Annonse

Dårlige tapere

Brorskapet var den ledende, organiserte politiske opposisjonen mot Mubaraks militærdiktatur. Nå fant de sammen med fotballsupporterne som var vant til konfrontasjoner med politiet fra fotballarenaer. Al-Ahlys fotballsupportere overførte sin nålestikktaktikk – korte motangrep mot politiet og organisert retrett – til å beskytte de revolusjonære. Hadde de ikke lyktes med å holde Tahrir-plassen hadde man risikert at hele opprøret hadde blitt slått ned.

Men i februar 2012, ett år etter revolusjonen, tok egyptiske sikkerhetsstyrker hevn da Al-Ahly møtte Al-Masri på bortebane i Port Said. Al-Masri er en klubb kjent for å stå egyptiske militære myndigheter nær i motsetning til Al-Ahly. Ahlys supportere ble angrepet med kniver og sabler, og flere ble kastet fra tribunen og i døden. 79 Al-Ahly supportere ble drept. Al-Ahlys stjernespiller, Mohamed Aboutrika, bar døende barn inn i Al-Ahlys garderobe under massakren. At politiet under kampen holdt seg unna har senere blitt fremhevet som et tegn på at de var medsammensvorne. Massakren var en del av det tidligere regimets tilhengere sin hevn over de revolusjonære.

14. august i år var det Brorskapets tur. Fra 500 til over 2500 mennesker ble drept, de aller fleste ubevæpnede brorskapstilhengere som demonstrerte for gjeninnsettelse av sin demokratisk valgte president. Men massakren har ikke ført til raseri blant ikke-islamistiske egyptere. Denne mangelen på reaksjon, særlig fra det sekulære egyptiske politiske miljøet, har skremt og overrasket mange vestlige Egypt-kjennere. De mange egypternes antipati mot Brorskapet og islamistene har framstått som sterkere enn deres forsvar for menneskerettigheter og demokratiske prinsipper. Egypts problem er slik mangelen på en demokratisk politisk kultur. Politikk er som en fotballkamp der vinneren tar alt, og taperen bare venter på en mulighet til å hevne nederlaget.

Nasjonalister, ikke demokrater

På begynnelsen av 1950-tallet organiserte det borgerlige Wafd-partiet som regjerte i Egypt en egen hemmelige krig mot britiske soldater som patruljerte den britiskkontrollerte Suez-kanalen. Wafd-partiet, som var i allianse med den egyptiske kongen, ville ha britene ut av Egypt. Wafd rekrutterte da både muslimbrødre, sosialister og kommunister til å gjennomføre væpnede aksjoner mot britene. 26. januar 1952 oppfordret Wafd-regjeringen til en demonstrasjon mot britene. Men demonstrasjonen kom ut av kontroll. 50 egyptiske demonstranter ble drept, og 17 utlendinger inkludert 9 briter. Til sammen ble godt over 100 bygninger satt i brann, inkludert fire store hotell, den britiske klubben i Kairo, en jødisk skole, et kontor til Det muslimske brorskapet, nattklubber, kafeer, kinoer og butikker. Omfanget av de påsatte brannene pekte mot at aksjonen måtte ha vært planlagt. Men ingen visste hvem som stod bak. Sosialister, kommunister, Brorskapet, Wafd, eller kongemakten? – alle skyldte på hverandre, og hver egypter hadde sin konspirasjonsteori ut fra politisk ståsted. Urolighetene førte til at den egyptiske kongen, Kong Farouq, avsatte regjeringen, men året etter ble kongen selv avsatt da en gruppe offiserer i den egyptiske hær, inkludert mannen som skulle styre Egypt de neste årene, Gamal Abdel Nasser, tok makten gjennom et kupp. Kanskje var det fra hæren brannstifterne hadde kommet.

Nasser forbød politiske partier og puttet Brorskapet og opposisjonelle i fengsel. Like fullt, som Wafds hemmelige kampanje mot britene viser, hadde Nasser, kommunistene, sosialistene, det borgerlige Wafd-partiet og islamistene noen fellestrekk. Alle var de anti-imperialister og nasjonalister. Men ingen var demokrater.

Også Nassers etterfølger, Anwar Sadat, var offiser i den egyptiske hæren. Da han ble drept i 1981 tok en annen militær leder, Hosni Mubarak, over, og styrte Egypt etter militære unntakslover. Etter monarkiets fall har det uavhengige Egypt aldri vært styrt av andre enn militære ledere – fram til landets første frie presidentvalg i juni 2012 da Brorskapets kandidat, Muhammed Mursi, gikk av med seieren. Brorskapets ledere, inkludert Mursi, kom bokstavlig talt rett fra sikkerhetstjenestens fengselsceller og til makten. Deres erfaring med demokratisk styring var totalt fraværende. Likefullt har Brorskapet hatt en helt sentral demokratisk funksjon i Egypt.

