Annonse

Erikssons tvangsgrep

Da sosial- og arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen i sin tid sa at de som skulle motta sosialhjelp måtte «komme seg opp om morran», vakte det reaksjoner i den rødgrønne leiren. Det var nye toner fra et parti som har kjempet fram menneskers rett til sosiale ytelser. Hanssen fikk høre at han ikke respekterte dem som av ulike grunner må motta sosialhjelp. Samfunnet må anta at de mer enn gjerne vil jobbe. De må ikke stemples som «unnasluntrere», fikk Hansen høre. Hanssen holdt på sitt og understreket hvor viktig det var «alle» går for arbeidslinja.

Hanssen ga nye signaler og bidro til å løse opp i en rettighetstenkning som lett fører til passivitet, men det ser ikke ut til å ha ført til store endinger i praksis. Antall sosialhjelpsmottakere og utgifter til sosialhjelp gjorde et kraftig hopp fra 2012 til 2013. Over 120.000 nordmenn mottok økonomisk sosialhjelp – 6000 flere enn året før. I alt utbetalte norske kommuner 5,1 milliarder kroner i sosialhjelp i fjor. Det er over 600 millioner mer enn i 2012.

Plikt til aktivitet

Dette akter arbeidsminister Robert Eriksson å gjøre noe med. Han kan ikke nøye seg med å si det samme som Bjarne Håkon sa i sin tid. Han må tvinge fram en endret praksis. I juni sendte han ut på høring et forslag om at det skal være en lovpålagt plikt for de som mottar sosialhjelp å være i aktivitet. Hvis de motsetter seg det, skal ytelsene de mottar reduseres. Mennesker som er for syke til å aktivisere seg, skal selvsagt slippe kravet.

En rekke av de instansene som har sendt inn høringssvar, er negative. KS viser til at en rekke kommuner allerede har innført ordningen og at en evalueringsrapport ikke påviser noen sammenheng mellom krav til aktivitet og redusert bruk av sosialhjelp. De hevder Erikssons pålegg vil bety mer byråkrati og vil koste kommunene en halv milliard kroner. De tror ikke det i praksis er mulig å redusere stønaden. Det finnes kommuner som er positive til Erikssons «tvangslinje». Blant disse er Bergen kommune. De har god erfaringer med å skjerpe kravene og anstrenge seg mer for å få sosialmottakere i aktivitet. 

Nav, Barneombudet, Rådet for psykisk helse, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Attføringsbedriftene i NHO, arbeidstakerorganisasjonene Unio og Fagforbundet er negative.

Helsetilsynet er bekymret for at tilbudet til aktivitet som sosialhjelpsmottakerne møter ikke vil være godt nok. Tilsynet mener kommunene arbeider lite systematisk med å kartlegge søkeres behov og situasjon.

– Jeg holder fast ved at aktivitetsplikt bør bli innført i alle kommuner. Dette handler om at det offentlige må bry seg om dem som faller utenfor og gi dem et skikkelig tilbud, sier Eriksson til NTB etter å ha gjort seg kjent med all kritikken i høringsuttalelsene.

Tvangsarbeid

Økningen i antallet sosialhjelpsmottakere er stort problem. Det er en betydelig fare for at den medisinen Eriksson har tro på ikke virker i praksis, men det skader ikke å forsøke de grepene Eriksson er overbevist om. Hvis kritikere har rett, bør ikke Eriksson drøye med å skrote den loven han nå vil innføre. Han var i vinter med på en IA-avtale som er langt mindre byråkratisk enn den forrige. Det var i tråd med regjeringens mål om å redusere byråkratiet. Det bør være et tankekors for Eriksson hvis han her ruller ut mer byråkrati. Han skaffer seg en fallhøyde som er faretruende.

Motstand

Noen ganger er det slik at en ansvarlig statsråd må våge å trosse motstand for å endret en situasjon. Ingen har møtt mer mostand fra de hun er statsråd for enn Sylvi Listhaug. Hun har justert sine opprinnelige planer, men hun har tatt grep som vil endre norsk landbruk.

Helseminister Bernt Høie får tommelen ned, blant annet fra Helse Sør-Øst for forslaget om fritt behandlingsvalg. Han advares mot å svekke de offentlige sykehusene ved å åpne markedet for private sykehustilbud. Høyre tror køene forsvinner og at en får mer helse for hver krone hvis det i større grad blir konkurranse om pasientene. 

Robert Erikssons plan om å tvinge sosialhjelpsmottakere til aktivitet har sammenheng med forslag fra arbeidslivseksperter om at uføre ikke bør ses på som arbeidsudyktige. Blant landets uføre er det en betydelig mengde restarbeidsevne. Ved at uføre får være i aktivitet på det nivået de makter, øker de radikalt mulighetene for å komme inn i arbeidslivet igjen, i det minste i en delt stilling. 

I denne sammenheng ønsker også Eriksson å se muligheten for midlertidige ansettelser. Han begrunner forslaget om å åpne mer for midlertidige ansettelser med at flere må få prøve seg i arbeidslivet. Hvis Eriksson kun gir bedrifter rett til å ansette folk midlertid, oppnår han lite. Hvis han krever at de som skal kunne ansettes midlertid skal være mennesker som kommer rett fra utdannelse, som har vært registrert som arbeidsledige over en viss tid eller har vært uføre, vil det han sier om å inkludere de svakeste kunne bli realiteter. Dersom det dukker opp en rekke midlertidige stillinger beregnet på andre enn de best kvalifiserte, vil det gi mer mening å innføre tvang og kommunal aktivitetsplikt.

I framtiden vil kommunene mangle arbeidskraft på flere områder, særlig innen helse og omsorg. Vi må tenke nytt om hvem som kan gjøre en innsats i en del av en stilling over en periode. En må ha noe igjen for å være i aktivitet. Det viktigste er dog at en gjennom å være aktiv opprettholder den personlige beredskapen som trengs for å komme seg i jobb.

Annonse
Annonse