Annonse

Hårete på Hamar

Folk strømmer til kirka for å låne bøker, synge i kor, trimme sammen i Holy Robic, danse eller få musikkundervisning gjennom den lokale kulturskolen. I tillegg bruker lag og foreninger kirkelokalene til møter. Årlig blir kirken brukt til rundt 800 arrangementer eller samlinger med cirka 20 000 mennesker innom. Ikke verst for et tettsted med 6000 innbyggere.

Da Hamar, med sine 30 000 innbyggere, åpnet sitt nye kulturhus, var det flere som møtte målet om 700 000 besøkende i året med skepsis. Et hårete mål, ja, men historia fra Åmot gir håp. Norske kulturhus er en viktig del av grunnmuren i det lokale kulturlivet. De er en viktig samarbeidspartner for det regionale og lokale kulturliv. Kulturhusene tilbyr aktørene arenaer, utstyr, teknisk personale og arrangementskunnskap som er avgjørende for at mange av prosjektene kan gjennomføres, og de er viktige satsingsfelt for gode oppvekst- og levevilkår i lokalsamfunnet.

Selv om byggingen kan være et spleiselag av midler fra stat, fylke, kommune og private, er det nesten alltid de enkelte kommunene som må ta driftsutgiftene. Aftenposten skrev for en tid tilbake om alle de nye kulturhusene som bygges rundt om i Norge. Kulturhusboom til nesten 14 milliarder, var overskrifta. Tilsvarer syv Hardangerbroer eller nesten åtte nasjonalanlegg i Holmenkollen, sto det.

– Fortsetter utbyggingen av kulturhus i samme takt som nå, vil man risikere at mange av byggene blir stående som mausoleer over en feilslått ideologisk kulturpolitikk, sa BI-professor Anne-Britt Gran til Aftenposten. 

Jeg er ikke så bekymra for det. Foreløpig ser jeg ingen tegn til at denne dystre spådommen skal slå til. 

Kultur koster, men det lønner seg. Etter jobb og skole så er det kultur som trekker nytt blod til mindre steder. Det er vanskelig å måle inntektene, utover billettinntekter og gevinsten ved selve opplevelsen. Vi snakker altfor ofte om utgifter når det gjelder kultur, men heldigvis når kunnskapen om de gode ringvirkningene for næringslivet, stadig flere. Også i et folkehelseperspektiv er det gode investeringer. Uten trauste støtteordninger fra det offentlige, hadde mange av disse arrangementene vært umulige. Jeg sier ikke at det alltid er nye bygg som er svaret. Først og fremst er det viljen til å få det til, og med viljen til stede kan det skje mye med det man allerede har, som i kirka på Åmot. 

Engerutvalgets rapport (Kulturutredningen 2014) påpekte for stor vekt på bygg, og lite på kulturelt innhold. Det blir en stor utfordring å fylle de nye, store rommene med arrangementer og tilbud som trekker helst både lokale og tilreisende. Driftsutgiftene til kulturhusene hviler til syvende og sist på kommunene. Vi kan hjelpe gjennom å velge å nyte direkte kulturopplevelser, formidlet i fantastiske eller mindre fantastiske bygg. Vi må opprettholde den fysiske tilgangen til kulturen. Selv om digitalisert hjemmekonsum av kultur øker, vil det aldri kunne erstatte ekte møter med kulturformidlere og andre mennesker i publikum. Heia Hamar! 

Annonse
Annonse