Annonse

Hvorfor ledere jukser og bedrar

Hjernen har gjennom evolusjonens gang utviklet en rekke ulike snarveier («bias») for å unngå å tape og mestre ubehagelige og stressende situasjoner. Det største tap er å ikke føle seg likt, verdsatt og akseptert av gruppen og derfor får kulturen slik enorm makt over oss. 

Tapsaversjon gjør oss samtidig veldig sårbare. Et synlig bevis på det er at oppegående, intelligente mennesker begynner å jukse, lyve og bedra seg selv og omgivelsene for å ikke tape anerkjennelse. Det siste av mange alvorlige eksempler er en rapport som har avslørt hvordan politiet i Sverige systematisk jukser med statistikk på måltall. Samtidig ruller VW skandalen og viser hvordan vanlige lovlydige ledere og medarbeidere lot seg friste til å jukse og bedra en hel verden.

De fleste har fått med sin bedraget av toppene i FIFA og i min siste bok «Mestringskoden» (Johansen/Hegnar 2015) beskriver jeg hvordan ledere i den gang så anerkjente Enron lot seg friste til å jukse og bedra. De jukset aksjemarkedet i USA og som førte til konkurs og en av de største økonomiske skandaler i amerikansk historie. Et av skrekkeksemplene i deres juks er at de slo av strømmen i store byer for å manipulere strømprisene og selv tjene enorme beløp. VW krisen kan virke liten i fht bedraget som ble avdekket i Enron.

Hvordan er slikt juks og bedrag mulig? Enron ble jo ledet av noen av de dyktigste og mest respekterte ledere hvorav de fleste var rekrutterte fra McKinsey. Et svar og innsikt kan adferdsøkonomer gi oss. De lærer oss at autopilotens (system 1) ubevisste og naturlige jakt på umiddelbare belønninger, ros og anerkjennelse kombinert med et styringssystem der vi kontrollerer, evaluerer, rangerer og belønner ledere for kortsiktig kvantitativ måloppnåelse (Les; umiddelbar belønning) er en livsfarlig coctail. 

Systemet for «performance Management» som mange virksomheter har tatt i bruk de senere år viser seg nå å være en de viktigste årsaker til de mange kriser som nå avdekkes slik som VW, Lehman Brother, Enron og norske Yara. De kriser som er avslørt er nok dessverre bare toppen av isfjellet. Slike «carrot & stick» systemer forsterker autopilotens naturlige higen etter umiddelbar belønning og gjør lovlydige mennesker ubevisst lar seg friste til å bedra og jukse. Dette gjelder like mye Kong Salomon som Jørgen Hattemaker.

Enda farligere blir det når vi fristes til å individualisere problemene og jakte på enkeltmennesker som syndebukker og ikke ser og gjør noe med de underliggende systemfeil - «performance management» systemet.

For å forstå hvorfor «performance management» systemet mange praktiserer underbygger juks og bedrag må vi lære og forstå endel av grunnleggende prinsipper innen moderne atferdsøkonomi og at mennesker er irrrasjonelle på en forutsigbar måte. Vi må lære og akseptere at autopiloten som hater å tape («loss aversion») ubevisst søker umiddelbare belønninger, ros og anerkjennelse og derved lar seg derved friste mye lettere enn de fleste tror. Vi må lære å forstå hvordan den bruker en rekke snarveier for å unngå opplevelsen av tap og ubehag og en slik snarvei er å bekrefte seg selv også om vi vet det vi gjør er galt slik som å jukse og bedra. («confirmation bias»)

Først når vi aksepterer autopilotens og derved menneskets forutsigbare irrasjonalitet som normalt kan vi bruke den rasjonelle, men akk så svake selvkontrollen (system 2) til å gjøre autopiloten til vår medspiller. 

Annonse
Annonse