Annonse
Jens Stoltenberg på sitt nye kontor i NATOs hovedkvarter i Brussel. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Penger blir ­Stoltenbergs største utfordring i Nato

Av Anita Myklemyr, Esben Hoff og Knut Petter Rønne

Da Jens Stoltenberg ble utnevnt til ny generalsekretær i Nato 28. mars i år hadde Russland akkurat annektert Krim-halvøya i Ukraina. IS var allerede på offensiven, men da inne i Syria. Siden har både Ukraina-krisen og IS ekspandert. I tillegg har det vært krig i Gaza.

Om noen få dager, 1. oktober, er det alvor. Da overtar Jens Stoltenberg som generalsekretær i Nato etter Anders Fogh Rasmussen. Ukeavisen Ledelse har bedt fagfolk fra ulike områder om å beskrive den lederutfordringen som nå venter Stoltenberg. Listen over utfordringene som venter er lang og krevende: 

  • Ukraina, Syria, Irak og Nord-Afrika er betente konfliktområder Nato må ha en strategi overfor. I Norge er vi også opptatt av Nordområdene. 
  • USA er «fed up» av å skulle betale nesten hele moroa. USA tar over 70 prosent av kostnadene i Nato. Tunge politikere i Kongressen har sagt at Europa må ta et større ansvar for den kollektive sikkerheten.
  • De økonomiske nedgangstidene i Europa har ført til kutt i forsvarsbudsjettene. 15 europeiske NATO-land har kuttet mer enn 10 prosent i forsvarsutgiftene siden 2008. 
  • Under det siste Nato-toppmøtet i Wales i sommer, lovte medlemslandene bot og bedring – forsvarsbudsjettene skulle styrkes. Problemet er at forsvarsministrene må få med seg hjemlige regjeringskolleger og parlament før den saken er biff. 
  • For et år siden kom det sterke signaler fra Washington om at Asia skulle bli USAs førsteprioritet, for å møte Kinas vekst og ekspansjon i Stillehavsområdet. 
  • Barack Obama vil i tillegg krympe den amerikanske hæren. Uavhengig av sikkerhetspolitisk strategi skal hæren reduseres fra 570.000 soldater til 490.000. 
  • Hva Nato skal være etter Afghanistan-krigen finnes det heller ikke noe tydelig svar på. Fokus skal være på kostnadseffektive løsninger med mer fly, droner og teknologi og med færre soldater på bakken.

Ukraina skaper ny relevans

– Ukraina-krisen er en gave for Nato, men kan vise seg å være en forgiftet gave hvis man tror det fjerner de to store problemene, Kina og «hva nå, Nato»? Den gir litt lenger tid til å håndtere dem; men den tiden må ikke ødsles bort i en illusjon om at Russland er en langtidsholdbar fiende, sier den internasjonalt kjente danske forskeren og professor i internasjonal politikk ved Institutt for Statsvitenskap ved Universitetet i København, Ole Wæver. 

Wæver er blant annet kjent som grunnlegger av to forskningssentre; Centre for Advanced Security Theory og Forskningssenter for løsning av internasjonale konflikter. 

Han mener at har Nato ikke har holdt tritt med utviklingen av verdens geopolitiske struktur etter at den kalde krigen tok slutt. 

– Man har «løst» problemet ved å påta seg større og større nye oppgaver, senest i Afghanistan, sier Wæver. 

– Før eller siden blir det nødvendig å nedjustere ambisjonsnivået for Nato. Det blir nødvendig å overbevise befolkningen i USA og Europa om at det er bra å ha Nato selv uten krig. At man skal støtte Nato som en «forsikringspolise». Og at det er uholdbart å sørge for å være i krig hele tiden for å holde seg selv i høy nok politisk kurs, sier han.

– De to største utfordringene for Nato og Jens Stoltenberg er Russland og penger, sier Kate Hansen Bundt, generalsekretær i Den norske Atlanterhavskomité.

Hun legger til at verden har endret seg radikalt på bare seks måneder, med Ukraina-krise, IS-fremrykninger og Gaza-krig.

– Etter Afghanistan var Nato i ferd med å bli irrelevant. I dag er organisasjonen plutselig relevant igjen, Det er en svært viktig jobb Stoltenberg skal inn i. Husk at Nato er den eneste organisasjonen som binder Europa og USA sammen institusjonelt, påpeker hun.

