Annonse

Brasil taper på hjemmebane

Under militærdiktaturet (1964-1985) og fram til at president Fernando Collor måtte gå av som president i Brasil på grunn av korrupsjon i 1992, var det vanlig med massedemonstrasjoner i Brasil. I gatene dominerte de venstreradikale. Ikke minst tidligere president Luiz Inacio Lula (2003-2010) bygde seg opp som streikeleder og som leder for demonstrasjonene som førte til diktaturets fall. Men også ekspresident Fernando Henrique Cardoso og nåværende president Dilma Rousseff marsjerte i fremste rekke mot diktaturet.

Mange i den etablerte politikerklassen som i dag styrer landet fra Brasilia har personlig erfaring fra å demonstrere i gatene. Men de siste årene har protester og demonstrasjoner vært lokale. Særlig har økning i billettprisen for kollektivtransport vært en gjenganger. Derfor var det ikke så oppsiktsvekkende at en økning av billettprisen på kollektivtransport tilsvarende 60 øre skapte reaksjoner. Men i løpet av noen få dager spredde demonstrasjonene seg fra São Paulo og til nesten hele landet. 

Nå er det heller ikke lenger bare lavere priser for bussbillettene demonstrantene krever. 

Nå er det politikerne som gruppe som får gjennomgå. Demonstrantene krever politiske reformer og en mer demokratisk kontroll. Demonstrantene krever slutt på korrupsjon og sløsing med offentlige midler, de ønsker en bedre offentlig utdanning, bedre helsetilbud og, altså, lavere priser på offentlig transport (se figur 1). 

Overraskende

De fleste er overrasket over omfanget av og intensiteten i demonstrasjonene. Flere steder har demonstrasjonene utartet seg til rene gateslag. Militærpolitiet (ordenspolitiet) har møtt demonstrantene med gummikuler og tåregass. Det er også rapportert om at de har skutt varselskudd med skarpt. 

Dette skjer altså i en tid der folk flest i Brasil tilsynelatende ser relativt lyst på livet. Meningsmålingsinstituttet Vox Populi offentliggjorde en større undersøkelse samtidig med at demonstrasjonene startet, som viser at den jevne brasilianer mener at eget liv det neste året vil forbedre seg. Mens 73 prosent ser positiv på den nære fremtiden, er det bare fire prosent som mente at livet det neste året vil forverre seg. 21 prosent tror det blir omtrent det samme. 

61 prosent av befolkningen er godt fornøyd med den retningen Brasil beveger seg i. 38 prosent er misfornøyd. 52 prosent er positiv til regjeringen, 11 prosent er negativ og 36 prosent mener regjeringen gjør en ordinær jobb.

President Dilma ville blitt gjenvalgt med mer enn 50 prosent oppslutning i første runde, dersom det var valg i dag. Ingen av de andre mulige presidentkandidatene får mer enn 14 prosents oppslutning. Størst oppslutning får Dilma i de fattigste regionene i Brasil. 

Situasjonen skulle altså tilsi at presidentvalget neste år blir en parademarsj for Dilma og hennes allierte i den venstre-sentrumsbaserte koalisjonen. 

En av dem som ikke er så veldig overrasket over demonstrasjonene nå er Andre Singer, samfunnsviter og tidligere pressetalsmann for president Lula. I et intervju med Mandag Morgen i vår uttalte han at dersom Brasil ikke får til ny økonomisk vekst kan den tradisjonelle middelklassen begynne å murre. 

Om det ikke er middelklassen selv, så er den typiske demonstranten et barn av den tradisjonelle middelklassen, eller unge som har fått seg arbeid i nye vekstområder, men som har usikre ansettelsesforhold og dårlige arbeidsbetingelser. Etter rask økonomisk vekst i flere år, har Brasil stagnert de to siste årene (se figur 2). De sosiale reformene som har ført 40 millioner ut av fattigdommen, koster også mye. Det er den tradisjonelle middelklassen som betaler skatten som bærer disse reformene. Men de får lite igjen i form av gode skoler og et helsevesen som fungerer tilfredsstillende.

Det siste året har også inflasjonsspøkelse blitt brakt fram i lyset igjen. 

