Annonse
Nådde opp til slutt: I en partilederdebatt på svensk TV1 fikk den lille kassen Lövfen måtte stå på for rent tv-messig komme på høyde med sin rival fra Moderaterna, Fredrik Reinfeldt, stor oppmerksomhet. Stefan Lövfen nådde opp til slutt, men med ørliten margin. Sverigedemokratenes valgskred har skapt et tilnærmet politisk kaos i Sverige.

Forhandlingspolitikeren

-For Stefan Löfven handler det først og fremst om å finne en løsning, en god forhandlingsløsning, som gjerne kan være et kompromiss, sier politisk reporter i SVT, Sveriges NRK, Mari Forssblad.

– Det er hans verden, det er forhandlinger som har formet ham som person og politiker, sier hun.

Forssblad har fulgt Löfven helt siden han var fagforeningsboss i mektige IF Metall. – Han trives godt på gulvet blant vanlige arbeidere, og de følger seg vel med ham. Nå skal han være en mann for alle svensker, sier hun.

Langt mer folkelig enn karismatisk. Ingen folkeforfører, ingen lysende intellektuell – men med en sosial bakgrunn som inngir tillit i brede lag av folket. Ingen radikaler, ingen barrikadestormer, ingen rabulist, ingen løs kanon på dekk.

Det er ikke uten grunn at Sverige og svenskene spør seg om hva slags statsminister han vil bli, men i kjølvannet etter de støyende avgangene til både Mona Sahlin (2007-2011) og Håkan Juholt (2011-2012) , fremstår Löfven iallfall som en ting; trygg. Og kanskje litt kjedelig.

Et hjem for deg, et hjem for alle

Født i Stockholm, men oppvokst i en fosterfamilie i Sunnersta i Sollefteå kommune i Västernorrland siden han var 10 måneder gammel. Löfven vet hva han snakker om, når han snakker så varmt om velferdsstaten. Moren klarte ikke å beholde ham og broren. Den tryggheten han opplevde hos sine fosterforeldre Ture og Iris Melander, er noe han vil at alle skal få oppleve dersom de trenger det. Han vil at sosialdemokratiske kjerneverdier i «folkhemmet» – som omsorg, ansvar og trygghet – skal komme til heder og verdighet igjen, og ikke legges ut på anbud. Avtroppende statsminister Fredrik Reinfeldt, som ved å bevege Moderaterna inn mot midten, har stjålet mange av sossarnes saker og velgere og dermed også snevret inn Løfvens politisk handlingsrom.

I en valgkampvideo, som ikke minst har gått sin rundgang på sosiale medier, er det dette budskapet om seg selv han fronter og selger inn. Han er helt ærlig, bruker seg selv og sin historie, for å skape den nye, moderne historien om det samfunnet og de mulighetene sossarne vil at alle skal ha tilgang til. For det er ingen tvil om at røttene er så ekte som overhodet mulig – her er ingen debatt om lånte fjær og motiver eller sølvskjeer.

I et innlegg i den svenske tabloidavisen Expressen snakker han om det samfunnet som han mener Sverige er i ferd med å miste: «De voksende forskjellene i det svenske samfunnet gjør at vi får problemer med å forstå hverandre, og kjenne sympati med hverandres hverdagsproblemer og utfordringer. Vi risikerer å miste vår evne til å se oss selv i andre… Det blir som murer som bygges opp mellom mennesker… mellom de nye restaurantene som åpner og du som bor på landet og ser at den siste matbutikken stenges… mellom voksende lønninger og du som forlater et helt yrkesliv uten at du ser hvordan pensjonen skal rekke til… mellom deg som alltid føler deg hjemme, og du som på grunn av ditt kjønn, ditt opphav eller andres fordommer ikke kjenner deg riktig velkommen».

Derfor var han under valgkampen veldig tydelig på at årets valg i Sverige var et veivalg for fremtiden. Mens den borgerlige regjeringens hovedmål var få til så mange skattesenkninger som overhodet mulig, har sossarna vektlagt mål om at flere unge skal være i stand til å forsørge seg selv, få et sted å bo og begynne sitt liv som voksne, selvstendige individer.