 Når det gjelder forholdet til Russland, mener Hansen Bundt at Nato må tilbake til noe av den kalde krigens strategi med «avskrekking og beroligelse». Hun peker på Russland har vist både evne og vilje til å ta i bruk militær makt.

– For eksempel er de tre baltiske landene bekymret for fremtiden. Og det er et faktum at vi i dag ikke er i stand til å forsvare dem. Derfor må Nato prøve å avskrekke russerne ved å troverdiggjøre Natos artikkel 5 om at «Et angrep på en, er et angrep på alle», samtidig som de må prøve å få til en dialog med Putin, sier Hansen Bundt.

Pengetrøbbel

Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen mener at det ikke er sikkerhetspolitikken som blir Stoltenbergs største hodepine i Nato. Eller for å si det som Diesen skrev det i en kronikk i Aftenposten i våres: «Han har større utfordringer enn Putin». 

– Jeg mener at den største utfordringen verken er Ukrania eller Midtøsten eller andre sikkerhetspolitiske spørsmål. Den største utfordringen blir å få de allierte til å samordne sine forsvarsanstrengelser på en bedre måte. Jeg tenker spesielt på økonomien i dette. Nato må bli flinkere til å standardisere materiell og samordne faktorer som forsvarsindustri, logistikk og øvelser. I dag holder vi på hver for oss og får meningsløst lite ut av forsvarsbevilgningene, sier Sverre Diesen. Men det blir ingen lett jobb for samfunnsøkonom Stoltenberg. 

– Her har Stoltenberg en meget vanskelig oppgave, ettersom han ikke kan bestemme på vegne av Nato. Nato er en sum av suverene stater og et minste felles multiplum av det disse statene vil. Statene har sterke egeninteresser, og når de ikke har tatt innover seg hvor viktig det er å samordne interessene, er det til dels fordi de frykter konsekvensene. Å restrukturere forsvarsindustrien vil koste tusenvis av arbeidsplasser. Det er også et spørsmål om nasjonal prestisje. Det å ha en egen, nasjonal forsvarsindustri er et prestisjespørsmål, sier Disen. 

Kate Hansen Bundt mener Stoltenberg og hans folk må bidra til å få Frankrike og Storbritannia til å ikke kutte ytterligere i sine forsvarsbudsjett, mens de mindre landene må øke sine budsjetter, og i det minste bruke pengene smartere.

– Europeerne vil måtte finne seg i å betale mer for egen sikkerhet. Alliansen er underfinansiert, og USA vil ikke fortsette med å betale 74 prosent av Natos totale utgifter. 

Sverre Diesen mener oppfølgingen av de økonomiske løftene fra Nato-toppmøtet i Wales tidligere i år blir svært viktig. I Wales ble medlemslandene blant annet enige om å snu en utvikling med stadig reduserte forsvarsbudsjetter i de fleste landene. I sluttdokumentet fra møtet er det også gjort et poeng av at Nato skal bruke ressursene sine på best mulig måte, samt at alliansen skal tilstrebe en bedre balanse i fordeling av kostnader og ansvar. 

Framover vil det være helt avgjørende for Nato å få til i praksis det de snakket om i Wales, mener Diesen. Vil medlemslandene sette av en rimelig andel av sin nasjonale verdiskaping til forsvar? Vil de la forsvarsbudsjettene følge kostnadsutviklingen?

– Hvis Nato ikke får på plass disse tingene vil forsvarsstrukturen fortsette å krympe, sier han. 

Danske Ole Wæver er ikke sikker på om det blir så mye mer pengebruk i Nato:

– Når statslederne er samlet til Nato-toppmøter, lover de år etter år å forsøke å bruke flere penger. Når de kommer hjem til sin hjemlige politiske og økonomiske virkelighet, er pengene forduftet. De årlige forhandlingene om nasjonalbudsjettet i hvert enkelt land trumfer Natos toppmøter. Ettersom vi ikke står overfor store trusler mot våre egne land, kommer det ikke flere penger, sier Wæver, som påpeker at det er USA som roper høyest om større bidrag, mens de selv skjærer mest ned.

Viktigheten av konsensus

I tillegg til de økonomiske utfordringene, ser Diesen balanseproblemene internt i Nato som en av de store utfordringene. 

