Annonse
Harmen Van Sprang besøkte Oslo for å fortelle hvordan delingsøkonomien er i ferd med endre Amsterdam dramatisk. Foto: Aurora Hannisdal

Delingsdrøm for alle?

Siden «delingsøkonomien» kom i norsk søkelys en gang i 2015, etter at Uber etablerte seg i Norge, har det vært utallige seminarer, foredrag og konferanser om den såkalt «nye» økonomien. «Det største som har skjedd siden den industrielle revolusjonen», har det blitt ropt. «En megatrend som har kommet for å bli».

Det siste foredraget i rekken var på Oslo Innovation Week. Harmen Van Sprang besøkte Oslo for å fortelle hvordan delingsøkonomien er i ferd med endre Amsterdam dramatisk. Som mange andre «delingsøkonomi»-misjonærer hadde han med seg en power-point-presentasjon, der tilskuerne fikk innsikt i de fantastiske mulighetene delingsøkonomien tilbyr brukerne, med tilhørende branding av selskapene som tilbyr plattformer for transport-, overnatting-, tjeneste- eller varedeling.

«Samen spelen, samen delen» sa Van Sprang. Skal vi leke sammen, så må vi dele. Det moderne mennesket er ikke lenger passive konsumenter, vi er brukere og tjenestetilbydere på en markedsplass som kan gi synergieffekter langt utover det vi kan forestille oss. De nye generasjonene er ikke lenger opptatt av å eie, så lenge de har tilgang til produkter og tjenester. Delingsøkonomien kan stoppe materialismen. Den kan sågar dempe klimakrisen og redde planeten! Om vi skal tro profetene.

Baksiden av medaljen

Det er aspekter ved den nye økonomien som sjelden tas opp i slike lett euforiske tilstelninger. I USA, særlig i området rundt San Fransisco, har man flere aktører i delingsøkonomien. Der tilbyr ikke bare Uber sine privatsjåførtjenester, men også Lyft, Hailo og Kabbee, for å nevne noen. Ifølge Pew Research Center har 15 prosent av voksne amerikanere brukt slike transporttjenester.

Du har lenge kunnet få tjenester som vaskehjelp og barnepass «on demand», også mer kuriøse tjenester som en bartender eller din medisinske cannabis levert på døra.

I 2014 begynte journalister og kommentatorer å peke på utfordringene med den nye «on demand»-industrien eller delingsøkonomien. Brukerne av tjenestene er godt fornøyde med å få klesvasken sin tatt til en billig penge gjennom et par enkle tastetrykk på telefonen, men medaljen har en bakside. Noen må utføre tjenestene, og hvordan står det egentlig til med dem? I september i 2014 avslørte New York Times at mange av dem som arbeidet som vaskere gjennom Homejoy, som knytter vaskehjelper til privatpersoner, selv ikke hadde mye «homejoy». Vaskerne bodde på gata.

Utfordringen med aktørene i delingsøkonomien, som Uber, er at de ikke ser seg selv som arbeidsgiver, men kun som en tilbyder av en plattform som knytter tjenesteleverandør til -bruker. Det reiser en del vanskelige spørsmål som utfordrer måten vi har tenkt arbeidsliv på gjennom de siste hundre år.

Taperne

I Norge dukker det stadig opp flere aktører i delingsøkonomien. Mye av det som skjer er spennende, positive tilskudd i et samfunn som oversvømmes av ting. Hvis det stemmer at bilen din står stille 90 prosent av tiden, hvorfor trenger du da en bil? Hvorfor ikke dele den? 30 naboer kan dele på én drill, i stedet for at alle har 30 driller hver. Men hvordan står det til med dem som møter deg i den noe skjevere delen av delingsøkonomien? De som kjører deg hjem etter fest, Foodora-sykkelbudene som leverer mat på døra dagen derpå, eller dem som konkurrerer med hverandre om å levere anbud på tjenester, gjennom Finn småjobber.

Harmen Van Sprang forteller at de lokale myndighetene i Amsterdam har laget en handlingsplan for delingsøkonomien. De vil stimulere til vekst, og samtidig regulere virksomhetene. AirBnB-verter kan for eksempel ikke leie ut en leilighet eller et rom i mer enn 60 dager hvert år. Slik unngår man at folk driver uregulert hotellvirksomhet. Uber Pop er også forbudt. Man undersøker hva slags konsekvenser det har når ansettelsesforhold opphører.

I Oslo blir Uber-sjåfører blir stadig avskiltet. Myndighetene er oppmerksomme på utfordringene med den nye økonomien. De har opprettet et utvalg som skal se på dette. Mer skjer altså ikke, ennå. Det er en treghet i systemet, men går denne tregheten utover Uber eller AirBnB? Nei, selskapene tjener fett på at lokale myndigheter ikke får fingern ut og regulerer virksomheten. AirBnB kan fortsette å tjene på at leiligheter i norske byer i praksis drives som hoteller.

De faktiske taperne er arbeiderne. Uber-sjåføren som har tatt opp lån for å kjøpe ny bil, men som ikke kan vite hvordan prisnivået vil være de neste månedene eller om etterspørselen går ned og det blir for mange Uber-sjåfører som konkurrerer om færre kunder. Uber kan når som helst sette opp prosentandelen de tar for å tilby plattformen og varemerket. Sjåføren må selv besørge forsikring og sette av penger til å betale skatt. Taxi-næringen forakter dem. Sjåførene er nervøse og ber deg sette deg inn foran, slik at det ikke ser ut som om de driver taxi-virksomhet. Jeg har snakket med mange Uber-sjåfører, og de fleste virker fornøyd med å være sin egen sjef og å kunne bestemme akkurat når og hvor mye de vil jobbe? De fleste har heller ikke jobbet mer enn et par måneder. Det sier noe om at det på sikt ikke er bærekraftig å kjøre for Uber.

Om ikke regjeringen og skattemyndighetene finner gode løsninger i møte med delingsøkonomien, kommer vi til å se flere grelle utfall av den fremover. Vi risikerer også å se slutten på normale arbeidsforhold og fremveksten av mer prekære former for arbeid i noen bransjer.

Annonse
Annonse