Kompromiss er bra

– Han kommer fra et veldig tradisjonelt arbeidermiljø, og har gått skolen helt til toppen gjennom sine jobber og ikke minst sine fagforeningsverv, hvor evnen til å forhandle – og ofte kompromisse – har vært helt avgjørende. Derfor tror jeg kanskje han føler seg litt fremmed i partipolitikkens polarisering, og forsøk på å skape klare fronter. Han er mye mer konsensusorientert, sier Forssblad i SVT.

Sånn sett er det ikke urimelig å påstå at han har vært industriens mann, både som sveiser hos den svenske våpenprodusenten Hägglund & Söner i Örnsköldsvik fra 1979 til 1995, som fagforeningsrepresentant samme sted, før han til slutt etter flere verv endte opp som leder av det mektige Svenska metallindustriarbetareförbundet (IF Metall), som har cirka 325.000 medlemmer og er en viktig del av den svenske LO-familien med totalt 1.5 millioner medlemmer. Her var han blant annet med å fremforhandle en avtale med de ansatte hos lastebilprodusenten Scania om kortere arbeidstid i bytte mot å redde bedriften.

Og han har arbeidet for billig strøm til industrien, som har vært tilgjengelig i alle år takket være atomkraften, og som det nå er usikkert om Sverige noen gang kommer til å avvikle helt, slik det lenge så ut til. Nå har han måttet tilpasse seg sossarenes miljøpolitikk som har sagt nei til atomkraft, og ikke minst Miljøpartiet, som ligger an til å få 24 representanter i Riksdagen (25 i forrige periode). Forholdet til dem er fortsatt uavklart, men uten dem får ikke venstresiden med sosserna i spissen majoriteten, og må da i så fall danne en minoritetsregjering. Det kan bli en miljøprofil som både de tøffe industrigutta i LO og industrilederne muligens synes er i tøffeste laget.

Heller ikke hos fredsbevegelsen og feministene, tradisjonelt viktige velgergrupper for sosserna, er han særlig populær.

– Han er ingen sukkerbit for å si det sånn, sier Forssblad. Partiet har ikke klart å fronte og komme opp med alternativ til Gudrun Schyman og Feministisk Initiativ, noe som hadde vært naturlig, sier Forssblad.

– At de heller ikke har klart å komme opp med et klart svar i forhold til den tredje pappamåneden, mener jeg er en svakhet i forhold til viktige spørsmål som likestilling og omsorg.

Den svenske fredsbevegelsen beskriver han som «våpenlobbyist», ettersom han har ivret for mer statlige innkjøp av svensklagede våpen. Han har også forsøkt å påvirke sine sørafrikanske fagforeningskontakter i et forsøkt på å selge kampflyet Saab 39 Gripen til Sør-Afrika. I dag beskriver Löfven dette som at han var «brobyggare» mellom Saab og den sørafrikanske fagforeningen Numsa.

Til høyre

Samlet sett er det flere som mener at Löfven er den mest høyreorienterte og næringslivsvennlige partilederen sosserna noen gang har hatt.

For arbeidsplasser, innovasjon og industri er Löfvens hjemmebane. Det er dette han kan. Der den tidligere partilederen Håkan Juholdt brukte venstreretorikk når han snakket om barnefattigdom, prater Stefan Löfven om innovasjon og rammebetingelser for næringslivet.

– Man kan si at han er noen hakk til høyre for midten i partiet. Han tror på vekst og atomkraft, og sånn sett skiller han seg fra tidligere ledere. Men jeg vet ikke om han er mer høyreorientert enn Mona Sahlin, sier den tidligere SVT-ankermannen, nå Expressen-kommentatoren K-G Bergström i forbindelse med et større portrett av Löfven i det svenske månedsmagasinet ICON. Han tror heller ikke at Löfven kommer til å lede partiet lenge. Han mener Löfven er en nødløsning.

Han får støtte av den svenske forfatteren Christer Isaksson, som har skrevet flere bøker om det svenske sosialdemokratiet og som spådde at Löfven ville bli ny partileder lenge før Juholt trakk seg.

– Jo mer tiden går og jo mer jeg har sett av ham, desto mindre tror jeg han er en langsiktig løsning for partiet. Han har skapt ro og orden i rekkene, men samtidig er det ikke mye nytt han har kommet med, sier han til ICON.

Den liberale dagsavisen Dagens Nyheter mener også at han var det beste som kunne hende partiet. «Hans lugn och stabilitet imponerade och han åtnjöt brett förtroende från både fack och näringsliv. Ganska snabbt lärde han sig också för vänsterfalangen nödvändiga signalfraser som ‘därför är jag feminist’ och ‘strukturell rasism’. Det såg, med andra ord, lovande ut», skriver de på lederplass.