– Vi så det under Libya-operasjonen. Nato-landene er knapt i stand til å gjennomføre militære operasjoner uten amerikansk ledelse og deltagelse. Det er både en militær og en politisk ulempe, og en av Stoltenbergs store utfordringer blir å bedre både den politiske og den militære balansen mellom Europa og USA når det kommer til bidrag og kapasitet. 

Kate Hansen Bundt mener det er en stor utfordring at USA i stadig større grad vender blikket vekk fra Europa – mot Asia. 

– Vi ser en ny generasjon politikere i USA som ikke har samme link til Europa gjennom andre verdens krig og den påfølgende kalde krigen. De er mer opptatt av Kina og Asia, sier Kate Hansen Bundt.

Diesen tror Stoltenberg har gode forutsetninger for å skape konsensus i alliansen.

– Jeg ser ingen spesielle svakheter ved Stoltenberg i denne lederrollen. Han skulle ha alle forutsetninger for å klare dette i en ganske vanskelig tid for alliansen. Stoltenberg er en meget erfaren politiker, og det må en generalsekretær være. Hans viktigste oppgave blir å bygge konsensus, det krever politisk erfaring. Ettersom Natos største utfordring er økonomien, er det en fordel at Stoltenberg er en meget dyktig og innsiktsfull økonom. Jeg vil tro at problemstillingene rundt hva som er den beste bruken av de økonomiske ressursene for å maksimere alliansens resultater, er noe som appellerer til ham. 

Knut Heidar, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, mener at generalsekretæren i stor grad vil være avhengig av at de toneangivende landene står samlet når konflikter skal løses i Nato. For tiden har Nato flere krevende situasjoner å forholde seg til. Ukraina og forholdet til Russland er en av de situasjonene det ville vært krevende for enhver Nato-leder å håndtere, men ifølge Heidar ser det paradoksalt nok ut til at denne konflikten har styrket Nato som organisasjon. 

– Etter Ukraina-konflikten har Nato fremstått som mer tydelig. Organisasjonen har fått tilbake en viss misjon. Før Ukraina var det litt usikkert og uklart hva man skulle bruke organisasjonen til. Man kan si at Putin har reddet organisasjonen, sier Heidar. 

Ole Wæver peker på at mange nå tror det vil være klokt av Nato å finne en langsiktig strategi som korresponderer med en fremvoksende «post-vestlig» verden, hvor Vesten ikke har en særlig posisjon som moralsk og maktmessig overdommer. Selv mener han Nato ikke er klare for å innse en slik situasjon:

– Det krever en helt annen type samspill med andre maktsentre. Men jeg har ingen illusjoner. Det blir i beste fall under neste generalsekretær eller snarere den neste der igjen. Stoltenberg kommer til å lede Nato i en periode hvor organisasjonen fortsatt forsøker å spille en uholdbar rolle i verdenspolitikken, sier han.

Mange styrker

Historiker Hans Olav Lahlum mener at Jens Stoltenberg har vært en politisk leder som har vært godt tilpasset sin tid her i Norge. 

– Han hadde to valgseiere og jeg tror at også de som ikke liker Arbeiderpartiet fikk stor respekt for Jens Stoltenberg, sier historikeren, som trekker frem Stoltenbergs evner til å skape dialog. 

– Arbeiderpartiet var tidligere kjent for å være et litt arrogant parti som ikke ville samarbeide med andre partier. Dette brøt Stoltenberg med. Han er en leder det er mulig å kommunisere med, han er sosialt oppegående og flink til å omgås mennesker. Han omtales ofte som en brobygger, sier Lahlum. 

– Nato er en annen situasjon. Istedenfor å appellere til velgere og sin egen befolkning, skal Stoltenberg forholde seg til regjeringer og aktører i mange land. Han vil få en ny type brobyggerrolle, og den vil også omfatte politiske ledere som kommer fra kulturer hvor det å være effektiv og skjære igjennom er et mer fremtredende trekk enn demokrati. Jeg tror Stoltenberg har gode forutsetninger for å kommunisere med eksempelvis EU. Spørsmålet er hvordan han vil klare å kommunisere med ledere som kommer fra andre typer politiske landskap, herunder Russland, sier Lahlum. 

– At Jens Stoltenberg hadde støtte fra både Angela Merkel og Barak Obama er et godt utgangspunkt. Han hadde liten motstand i nomineringsprosessen. Dessuten kjenner han mange av stats- og regjeringssjefene i Nato-landene fra før. Det er en klar fordel, mener Kate Hansen Bundt, som også trekker frem Stoltenbergs evne til å skape kompromisser.

