Annonse

EUs eksistens trues

Vi er vant med at det går nesten ikke en dag uten at vi kan se og lese i mediene hvordan internasjonale avtaler dikterer hva antatt suverene nasjonale politiske ledere kan og ikke kan gjøre for sine borgere. Resultatet er at borgerne i stadig større grad ikke ser på regjeringer som sine representanter, men som representanter for finansmakt/bankene, internasjonale avtaler og organisasjoner som EU.

Dette hevdet ganske riktig den kjente tyske samfunnsforskeren Wolfgang Streeck i den norske utgaven av Le Monde Diplomatique for en tid tilbake. Det er ikke plass for politiske og selvstendige nasjonale standpunkt, jfr. EØS-avtalens diktering av norsk politikk. Politikken svekkes og rettsliggjøres er uttrykket vi bruker. Med EU i krise er bildet i ferd med å endre seg.

Spraker i sine sammenføyninger

Med den kritiske asyl- og flyktningsituasjonen i Europa ser vi i dag en endring i retning av politisk lederskap og nasjonale interessestandpunkt i EU/EØS-landenes migrasjonspolitikk. Medlemslandenes politiske eliter står opp og avviser både den forpliktende Schengen-avtalen om felles yttergrenser og registrering og Dublin-avtalen om første mottakerlandets forpliktelser og returrett til ved avslag om opphold i et annet avtaleland. Også fri flyt av arbeidskraft mellom EU-land fornektes av noen land som følge av migrasjonskrisen; det siste en av grunnpilarene for EU-samarbeidet. Samarbeidet og dets avtaler dikterer ikke lenger hva politiske ledere kan mene. Den mektige tyske forbundskansleren symboliserer dette tydelig.  Men følgevirkningen av avtalesvekkelser er så alvorlig at selve EU som organisasjon spraker i sine sammenføyninger. Dette fordi EU ble opprettet og innrettet nettopp på å løse felleseuropeiske utfordringer, og følgelig nå som forventet myndighet for iverksetting av solidarisk migrasjonspolitikk overfor medlemslandene. Dette skjer ikke, noe som faktisk kan true EUs eksistens på sikt.

Det som skjer kan forklares med hva Laura Boldrini, talskvinne for FNs flyktningeorgan, UNHCR, sier: «Vi snakker om lovgivning men glemmer å overføre denne til et virkelige liv» Det er nettopp det som nå skjer i europeisk asyl- og flyktningpolitikk. Det politiske lederskapet forsøker, noen av humanistiske grunner, andre ut fra kapasitetsgrunner og andre igjen av grumsete etniske/religiøse grunner, å ivareta politiske realiteter og avviser diktat fra overnasjonale avtaler og lovgivning. Tyskland ønsker å sanere Dublinavtalen og dens reguleringer av humanitære grunner, søreuropeiske land avviser den av kapasitetsgrunner, østeuropeiske land som Polen ønsker ikke muslimer inn på deres nasjonale territorium, mens land som Norge og Storbritannia motsetter seg avvisning, og viser lojalt til at en inngått overnasjonal avtale er en avtale, og en regulering er en regulering. I Storbritannia påpekte regjeringen nylig at blant annet Hellas og Italia hadde kapasitet nok som første registreringsland til å behandle og til å motta migranter med avslag men ikke returbare til hjemland. Dette feilaktige standpunktet må ses i lys av britisk negativitet til innvandring.  

Politikkens hjemkomst

Boldrini sier at internasjonal beskyttelse har for politikerne vært en «svart boks» uten nøkkel; for å åpne den trengs etikk og standpunkt fòr integrasjon – «Integration is not a joke». Det er denne nøkkelen som nå på godt og vondt er funnet, men i et EU-perspektiv ofte med usolidariske løsninger som konsekvens.

På vondt ser vi at stenging av grenser sprer seg østover og sørover og skyver migrantproblemet lenger unna Europas sentrum. Frankrike ønsker at Tyrkia skal holde igjen syriske flyktninger på ubestemt tid. EU må samarbeide med Tyrkia for å forsikre at de som er i Tyrkia, kan bli der, jobbe der og ha tilgang på alle ressurser de trenger til situasjonen i Syria er løst, sier president Hollande etter samtaler med italienske myndigheter.

Ungarn bygger gjerder og politibarrierer, og land som Slovenia og Kroatia følger etter i et forsøk på å stanse strømmen av migranter. Innenriksminister Ranko Ostojic i Kroatia sier at landet har ikke kapasitet til å ta imot nye migranter og at landet ville stenge grensen også mot Serbia dersom det begynner å komme flere enn 8.000 migranter over grensen per dag.

Et møte mellom nettopp justis- og innenriksministrene i EU for kort tid tilbake munnet ut i det noen av landene omtalte som en «prinsipiell enighet» om å fordele 120.000 nye migranter og flyktninger. De skulle komme i tillegg til de 40.000 som er dekket av en tidligere avtale. Noen konkrete tiltak kunne ministrene derimot ikke enes om. Mens Tyskland ønsker seg en bindende fordeling, har blant annet Slovakia, Ungarn og Tsjekkia motsatt seg dette. Tsjekkias statsminister sier klart at landet står fast på sitt nei til fordelingskvoter.

– Vi kan ta imot tusenvis av flyktninger, men forblir negative til EU-kommisjonens forslag om bindende kvoter for å fordele migranter, uttrykte statsminister Bohuslav Sobotka. En av grunnene til at vi ikke ønsker kvoter, er at vi ikke vil at man ender opp med en klassisk rettsliggjort byråkratisk løsning og så si at ‘det er greit nå,’ sa han. Det ble et flertallsvedtak i EU for noen dager side om kvotefordeling av 120 000 flyktninger ved tvang mellom medlemsland. Protester uteble ikke. Blant annet protester Slovakias statsminister Robert Fico mot slike kvoteflyktninger. Sosialdemokraten Fico vurderer å stevne EU for den Europeiske Menneskerettighetsdomstolen. Samtidig krever EU-parlamentets sosialdemokratiske leder at Ficos parti utelukkes fra de europeiske sosialdemokratene. Slovakia var et av fire land som tirsdag stemte nei til EUs flyktningekvoter. – Slovakia er et selvstendig land, og dette er majoritetens diktatur, uttaler Fico.

Nasjonale politikere gjenvinner makt i europeiske land og lar seg ikke diktere av overnasjonale avtaler og regelverk. Resultatet er politikkens gjenkomst, men med usolidariske løsninger og rot som konsekvenser for europeisk migrasjonspolitikk.

– Derfor vakler EU for tiden som internasjonal organisasjon.

«Nasjonale politikere gjenvinner makt i europeiske land og lar seg ikke diktere av overnasjonale avtaler og regelverk. Resultatet er politikkens gjenkomst, men med usolidariske løsninger og rot som konsekvenser for europeisk migrasjons-politikk.» 

Noralv Veggeland er professor ved Høyskolen i Lillehammer. 

Annonse
Annonse