjennom ny teknologi, hvilket den ofte gjør, kan man observere sammenhengen mellom egeninteressen og samfunnets interesse. På slutten av 1800-tallet tjente norske sjømenn som jobbet hos redere som hadde konvertert til dampskip, det dobbelte av dem som jobbet på seilskip. De som jobbet på dampskip kjøpte mer hos bakeren og ga mer oppdrag til snekkeren i hjembyen enn dem som jobbet på seilskip kunne gjøre. Rederens egeninteresse ga seg utslag i et felles gode.

Problemet med dagens økonomifag er at slik vellykkethet støter mot «normalen» vellykkede kapitalister blir «rent-seekers» (et sterkt skjellsord i økonomfaget). Næringslivets forsvar av kapitalismen fortsetter som om hovedsaken var å argumentere mot en planøkonomi som knapt noen forsvarer i dag. Man postulerer markedets «spontane orden», og næringslivets kapitalismesyn blir derfor latterliggjort når finanskrisen viser at «spontant kaos» også kan bli resultatet.

Økonomisk teori har utviklet det «banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft», som Joseph Schumpeter uttrykte det. Den konservative Schumpeter og den radikale Karl Marx er skjønt enige om at kapitalen i seg selv – uten initiativ – er steril og verdiløs.

Vår egen økonom T. H. Aschehoug understreker i 1908 betydningen av entreprenørens («driftsherrens») rolle når han beskriver «hvilken overordentlig stor rolle Driftsherreklassen spiller i Nutidens Samfundsøkonomi. I de fleste Næringsveie gjælder det, at ingen Forretning kan arbeide sig opp til en betydelig Stilling eller vedligeholde en saadan uden under Ledelse af overlegen Dyktighed. I Driftsherrenes indbyrdes Konkurrence er det alltid Dygtigheten, ikke Kapitalrigdommen som i Længden gjør Udslaget».

Det er denne funksjonen som gjør at vi trenger kapitalister, og her er pengene bare et nødvendig verktøy.

Kapitalister på sirkulasjon

Markedet er slett ikke noen harmoniskapende mekanisme, slik nyklassisk økonomi skaper den. Fravær av entreprenørskap, av en sterk stat og av teknologi kan – hver for seg og til sammen – gjøre et land lutfattig, selv med all verdens marked! Dette poenget har imidlertid økonomisk teori helt tapt av syne. Internasjonal handelsteori, og vår økonomiske verdensordning, er basert på at land bytter homogene arbeidstimer med hverandre. En slik byttehandel trenger ingen av disse kapitalismens tre kjernefaktorer.

Schumpeter så, som mange andre, det de kalte «elitenes sirkulasjon» i kapitalismen. Det tar tre generasjoner «fra kjeledress til kjeledress» sier de i USA: første generasjon tjener pengene, annen generasjon klarer å beholde dem, og tredje generasjon er tilbake som arbeider i kjeledress. Vellykkede produksjonskapitalister blir finanskapitalister, og dersom de ikke er dyktige eiere som flytter kapitalen med teknologien, blir de borte. «A fool and his money are soon parted».

Skatter i hjel initiativ?

Dersom vi i Norge ikke vil ha en statseid planøkonomi er vi på en eller annen måte nødt til å forholde oss til kapitalismens dynamikk slik den er. Dersom det ikke er staten som eier bedriftene, må det være private som gjør det. Noen må eie norske bedrifter, og vi kan velge om eierne skal være norske eller utenlandske. Slik dagens skattesystem er, subsidierer vi utenlandske eiere. Uavhengig av fortjeneste eller tap betaler norske aksjonærer formuesskatt på sine kapitalinnskudd, mens utenlandske investorer i norske selskaper betaler tilnærmet null. Dette er noe Norge som nasjon bør diskutere.