– Han startet en ny type regjeringskoalisjon i Norge med det rød-grønne prosjektet. Å finne løsninger mellom ulike oppfatninger og egeninteresser er en evne og en styrke han vil få bruk for, mener Hansen Bundt.

Respekt og personlig kjemi

Stoltenberg har betydelig internasjonal erfaring som statsminister. Han har imidlertid aldri vært verken vært utenriksminister eller forsvarsminister. 

– Som statsminister jobbet han med både sikkerhets- og forsvarspolitikk, men det er ikke her tyngden hans har ligget. Han er kjent for å være sterkest på området økonomisk politikk, sier Lahlum, som mener at manglende ministererfaring fra utenriks og forsvar kan være både en fordel og en ulempe. Å ikke ha jobbet med sikkerhetspolitikk på dette nivået tidligere, er en av Stoltenbergs utfordringer, men det kan samtidig være en positiv mulighet. Det kan gjøre at Stoltenberg står friere når han skal gå inn vanskelige konflikter. Fagekspertise på forsvar og politikk vil da heller ikke bli noen mangelvare. Det er mange dyktige fagfolk i Natos stab.

Det er en fordel at Stoltenberg har relasjoner til toppolitikere verden rundt, mener Lahlum. 

– Det er et pluss med tanke på de interne samarbeidsforholdene. Man skal aldri undervurdere verdien av respekt og personlig kjemi. Dét var en av grunnene til at han fikk denne jobben. De politiske lederne hadde kjennskap til ham og han hadde et godt renommé, ikke minst på grunn av måten han håndterte 22. juli-terroren på.

Delte meninger

Professor i statsvitenskap, Knut Heidar, har ikke jobbet spesielt med NATOs indre liv og virke, men fra de hjemlige, politiske sfærer, registrerer han at formeningene om Jens Stoltenbergs lederegenskap har vært delte.

– På den ene siden sies det han har den egenskapen at han kan snakke med folk og få fram synspunkter i en rolig atmosfære. På den andre siden sies det at han er konfliktsky og ikke vil ta opp ting, og dermed lar være å gå inn i en del personlige relasjoner. Det kan se ut til at han er i stand til å bygge tillit og tette relasjoner, men samtidig har han ikke vært i stand til å favne alle. Om det har skyldtes stil eller at den politiske avstanden har vært for stor, er vanskelig å si, sier Heidar. 

Ole Wæver mener vi ikke må ha noen illusjoner om en «fornorsking» av Nato. For Natos generalsekretærer er ifølge professor Wæver «en hauk» per definisjon. 

– Etter neste toppmøte vil vi høre Stoltenberg belære landene om behovet for større forsvarsbudsjetter, han vil snakke hardt til Russland og så videre, sier han, og utdyper: 

– Stoltenbergs evner til kompromiss og dialog har vært en vesentlig del av kvalifikasjonene som ga ham jobben. Men det er mest fordi disse evnene skal brukes innad i organisasjonen, for å skape enighet og samarbeid blant medlemslandene. 

– Hvilken linje man fører eksternt, bestemmes ikke av generalsekretæren. Han skal bare selge varen. Det blir han god til, mener Ole Wæver.

Lahlum mener Stoltenberg har en del gode forutsetninger for å gjøre en god lederjobb i Nato, men ser også poenget om at han kan være konfliktsky. 

– Han er blitt beskrevet som litt for «snill» i håndteringen av interne konflikter. Internt i Nato er det til dels store motsetninger og Stoltenberg vil måtte gå inn i ganske krevende konflikter, både internt og eksternt. Spørsmålet er om han er tøff nok til å skjære igjennom i konfliktsituasjoner som krever det. Det han nå skal inn i er hardbarket, internasjonal storpolitikk hvor det også er store penger og store pressgrupper involvert. Da Eisenhower gikk av som president i USA i 1961 advarte han mot det militærindustrielle kompleks. Det vil si sterke pressgrupper bestående av våpenfabrikanter, forsvarsdepartement og det militære. Stoltenberg kommer til å måtte forholde seg til militærindustrielle komplekser, ikke fra ett land, men fra mange land. 