Brorskapets demokratiske funksjon

Snarere enn en demokratisk organisasjon har Det muslimske brorskapet som organisasjon alltid vært hierarkisk og elitepreget. At det er et brorskap innebærer at medlemskap ikke er åpent for alle. Personer som vil bli medlemmer må først gjennom en prøveperiode på tre år hvor de må vise lojalitet og innsatsvilje. Når man så tas opp som endelig medlem må man sverge en ed der man erklærer sin lydighet ovenfor Brorskapets ledelse. Ledelsen tar sine beslutninger i lukkede rom, og uten å bli konfrontert med en offentlighet eller alternative perspektiver. Denne mangelen på erfaring med – eller vilje til – å søke politisk konsensus kom til å prege det året Brorskapet hadde makten i Egypt.

Det betyr ikke at Brorskapet er udemokratiske. Vurderingen av hvor demokratiske Brorskapet er, avhenger av hvilket aspekt ved demokrati som vektlegges. Under Hosni Mubarak ble valg regelmessig avholdt, men valgene var ikke demokratiske. Resultatene ble rett og slett manipulert i ettertid. Under Mubarak kom demokratisk prosedyre til å bli en sentral del av Det muslimske brorskapets politiske program. Ved valg stilte Brorskapets kandidater som uavhengige, og Brorskapet fikk etter hvert valgt inn flere av sine representanter. Men det var særlig i rollen som valgobservatører Brorskapet bidro som demokratisk opposisjon. Internasjonal valgobservasjon var forbudt i Egypt under Mubarak. Det var da først og fremst Brorskapets valgobservatører som kunne dokumentere omfattende valgfusk, inkludert filming av stemmeurner som ble byttet om. For Brorskapets medlemmer ble opplæring i valgobservasjon og betydningen av frie valg en del av deres grunnskolering. Erfaring med demokratisk styring har vært fraværende, men ikke erfaring med demokratibygging gjennom demokratiske valg.

Dessuten hadde Brorskapet en annen viktig demokratisk funksjon. Ved å arbeide for demokratiske valg som politisk metode, og for at et valgt parlament skal lage samfunnets lover, brøt Brorskapet med de anti-demokratiske prinsippene til ekstreme jihadistiske, voldelige islamistgrupper. For en organisasjon som Al-Qaida er demokratiske politiske valg blasfemi fordi Guds lov, ikke menneskeskapte lover fra en folkevalgt forsamling, skal styre samfunnet. Brorskapets støtte til demokrati bidro til at også Egypts største salafistgrupper (islamske fundamentalister) besluttet å delta i politiske valg etter revolusjonen i 2011. De valgte en demokratisk vei, og viste dermed ideologisk avstand til voldelige grupper som Al-Qaida.

Med militærkuppet mot Mursi risikeres at demokratisk deltagelse fra Egypts islamister opphører. Det gir lite mening i å delta i valg så lenge erfaringen er at man ikke får styre hvis man vinner valget. Faren er da at gevinsten for Brorskapets ekskludering fra demokratiske politiske prosesser høstes av antidemokratiske, jihadistiske Al-Qaida lignende grupper, og at både lokal og global terrorisme kan få et oppsving.

Økonomi foran demokrati

Den faktoren som har størst betydning for at voldelige politiske opprør bryter ut, er at ungdom utgjør en uforholdsmessig stor del av befolkningen, viser utallige studier. Utdanning og mangel på demokrati forsterker effekten, uten å ha en like sterk uavhengig effekt. I den arabiske verden er 60 % av befolkningen under 25 år, og arbeidsledigheten blant ungdom er oppunder 45 %. Slik er også forholdene i Egypt. I tillegg er Egypt et svært fattig land. 14 millioner egyptere levde i 2011 under fattigdomsgrensen, med epidemisk feilernæring blant barn, og en analfabetisme på 70 % blant disse fattige. Disse strukturelle betingelsene for politisk uro forsvinner ikke med kuppet. Så lenge forventningene om arbeid og verdige liv ikke innfris vil fattige og ungdommer fortsette å gi uttrykk for sin misnøye, uansett hvem som styrer. Men de voldelige protestene vil ikke nødvendigvis være for demokrati. Egypterne mangler en dypere demokratisk overbevisning, viser en undersøkelse fra det amerikanske Pew-instituttet. Flere egyptere sier at en sterk økonomi er viktigere enn et fritt demokratisk styre. To tredjedeler av egypterne anser at religionsfrihet for minoriteter ikke er viktig. Bare 24 %  mener at sivil kontroll over det militære er viktig.

Noen dager før ett-årsdagen for valget av Mursi som president uttalte USAs egyptambassadør Anne Patterson at USA støttet Mursi som Egypts president fordi han var valgt. Dette fikk egypterne som demonstrerte mot Mursi 30. juni til å komme med de mest utrolige anklager mot USA, inkludert at amerikanerne stod i ledetog med Brorskapet.
Slik lar de egyptiske massene seg skremmende fort forføre av den mest virkelighetsfjerne populisme – faktum er at USA i tiår etter tiår har holdt det egyptiske militæret ved makten av frykt for nettopp islamistene.

Det egyptere liker er fotball. En undersøkelse viste nylig at den viktigste skilsmisseårsaken i Egypt var at egyptiske menn hadde sterkere følelser for fotball enn for sine ektefeller. "Vi er akkurat som fotballsupportere her, når noen scorer så jubler vi," sa en ingeniør nylig til The New Yorker. "Jeg bryr meg ikke om demokrati eller frihet. Har Kina demokrati? Hvordan går økonomien der?" 

Annonse
Annonse