Synet på kapitalismens natur preger også skatteloven. Den gamle skatteloven, som gjaldt inntil tidlig på 1990-tallet, fungerte slik at man ikke betalte skatt så lenge man ikke tok ut penger fra bedriften. Så lenge kapitalen ble stilt til samfunnets disposisjon – ble beholdt i firmaet – ble man ikke beskattet. Med dagens ordning, med en nyklassisk forståelse, blir ikke bedrifter ansett som annet enn en forlengelse av eiernes lommebok. Denne endringen i rikingenes insentiver resulterte i at hyttene i nærheten av der jeg bor ble femdoblet i pris på kort tid, mens bedriftene ble tappet tilsvarende. Jeg synes dette er prinsipielt feil skattepolitikk. Erfaringer fra tidligere finanskriser viser at de ekstra reservene bedrifter tidligere fikk lov å sylte ned som skjulte reserver, var svært nyttige å kunne tære på i magre år. Dagens økonomiske teori er blind for at dersom vi «tar» rikingene, «tar» vi også ofte entreprenørenes verktøy, nemlig egenkapitalen. Dette skjer altså fordi vi har en økonomisk teori der bedriftseieres dyktighet og den risiko de tar, ikke er en del av kjerneteorien, bare kapitalen i seg selv.

En kapitalisme uten kapitalister er etter mitt syn verre enn en planøkonomi uten plan. De to viktigste kategoriene av aktører i en økonomi er de som samler på kunnskap (forskere) og de som samler på penger (kapitalister). Når disse to typene aktører finner hverandre, skapes det arbeidsplasser med høye lønninger. I Norge underinvesterer vi – sammenlignet med våre naboland – sterkt i forskning, samtidig som vi tradisjonelt har få kapitalister.

En tålmodig stat og langsiktige rikinger

Kapitalismen skifter stadig karakter. Fremtidig verdiskapning vil i stadig større grad bli basert på vitenskap og på patenter. IT-revolusjonen hadde kort tid fra produktidé til markedet, men fremtidige prosjekter vil kreve langt mer tålmodighet: Det kan ta 15 år fra bedriften starter til den tjener penger. «Barseldøden» er også stor. Av ti prosjekter vil typisk bare to overleve til det punktet venturekapitalen kommer inn, cirka fem år før et firma viser seg levedyktig. Fem år senere vil det være ett av 10 igjen: Det eneste som overlever helt til prosjektet tjener penger. I dag mangler Norge, i forhold til mange andre land, insentiver til slik langsiktighet. Vi har isteden skapt oss et nasjonalt skatteparadis i fast eiendom.

Norge har et produksjonsapparat som ofte ikke er i stand til å fange opp de potensielt gode prosjektene som kommer ut av våre forskningsmiljøer. Ideer som har kostet norske skattebetalere dyrt, forsvinner altfor ofte på billigsalg til utenlandske bedrifter. Dette bør vi gjøre noe med. Enten bør vi skape en struktur der det lønner seg å investere i slike prosjekter i Norge – på lik linje med i de fleste EU-land – eller vi bør vurdere om det er noen vits i å fortsette å finansiere forskning i Norge. Hvorfor subsidiere utenlandske bedrifter med norske skattepenger?

Fremtidig verdiskapning vil kreve mer tålmodige, kunnskapsrike og langsiktige kapitaleiere enn fortidens gjorde. Finanskrisen bør ha gitt oss en vekker. Skal Norge ha et oppegående næringsliv etter olje og gass, må vi investere mer i vårt eget produksjonsapparat. Dette krever at vi omdefinerer hva kapitalismens hovedelementer er – entreprenørskap, en sterk stat og ny teknologi – og strukturerer insentivene for ny verdiskapning rundt denne forståelsen. Det betyr å forkaste nyklassisk økonomisk teori som beslutningsgrunnlag for den økonomiske politikken.

Tekstboks

Erik S. Reinert

Født 1949. Studerte økonomi i St. Gallen I Sveits og er siviløkonom fra Harvard Busienss School og sosialøkonom (Ph.D) fra Cornell University: Han er tidligere bedriftsleder, og hans spesialområder er innovasjon, utviklingsøkonomi og økonomisk idéhistorie. Han er siden 2005 professor ved Universitetet i Tallinn, Estland. Han har tidligere vært tilknyttet Senter for Utvikling og Miljø (SUM) ved > Universitetet i Oslo og Norsk Investorforum. Han er som eneste nordmann nevnt i Robert Heilbroners bok «The Wordly Philosophers», verdens mest solgte bok i økonomisk idéhistorie. Erik Reinerts siste bok «How Rich Countries Got Rich...and Why Poor Countries Stay Poor» (Constable 2007) kom på Financial Times‘ bestselgerliste og ble i 2008 tildelt Myrdal-prisen, Han mottok også Selvaag-prisen i desember 2008.