Favelaens feminister

| Denne artikkelen ble første gang publisert i Magsinet Plot #36, mars 2017 |

Salvador da Bahia & Recife, Brasil:

– Favelaene er den brasilianske kvinnekampens frontlinje.

Det forklarer den kjente svarte feministen Sueide Kintê, når jeg etter lengre tid på leting møter henne i et fuktig trehus i enden av et smalt smug i et av byens fattige områder; en favela. Her går menn rundt med bare mager og fordriver tiden med å røyke hasj. Hauger av uavhentet søppel hoper seg opp i gatene.

– For oss er kvinnekampen veldig grunnleggende. Den går ut på å gjøre en vanskelig hverdag enklere og tryggere. Feminismen har momentum akkurat nå, og det skyldes spesielt en økende mobilisering i favelaene, forteller afrobrasilianeren, som er med i kvinnekollektivet Flores de Dan i Salvador da Bahia i det nordøstlige Brasil.

I mars i fjor startet hun et initiativ på nett, der kvinner hjelper hverandre gratis med alt fra barnepass til juridisk rådgivning. Utvekslingen foregår gjennom at de tilbyr en tjeneste på Facebook og bruker emneknaggen #MaisAmorEntreNos – «mer kjærlighet oss imellom». Rundt 100 000 kvinner har allerede fått hjelp i hverdagen på denne måten, forteller Sueide Kintê, som tilbereder en kokebanan til en nabokone. Etter at de har spist det enkle måltidet, røyker de en hasjpipe og lytter til bølgene som slår inn mot klippene nedenfor vinduet.

Salvador de Bahia omtales i Brasil som den svarteste byen utenfor Afrika. Millioner av slaver ble fraktet over havet fram til omkring 1850, og etterkommerne deres er fortsatt overrepresentert i det nederste sjiktet av det brasilianske samfunnet.

– Det er vanskeligere å være kvinne enn mann, og ekstra vanskelig å være en svart kvinne, sier Sueide Kintê, som har stort, knallrødt afrohår og blå leppestift.

Hun er med i bevegelsen feminismo negro – svart feminisme. Den har eksistert i Brasil siden 1980-tallet, men har for alvor begynt å bre om seg det siste året og utgjør en stor del av de mange feministiske grasrotinitiativene som for tiden vokser fram over hele landet.

Bevegelsen er en del av en større tendens i Latin-Amerika. De siste månedene har hundretusener demonstrert mot vold mot kvinner og mot den utbredte machokulturen i regionen, som er en av verdens farligste for kvinner.

Protestene ble utløst av drapet på den 16-årige argentinske skolejenta Lucía Pérez, som ble drept etter en brutal gruppevoldtekt i badebyen Mar del Plata. I mai skjedde et annet grusomt overfall, som også førte til massive demonstrasjoner. En gruppe på 33 menn voldtok en 16 år gammel jente i en favela i Rio de Janeiro. Etterpå la de ut opptak av overgrepet på Twitter.

De fleste drapsofre i Latin-Amerika er menn, men kvinnehat utgjør et motiv for mange drap på kvinner, ifølge myndighetene. Brasil har det femte høyeste antallet såkalte kvinnedrap per innbygger i verden. Det er blitt vanlig for brasilianske feminister å sitere den kjente franske feministen Simone de Beauvoir, som i boken «Det annet kjønn» fra 1949 skrev at man ikke fødes som kvinne, man blir det. Den brasilianske versjonen er dystrere: «Man fødes ikke som kvinne, man dør som kvinne.»

Ifølge tall fra FN og hjelpeorganisasjonen Mapa da violencia, blir en kvinne drept annenhver time i Brasil, en kvinne blir voldtatt hvert ellevte minutt og hvert femtende sekund blir en kvinne overfalt. Dette er en av grunnene til at Redd Barna definerer Brasil som det verste landet i Sør-Amerika å være kvinne i. Til tross for den nedslående statistikken – eller kanskje nettopp på grunn av den – er landet et av de stedene der den feministiske bevegelsen er mest synlig.

En annen faktor som bidrar til mobilisering blant Brasils kvinnelige aktivister, er den urolige politiske situasjonen. Landets første kvinnelige president, Dilma Rousseff, ble avsatt i august, etter en riksrettssak. Den offentlige begrunnelsen var at hun hadde pyntet på landets budsjetter, men det gjorde de fleste av presidentene før henne også. Derfor ser flere feminister på saken som et uttrykk for mannssjåvinistiske angrep, og hundretusener har protestert mot avgjørelsen.

«Det patriarkalske kuppet» er tittelen på et populært essay fra i fjor sommer. Her skriver Maria Betânia Ávila fra hjelpeorganisasjonen SOS Corpo – Instituto Feminista para a Democracia, at «protestene er en konfrontasjon med patriarkatet». Alle demonstrasjonene fikk observatører til å snakke om en «feministisk vår» i Brasil.

– Vi sier ikke at hun ble avsatt fordi hun er kvinne – bare at det skjedde på en absolutt mannssjåvinistisk måte, utdyper essayforfatterens kollega Carmen Silva.