– Siden 2011 har ikke økonomien vokst som forventet, mye på grunn av den internasjonale krisen. Dersom økonomien hadde vokst like mye som før krisen, så hadde det vært større rom for investeringer i utdanning, skole, helse og offentlig sikkerhet. Nå går det veldig sakte, og mange er utålmodige, sier Andre Singer til tidsskriftet Epoca. 

Singer er ikke overrasket over demonstrasjonene.

– De var vel halvveis meldt på forhånd. Det som er interessant nå er hvordan politikerne forholder seg til budskapet fra demonstrantene, sier Singer. 

Avviser partiene

Thais Ferraz (30) er en av mange tusen som har demonstrert i gatene i Salvador den siste uken. Hun jobber i ledelsen i en importbedrift og er utdannet blant annet innen administrasjon og har en master i «International social welfare» fra Høyskolen i Oslo bak seg. Hun forteller at hun ble fanget opp av protestbevegelsen via sosiale medier.

– Protestene er et svar fra folket på den sløsingen vi ser i offentlig sektor, sammenlignet med de enorme investeringene i ny fotballstadion foran fotball-VM, sier Ferraz. Hun mener at protestbevegelsen verken er styrt av partipolitikk eller ideologi. Demonstrantene kommer fra flere sosiale lag, og er opptatt av å vise mangfoldet av saker de mener politikerne har håndtert feil (se tekstboks).

– Krisen er ikke først og fremst politisk, den er etisk, sier Ferraz. Som eksempel drar hun fram et lovforslag som vil gjøre etterforskning av de folkevalgte vanskeligere. I dag har påtalemyndigheten anledning til å starte en etterforskning på eget initiativ. Det nye lovforslaget innebærer innskrenkning i påtalemyndighetens handlingsrom. Her kan demonstrantene allerede vise til en seier. Selv om det nye lovforslaget fikk flertall i den forberedende komitebehandlingen i Kongressen, var det bare ni folkevalgte som stemte for og 430 som stemte mot da det ferdige lovforslaget ble behandlet i Kongressen tirsdag kveld. 

– De foreslåtte lovendringene for å svekke påtalemyndighetens uavhengighet gjør det lettere for politikerne å unndra seg etterforskning og straff, sier Ferraz.

Under demonstrasjonene er det mange som har fisket i rørt vann. Både den ekstreme venstresiden og høyresiden har vært aktive. Opposisjonen og de store mediene mener at demonstrasjonene svekker Dilma og gjør presidentvalget neste år langt mer åpent enn tidligere antatt. De største mediene – som alltid har vært mot Lula og Dilma – har vært overraskende positive til demonstrantene. Som regel er det de toneangivende mediene som har forlangt at myndighetene skal møte ulovlige demonstranter med hard politimakt.

Men også Arbeiderpartiet (PT) som er stiftet av Lula, og der Dilma er medlem, har prøvd å ta ledelsen i demonstrasjonene. Noe som er blitt kontant avvist av demonstrantene selv.

– Det er en viss misnøye med Dilma og andre partier. Men vi ønsker ikke partimarkeringer. De blir avvist, sier Ferraz. 

Det styrende Arbeiderpartiet var ikke forberedt på det enorme omfanget av demonstrasjonene. Det har vært protestopptog i mer enn 100 byer over hele landet. På det meste har det vært tre millioner mennesker i gatene på samme dag. Prøve-VM i fotball, som ble avsluttet denne uken, har i skrivende stund gått relativt greit. 

– Personlig liker jeg ikke fotball og heier heller ikke på Brasil. Prøve-VM var først og fremst en mulighet for å vise verden hvilke problemer vi i Brasil strever med. Å oppfordre til boikott av VM neste år var for å få internasjonal oppmerksomhet når så mange utenlandske medier er på plass, og for å få til en dialog med de som styrer, sier Ferraz. Hun tror ikke det vil være så omfattende demonstrasjoner under fotball-VM neste år.

– Det vil nok være noen som demonstrerer, da Brasil har store problemer de må løse, og det greier de ikke på ett år. Det viktigste neste år er likevel det som skjer ved valgurnene, sier Ferraz.