Men hvor overbevist er Stefan Löfven egentlig selv om at han er rett mann for Sveriges viktigste og mektigste jobb?

Mannen som egentlig ikke ville

Etter to valgnederlag og avgangene til Sahlin og Juholt er det sentralstyret til et parti i dyp, akutt krise som møtes søndag den 22. januar 2012 i Sosialdemokraternas hovedkvarter på Sveavägen i sentrale Stockholm, dagen etter at Juholt har gått av. Kun en sak står på agendaen: Hvem er partiets nye leder?

Mange har allerede blitt sondert, spurt og forkastet. Stefan Löfvens navn havner på blokken 23. januar. I tur og orden sendes den ene politiske tungvekteren etter den andre for å snakke med ham: LO-bossen Thorwaldsson, tidligere statsminister Carlsson, men han lar seg ikke overbevise. Mange kommer tilbake med uforrettet sak. Et møte i et lite rom med to av partiets sentrale tillitsmenn avgjør det hele. Utenfor står den svenske pressen. De får ikke vite noe før det er lokalavisen Allehanda i Ångermanland i Löfvens hjemmekommune som har saken etter at journalisten ganske enkelt har ringt Löfvens 83 år gamle mor, som absolutt kunne bekrefte at hennes sønn Stefan, «jo han var valgt til leder av Sosialdemokraterna».

Det må ha vært en stor dag for henne å se at sin sønn, sveiseren, oppvokst i et normalt svensk folkhem, nå skulle lede det partiet hun alltid hadde stemt på, og kommer til å stemme på til hun dør.

Dermed er politikeren Löfven født – delvis mot sin vilje. For det er fagforeningsmann han føler at han er og kan. At en partileder for Sveriges største parti ikke sitter eller noen gang har sittet i Riksdagen er uvanlig. Som kommende statsminister er han historisk.

Stefan Löfven kan derfor ikke annet enn å fremsnakke sin erfaring og bakgrunn fra fagforeningen, som sveiser, som en av gutta, som vet hvor skoen trykker for vanlige folk og hva deres behov er. Han er ingen beinhard, intellektuell ideolog som skal ri prinsippene for enhver pris, slik Palme til tider kunne være.

I dette bildet er fortellingen om arbeiderklassen usedvanlig viktig. Det er en fortelling som må fortelles på nytt og på nytt, fornyes og gjøres relevant for nye grupper. Ikke siden legendariske Per Albin Hansson (1885 – 1946), som var Sveriges statsminister i to perioder, har partiet hatt en leder med en så sterk arbeideridentitet.

Når Löfven derfor i et innlegg i Expressen skriver «La oss være søstre og brødre… om del­aktigheten i samfunnet som bare blir et spørsmål om geografi, om pass, flagg, symboler, men aldri sann tilhørighet», er det ikke bare en reminisens fra salige Bellmanns dager og Fridmans epistlar, men et tydelig og klart ekko fra sosialdemokratiets fødsel, da det moderne velferdssamfunnet var i støpeskjeen, formet av industriarbeiderklassens ønske om likhet, brorskap og rettferdighet, bortenfor aristokratiets og overklassens privilegier.

Men i globaliseringens tidsalder utvikles nye klassemotsetninger og skiller, som skaper nye problemer. Mellom de som er utenfor og de som er innenfor.

Selv med valgseier og mandat til å stifte ny regjering, står Löfven og hele venstresiden i svensk politikk ikke bare overfor vanskelige og kompliserte regjeringsforhandlinger, men også overfor et reelt demokratisk problem. Ingen vil ta i valgets vinner, Sverigedemokratene, som gjorde et brakvalg med 13 prosent av stemmene. Da hjelper det ikke at sossernas mektige partisekretær fremhever at 87 prosent av det svenske folk ikke stemte på dem. De er nå Riksdagens tredje største parti. Et sant demokrati kan ikke avvise 13 prosent av sin egen befolkning. Særlig når Löfven vet at på hver svenske industriarbeidsplass finnes det de som har gitt sin stemme til Jimmi Åkesson.

Å bli holdt utenfor har nå fått en helt ny dimensjon i det svenske samfunnet. Også det utenforskapet må Stefan Löfven hanskes med.

Annonse
Annonse