Romandebutant skriver om å være utilpass i bekjennelseskulturen

Romanen lar oss bli kjent med en mann som får kreft og som tenker igjennom livet sitt og måten vi mennesker omgås på. Vi følger ham til behandling på Radiumhospitalet, og vi følger også med på refleksjoner han gjør seg om fortiden, om forholdet til kjæresten Marianne og til andre.

Tanker om kunst og teater spiller også inn i romanen som ifølge forfatteren startet opp som et knippe løsrevne tekstbiter.

– Etter at jeg hadde vært veldig syk trengte jeg noe meningsfullt å drive med, hvor det ikke hadde noe å si om resultatet ble dårlig, eller om det ble til noe i det hele tatt. Til slutt ble notatene til en roman, forklarer forfatteren til NTB. Han legger til at når han lar hovedpersonen i boken bli syk, som han selv ble, så kunne han dra nytte av egne erfaringer under romanskrivingen.

– Men da jeg satt og skrev, var det gøyest å dikte opp scener ut fra små ideer og se hvordan en måte å forholde seg til omverdenen på, kunne spille seg ut, forklarer han om romantilblivelsen.

Et av flere tema i «Det stemmer ikke» er hvordan man forteller om personlige kriser.

– Hovedpersonens sykdom gjør ham utilpass i denne bekjennelseskulturen, hvor avgjørende, egne erfaringer skal innlemmes i en selvpresentasjon og underholde andre. Han har ikke lyst til å vise seg fram for andre som kreftsyk, men samtidig er det ikke noe som kan skjules, forklarer Fjær – og svarer slik på spørsmålet om hvem han håper skal lese romanen.

– Jeg håper mange ulike folk leser den. Kunst er jo ikke gøy hvis alle får det samme ut av det. Derfor har jeg heller ikke forestilt meg én type leser som boka skal passe best til.

På spørsmål om hvilke stikkord som kan gi en liten ledetråd til hva vi kan forvente oss når vi begir oss inn i hans litterære univers, svarer han «sex», «sykdom» og «lammende selvbevissthet»

– Blir vi opplyst, er det underholdning – eller får vi samfunnskritikk gjennom boken din, Fjær?

– Hva en leser gjør med sine tanker og følelser skal jeg ikke legge meg så mye opp i. Jeg har jo liksom allerede sagt mitt, så leserne må få reagere som de vil.

Den ferske forfatteren er glad for sommer og sol etter en vinter som ikke går inn i historien som den beste i sitt slag. Selv om den bød på en aldri så liten utenomjordisk opplevelse.

– I vinter føltes det som jeg satt i husarrest i leiligheten i Oslo. Men broren min klarte å fly et helikopter på Mars, så det var utvilsomt en opptur for hele familien, sier forfatteren.

Norske Håvard Fjær Grip var nemlig sentral i prosjektet med å fly et helikopter på Mars, og uttalte under en pressekonferanse med NASA at de 39 sekundene med helikopterflyging i april gikk helt etter planen.

Men mens det gikk knirkefritt på Mars, lugger det litt mer her nede på planeten Tellus, ler forfatteren:

– Det var en skikkelig nedtur da jeg kjøpte meg en sykkel, den gikk i stykker etter noen dager og sto på verksted hele våren. Men det virker som nesten alt jeg kjøper nå holder «koronakvalitet» – det fungerer bare så vidt, sier han lakonisk.

I en verden i stadig endring er det fristende å spørre en gryende forfatter om han bekymrer seg for bøkenes framtid i en stadig mer skjermbasert hverdag.

– Det kommer jo an på hva den skjermen viser, tenker jeg. Det er nok skrevet mange bøker oppigjennom som er uviktige sammenlignet med en del TV-serier, eller andre ting en kan se på en skjerm. Men om alt en ser er stykket opp i et par bilder og en ingress – uten plass til motsetninger, refleksjoner og utviklinger – er vel den eneste meningsfulle måten å reagere på en grunn følelse. Gode bøker, på skjerm eller papir, kan da ta en i en helt annen retning.