Må svare

Innen Arbeiderpartiet er det også en viss selvkritikk å spore. Noe rettes mot president Dilma Rousseff fordi hun er lite utadvendt og lite flink til å gå i dialog med protestantene. Rousseff er en typisk byråkrat, som driver detaljstyring sies det. Arbeiderpartiet har vært svake til å fremme de politiske reformene de gikk til valg på, samtidig som at partiet – som flere andre partier – har vært involvert i flere korrupsjonsskandaler. Da Lula ble valgt som president første gang høsten 2002, var hans sterkeste støttespillere å finne blant det sjiktet som nå marsjerer i gatene. Nå har denne middelklassen i stor grad forlatt Lula/Dilma og Arbeiderpartiet. 

En undersøkelse utført av meiningsmålingsinstituttet Datafolha viser at nåværende leder for Høyesterett Joaquim Barbosa er mest ønsket som president av demonstrantene, mens tidligere miljøvernminister Marina Silva, som foreløpig er partiløs, blir ansett som den nest beste presidentkandidaten. Meningsmålingsinstituttet Ibope har foretatt en måling som viser at 89 prosent av demonstrantene sier de føler at partiene ikke representerer dem. Ifølge samme måling tror hele 94 prosent at demonstrasjonene vil føre til endringer i den brasilianske politikken.

President Dilma har allerede sagt at hun vil høre på demonstrantene, samt at hun skal legge fram et forslag om politiske reformer til en folkeavstemning. 

– Det er nødvendig at Brasil inkluderer folket når politiske reformer diskuteres. Brasil er lei av reformer ovenfra, sa lederen for Høyesterett, Joaquim Barbosa, etter et møte med president Dilma sist tirsdag. 

Fagorganisasjoner i generalstreik

Mens det til nå hovedsaklig har vært unge demonstranter i og rundt den tradisjonelle middelklassen som har vært toneangivende i demonstrasjonene, varsler de største fagorganisasjonene i Brasil generalstreik og landsomfattende protester den 11. juli. Lederen i den største fagorganisasjonen CUT, Vagner Freitas, sier de vil støtte oppunder kravene om bedre skole og helsetjenester, men at det også må legges større vekt på arbeidernes rettigheter.

– Brasil er blitt mye bedre de siste ti årene. Men forbedringene har skjedd slik at vinningen er gått opp i spinningen. Selv om arbeiderne tjener mer, må de bruke mer på skole, helse og sikkerhet, sier Freitas. Fagorganisasjonene vil også ha vedtatt 40 timers arbeidsuke, slutt på at oljefelt skal auksjoneres bort til høystbydende, nei til lovendringer som undergraver arbeidernes rettigheter og endringer i landbrukspolitikken. CUT, som ble stiftet av Lula, vil også demonstrere for politiske reformer.

– Vi har ikke gjennomført nødvendige strukturelle endringer. Det politiske systemet er dødt og velgerne lyttes ikke til utenom valgdagen. Vi må innføre ordninger som gjør at samfunnet kan kontrollere arbeidet til politikerne også etter at de er valgt, sier Freitas. 

De som rammes hardest ved sosial uro, demonstrasjoner og streiker er å finne blant de fattigste og de som ikke jobber i det formelle arbeidslivet. En som arbeider uten å være offentlig registrert, får trekk i lønnen eller risikerer å miste jobben dersom demonstrasjoner forhindrer bussen i å nå fram. Det er dette sjiktet som relativt sett har hatt den største økonomiske framgangen de siste årene. 

Mens demonstrantene blokkerer noen av de viktigste fartsårene i Salvador forrige lørdag, sitter vennene Daniel og Marcio Carvalho og tar seg en øl i bydelen Garçia et par hundre meter unna. Begge har bodd i favelaer i hele sitt liv, men har fått en stor inntektsøkning de siste årene. 

– Det er lett å sympatisere med mange av kravene som for eksempel om at korrupte politikere må fjernes. Men når de tar i bruk voldelige metoder ødelegger de for seg selv. De fleste av demonstrantene har fått en rekke muligheter som vi bare kunne ha drømt om, sier Daniel.

Marcio er mindre sympatisk innstilt.

– Kommer de opp hit får de seg en på trynet. 

Begge var imidlertid strålende fornøyd med at Brasil slo Italia 4-2 på den nyoppussede fotballstadion der deres eget favorittlag Bahia spiller sine hjemmekamper.

Annonse
Annonse