Annonse

Politisk analyse: Sykehusplan til politisk besvær

Norsk innenrikspolitikk blir lite viktig når terroren og terrorfrykten rammer Europa. Sykehuspolitikk kan også fortone seg som uviktig når man sammenligner med de enorme innvandrings- og integreringsutfordringene Norge står overfor. Men neste år, når terrorfrykten forhåpentligvis er mindre og når myndighetene har bedre kontroll over innvandringen, kan kampen om lokalsykehusene bli en av de aller viktigste for politikerne. Og grunnlaget for den kampen kommer denne fredagen med Regjeringens forslag til en nasjonal helse- og sykehusplan.

Dette er en plan helse- og omsorgsminister Bent Høie har snakket om i mange år – lenge før han kom inn i regjeringskontorene. Han ønsket seg et dokument som skulle gjøre det mulig for stortingspolitikerne å diskutere sykehusdekningen på en såpass forpliktende måte at det ble klart for helseforetakene hvordan de skulle designe fremtidens sykehusstruktur. Høies uttalte ønske var at fakkeltogene mot sykehusnedleggelser skulle gå til Stortinget, og ikke mot de ansiktsløse byråkratene og de mandatløse styremedlemmene i helseforetakene.

Berede grunnen

Høie har brukt mye av sin tid som statsråd til å berede grunnen for planen. Etter valget, og i fjor snakket han mest om betydningen av en god beslutningsprosess. I januar begynte han å argumentere. Han trakk frem nye analyser som viste at det er nødvendig med et pasientgrunnlag på 60 til 80 000 innbyggere for å drive akuttkirurgi på et sykehus. Halvparten av landets sykehus har færre pasienter enn som så. Høie understreket samtidig at de små sykehusene ikke nødvendigvis skulle legges ned. Indremedisinske tilbud kan være kostnadseffektive og bra, selv om de bare har 20 til 30 000 mennesker i sitt dekningsområde.

Utover våren, sommeren og tidlig høst har ulike interne arbeidsgrupper gitt statsråden stadig nye tall og vurderinger - både av svakhetene ved dagens sykehusstruktur og av mulige alternative organiseringer. En av gruppene fant ut at de 14 minste lokalsykehusene i gjennomsnitt gjennomfører en akuttkirurgisk operasjon i døgnet.

Dette var et tall Bent Høie med glede kommenterte i et stort oppslag i NRKs lørdagsrevyen for tre uker siden. Det bekreftet nemlig hans overbevisning om at det akuttkirurgiske tilbudet må fjernes ved noen av de minste sykehusene. Kvaliteten på det som gjøres blir for dårlig, på grunn av lite øvelse. Dessuten blir ressursbruken gal. Operasjonsteam bør i størst mulig grad operere, ikke sitte i beredskap.

«Ikke kødd» med akuttkirurgien

Høie fikk umiddelbart svar fra nestleder Olaug Bollestad i samarbeidspartiet Krf. Man «kødder ikke» med akuttkirurgien sa hun til avisen Nationen. Med en såpass uvanlig Krf-tale fikk hun også markert viktigheten av saken. Bollestad vil åpenbart ikke være blant de stortingsrepresentantene som blir ansvarlig for å legge ned akuttkirurgien ved de små sykehusene. Hun tviler på Høies bruk av statistikk og hun vil heller ikke gå med på regjeringens tenkning om at mange lokalsykehus kan fortsette med «bare» indremedisinsk kompetanse.

Et premiss for konklusjonen om «bare indremedisin» er at det blir stadig flere eldre blant de som legges inn. Få av dem trenger kirurgiske inngrep. Men det gjelder ikke alle, og det er slett ikke sikkert at en lege med en gang vet om en eldre pasient trenger indremedisinsk og/eller kirurgisk kompetanse. Diagnostisering er spesielt vanskelig hos gamle mennesker. Det finnes mange tilfeller der en eldre pasient blir lagt inn med mistanke om noe indremedisinsk, så viser det seg etter hvert at det er kirurg man trenger. Tilsvarende er det med fødsler – behovet for keisersnitt kan oppstå fort og uventet. Tar man akuttkirurgien bort fra sykehuset, tar man også bort mye av fødeavdelingen.

Et tilsynelatende trumfkort for tilhengerne av et mer sentralisert kirurg-tilbud er at en god del gravide kvinner søker seg vekk fra lokalsykehuset og over til et større sykehus for å være på den sikre siden. De som kjemper for lokalsykehuset vil selv ikke bruke det! Ved nærmere ettertanke er det ingen selvmotsigelser her. Publikum vil ha et best mulig tilbud. De som bor i dekningsområdet til et lite lokalsykehus vil gjerne gjennomføre planlagte og kompliserte behandlinger på et sted der de er sikre på at det er bred og god kompetanse, men de vil også ha den tryggheten det gir å ha et tilbud i nærheten om det skulle skje noe akutt. Det er ikke alltid ambulansen eller helikopteret kan bringe dem fort nok til et større sykehus.

Sett fra et distriktspolitisk ståsted dreier kampen om lokalsykehusene seg også om arbeidsplasser. En nedleggelse eller nedskalering av et sykehus gir ikke bare tap av arbeidsplasser, men man mister også høykvalifiserte arbeidskraft. Og om en godt utdannet mister jobben, tar han eller hun ofte med seg en godt utdannet partner på flyttelasset vekk fra distriktet og inn til en større by.

Konsekvente

Det er ikke så rart at Senterpartiet i høstens valgkamp erfarte at det var mulig å vinne valg på å være konsekvente forsvarere av lokalsykehuset. Det passer som hånd i hanske i deres strategi om å være det ene troverdige distriktspartiet. Noen i partiet drømmer om at sykehuskampen kan gi noe av det samme oppsvinget som nei-til-EU kampanjen gjorde på midten av 1990-tallet.

Forutsetningen for at Senterpartiet skal lykkes er at de andre partiene ikke legger seg på samme linje. Og det blir det store spenningsmomentet når Stortinget nå begynner å diskutere sykehusplanen. Vil de slutte opp om et opplegg som fører til at mange av landets minste sykehus mister noen av sine viktigste funksjoner? Aller mest spennende blir det med Ap som frem til 2013 hadde helseministere som tenkte slik Bent Høie gjør nå. Vil partiet innta rollen som konstruktivt støtteparti for regjeringen, eller vil det tenke aller mest på valget i 2017, og skyte ned Høies forslag?

Svaret kommer i vinter en gang. 

Annonse
Annonse