Balansegang blir med andre ord en kunst Stoltenberg må lære seg å takle, dersom han skal få suksess i sin nye jobb. I Nato-sammenheng er en fare for at generalsekretæren blir for opptatt av de store medlemslandene, og da kan man lett skape konflikt. 

– Nato er en konsensusorganisasjonen med en stemme per medlem. Stoltenberg må få med seg både store og små medlemsland, sier Kate Hansen Bundt.

Stoltenbergs forgjenger, Anders Fogh Rasmussen, ble kritisert for å overkjøre «de små». Kate Hansen Bundt mener Jens Stoltenberg er både mer lydhør og mer kompromissvillig enn Fogh Rasmussen. 

– Jeg tror også han er mer ydmyk i forhold til hva man kan oppnå med militærmakt. Du kan ikke bombe demokrati på folk.

 På spørsmål om Stoltenberg kanskje kan virke litt konfliktsky, slik enkelte har hevdet, understreker Hansen Bundt at hun ikke kjenner ham godt nok til å vurdere ham på den måten. Men legger smilende til:

– Vis meg en mann som ikke er konfliktsky!

 

Jens Stoltenberg

  • Født i Oslo 16. mars 1959.
  • Sønn av Thorvald Stoltenberg og Karin Stoltenberg, begge fremtredende arbeiderpartipolitikere.
  • Gift med Ingrid Schulerud, to barn.
  • Sosialøkonom – cand.oecon. fra Universitetet i Oslo i 1987.
  • Har vært journalist på deltid i Arbeiderbladet, foreleser i sosialøkonomi ved Universitetet i Oslo og konsulent i Statistisk sentralbyrå.
  • Leder i AUF 1985-1989.
  • Statssekretær i Miljøverndepartementet 1990-1991.
  • Vararepresentant til Stortinget 1989-1993, fast møtende 1991-1993. Stortingsrepresentant for Oslo siden 1993.
  • Nestleder i Arbeiderpartiet 1992-2002, leder fra 2002.
  • Nærings- og energiminister 1993-1996 og finansminister 1996-1997.
  • Statsminister 2000-2001 og 2005-2013. Hans andre regjering var i koalisjon med SV og Senterpartiet.
  • 28. mars i år kunngjorde Nato at Stoltenberg var utpekt til ny generalsekretær. På Arbeiderpartiets landsmøte i juni gikk han av som leder. Den 1. oktober tiltrer han som generalsekretær i Nato. 

Kilde: NTB

 

Nato

  • North Atlantic Treaty Organization (Nato) er en forsvarsallianse bestående av 28 land i Europa og Nord-Amerika.
  • Ledes av danske Anders Fogh Rasmussen fram til 1. oktober. Da tar Jens Stoltenberg over som generalsekretær.
  • Kjernen er Nato-traktatens artikkel 5, som sier at et angrep på ett medlemsland anses som et angrep på alle.
  • Ble opprettet av tolv land, blant dem Norge, 4. april 1949.
  • Hensikten var å demme opp for det kommunistiske Sovjetunionen, som få år etter opprettet Warszawapakten sammen med det kommunistiske Øst-Europa.
  • Etter den kalde krigen og kommunismens fall er flere tidligere medlemmer av Warszawapakten tatt opp i Nato. 

Kilde: NTB

 

Analyse: Jens Stoltenberg

+ STERKE SIDER

  • Sterk på økonomisk politikk 
  • Brobygger som er god på kompromisser
  • Erfaren politiker med relasjon til mange internasjonale toppolitikere

? MULIGHETER

  • Avtalen fra toppmøtet i Wales tidligere i år som inneholder løfter om økte forsvarsbudsjetter og mer effektiv bruk av ressursene 
  • Konflikter i Natos umiddelbare nærhet – herunder Ukrania, Irak og Syria – knytter medlemslandene sammen og gjør alliansens misjon tydeligere og mer relevant enn på lenge 

– SVAKHETER

  • For konfliktsky?
  • Kan gå i stormaktsfellen – å kun snakke med «de store»
  • Har sin politiske tyngde på andre områder enn forsvars- og utenrikspolitikk

! TRUSLER

  • Nato har dårlig råd og utnytter ikke ressursene effektivt nok
  • USA vil ikke betale 70 prosent av moroa lenger – men det er langt fra sikkert om Europa makter bidra særlig mye mer økonomisk
  • USA ser mot Asia og Kina, og vil etter hvert miste mye av «interessen» for Europa

 

 

Annonse
Annonse