Annonse

Rektor som syndebukk

Mobbing er et stort og gammelt samfunnsproblem. Til alle tider har noen blitt ertet og plaget på en måte som har satt varige spor i sjel og sinn og ødelagt perioder i ens liv. Det nye ligger i all mobbingen som skjer på sosiale medier. 

Mobbing er et av de mange problemer samfunnet ønsker å løse. Og da blir spørsmålet: Hvem som skal få ansvaret hvis problemet ikke blir løst. Det ansvaret vil ikke politikeren ta. De har bestemt at et problem skal løses. Andre må løse det – og ta ansvaret hvis det ikke løses. Men hva om problemet ikke lar seg løse slik politikerne har bestemt. Da har man et nytt problem.

Det er for lengst opplest og vedtatt at det skal være «nulltoleranse» for mobbing på skolen. Det er utarbeidet flere program med materiell, tiltak og planer for rektorer og lærere der målet er å hindre at mobbing skjer. De siste 13 årene har Kunnskapsdepartementet brukt over 60 millioner kroner på ulike mobbetiltak. Likevel er det elever som opplever å bli mobbet. Det hevdes at 40 000 barn opplever mobbing i liten eller større grad.

– For den enkelte ungen som opplever av rektoren svikter, bør konsekvensene på den skolen der det avdekkes alvorlige mobbesaker være at rektoren må finne seg noe annet å gjøre. Det bør være oppsigelsesgrunn, sier tidligere fylkesmann i Troms, Svein Ludvigsen, til nrk.no. Barneombudet har tidligere vært inne på slike tanker.

Stortingsrepresentant Kent Gudmundsen (H) i utdanningskomiteen synes Ludvigsen kommer med et interessant innspill.

– Det er i hvert fall ingen tvil om at rektor har et helt klart overordnet ansvar. Ikke bare gjennom seg selv, men gjennom sine ansatte for å påse at det er en kultur der voksne faktisk griper inn. At de er foregangsbilder og driver rettledning, sier Gudmundsen som også ønsker å se på hvilke virkemidler en kan gi arbeidsgiver for å slå hardt ned på alvorlige mobbetilfeller.

Berettiget og riv ruskende galt

Det er noe berettiget og noe riv ruskende galt i tanken om å sparke rektorer for at det skjer mobbing på en skole. Dersom det skal være saklig grunn for en oppsigelse, må rektor ha fortatt seg noe han ikke skulle ha gjort eller latt være på gjøre noe han burde gjort eller er pålagt å gjøre. Rektor skal sørge for at lærere har fått pålegg om å være oppmerksom på og gripe inn dersom noen blir mobbet. Rektor skal sørge for at det hentes inn hjelp fra PP-tjenesten eller andre fagfolk dersom det er nødvendig med faglig bistand for å løse problemer med mobbing. Selv om det holdes kurs og lærerne informeres om sitt ansvar for å gripe inn mot mobbing, er ikke mobbingen utryddet. Det går ikke an å sparke en rektor som har gjort sitt fordi om en gjeng jenter med blikk og avanserte utfrysningsteknikker plager ei jente i klassen eller en gutt tar kvelertak på en medelev. Slikt skal ikke skje, men årsaken kan ikke knyttes til rektor. 

Hvis rektor ikke fortar seg noe som helst for å forbygge mobbing, skal han først få en advarsel. Deretter er det grunn til oppsigelse, fordi han motsetter seg et pålegg fra arbeidsgiver. At en elev blir mobbet er ikke oppsigelsesgrunn hvis rektor har gjort sine plikter. 

Det finnes ganske sikkert eksempler på at en rektor har forsømt sine plikter. Hvis grov mobbing avdekkes gang på gang og det kan påvises at rektor har benektet at problemet finnes og ikke har foretatt seg noe, vil de kunne foreligge grunn for saklig oppsigelse. Da bør kommunen være reise avskjedssak dersom ikke rektor trekker seg frivillig. 

Det som forebygger mobbing er et godt klassemiljø. Det fremmer også læring. Det handler altså om å bygge en god skole.

Sabelrasling

Denne sabelraslingen som en del politikere driver med i forhold til rektorer og lærer, kan de droppe. Det tjener ikke til noe som helst. En rektor har ikke et objektivt ansvar for alt som skjer på en skole slik en ansvarlig redaktør har ansvar for alt som publiseres uavhengig av om man har godkjent innholdet på forhånd. 

Vi er ikke tjent med en utvikling der rettsikkerheten til skoleledere og lærere svekkes. Men i de tilfeller lærer og rektor ikke gjør det de skal når mobbing skjer, skal ikke arbeidsgiver ta i dem med silkehansker. 

Vi ser en tendens til å ville «ta hardere i» mot feil som gjøres av ledere på andre områder i offentlige sektorer også. Det er en del som tror at ved å vifte med pisken og true med straff, vil det skje mindre feil og bli bedre måloppnåelse. Det fungerer ikke slik. Hvis man legger seg på en slik linje, vil færre påta seg lederansvar og ledere vil bli mer opptatt av å sikre seg.

Ansvaret for å bekjempe mobbing bør ikke i sterkere grad henges på rektor. Å bekjempe mobbing er et felles ansvar for rektor, lærere, foreldre og elvene selv. Å skaffe seg større ris bak speilet løser lite.

Mobbing vil vi aldri greie å utrydde. Voksne gjør hverandre vondt. Det gjør barn også, men voksne skal være der for å gripe fatt i det når det skjer.

Mobbing er også et problem på en rekke arbeidsplasser. Alle har et ansvar for å gripe inn når en oppdager at noen blir mobbet. Ledere har et spesielt ansvar for å sørge for at Arbeidsmiljølovens krav til et godt arbeidslivsmiljø følges opp. Det hjelper ikke å rope høyt om at sjefer må sparkes om det skjer mobbing på arbeidsplassen. Sjefer må utfordres til å ta ansvar og anstrenge seg for å skape et godt arbeidsmiljø. Gode ledere sørger for at det ikke mobbes i rundt dem.

Annonse
Annonse