Jeg møter henne i SOS Corpos enkle lokaler i sentrum av byen Recife, en dagstur med buss nordover fra Salvador da Bahia.

Den rolige, eldre kvinnen kaller den nye presidenten Michel Temers regjering for «skamløst kvinnefiendtlig», fordi den har trukket tilbake flere av de likestillingstiltakene som Rousseff og hennes forgjenger Lula da Silva fikk gjennom i løpet av det siste tiåret. Temer har blant annet lagt ned Kvinneministeriet og avskaffet kvinnekvoter på universiteter og offentlige arbeidsplasser. Han vil forby abort, selv for voldtektsofre, og han vil tvinge homofile til psykolog for «helbredelse». Alle hans sentrale ministre er gamle, hvite menn.

Brasils plassering på Det internasjonale pengefondets årlige rangering over likestilling i verden har falt fra en 85. plass til en 107. plass. Til og med feminister som var motstandere av Dilma Rouseff den siste delen av presidentens regjeringstid, slike som Carmen Silva, har blitt veldig provosert av Temer.

Likevel ser den rutinerte kvinnesaksforkjemperen optimistisk på framtiden:

– Feminismen står sterkere enn noen gang i Brasil og i resten av Latin-Amerika, slår hun fast.

Den første feministiske bølgen i Brasil fokuserte på kampen for kvinners stemmerett på 1900-tallet, så kom kampen for fri abort på 60-tallet, før kvinnenes massemobilisering kom i gang på 80-tallet.

Nå er vi vitne til feminismens fjerde bølge, forteller Carmen Silva. Den kjennetegnes ved at flere forskjellige grupper vokser fram samtidig. Noen er som henne, «systemkritiske» sosialister. De svarte feministene, som Sueide Kintê, tar utgangspunkt i favelaens virkelighet, mens andre setter fokus på at kvinner tjener 30 prosent mindre enn menn og bare utgjør cirka en tiendedel av parlamentsmedlemmene.

– Den fjerde feminismebølgen skiller seg fra den tredje ved at den er bredere og har større gjennomslagskraft, har den anerkjente feministen og psykologen Ana Paula Portella ved Universidade Federal de Pernambuco uttalt til lokalavisen Diario de Pernambuco.

– Den fjerde feministiske bølgen ser ikke ut til å ha ett samlet mål og har ikke et hierarki. Den er en blanding av alle mulige forskjellige kamper, utdypet hun.

Universidade Federal de Pernambuco i utkanten av Recife er et godt eksempel på kvinnekampens mangfold og kraft. Delstatens største offentlige universitet koker av energi, og feministiske aktivister gjør ifølge forelesere og studenter store fremskritt.

– Jeg har ikke demonstrert før, men nå gjør jeg det – mot voldtektskulturen, forteller en sjenert revisorstudent med pasjesveis, Luana Duarte. Hun har hørt om flere kvinner som har blitt overfalt på vei til og fra forelesning.

Jeg spør den 23-årige svarte feministen Luciana Góes om hva som binder de forskjellige formene for feminisme i Brasil sammen. «Sinnet», svarer den elegant kledde, svarte kvinnen kontant.

– I tillegg til det at vi alle fokuserer på store, konkrete problemer – at vi krever total likestilling umiddelbart – og at vi føler mindre slektskap med sofistikerte europeiske homofile enn med verdenshistoriens store folkebevegelser, som de svartes kamp for like rettigheter i USA.

Noen av feministbevegelsene som vokser frem har tilsynelatende en veldig militant retorikk.
Flere av plakatene som pryder de graffitidekte veggene til det pedagogiske fakultetet, sprer budskap om «kamp til døden» og «krig mot kapitalen». Den kontroversielle afroamerikanske feministen Angela Davis var nylig på forsiden av Kulturmagasinet Cult. Davis var i mange år tilknyttet «Black Panthers», men omtales av flere svarte feminister i Brasil som et stort idol.

Mange studenter ser også opp til rapperen MC Karol og hennes «100 % feminista». Hun rapper om tilværelsen i favelaen, om hvordan det er for en femåring å se far banke opp mor, og om behovet for et opprør mot den mannssjåvinistiske makteliten. I musikken høres sabelrasling og ladegrep.

Luciana Góes er spesielt begeistret for denne setningen: «Fra vi var små har vi lært/ at taushet ikke er løsningen/ Opprøret vokser fram/ fordi rettssystemet ikke fungerer». Jeg spør henne om ikke denne lengselen etter militant opprør er uheldig.

– Tro meg, vi er ikke farlige. Det er bare sånn man snakker i favelaen, forklarer Luciana Góes. Hun er tilknyttet flere feministiske prosjekter på universitetet og har blant annet engasjert seg i et prosjekt for å hjelpe hjemløse kvinner.

– At en sånn rå uttrykksform er populær, er først og fremst et uttrykk for en dyp avmakt og frustrasjon. Men hvis du ser på hva vi gjør i praksis, så er det veldig fredelig, kreativt og på ingen måte militant arbeid. Når noen snakker om opprør, så er det fordi vi mener at problemet har dype røtter i samfunnet og at disse skal rykkes opp med roten. De fleste brasilianske menn respekterer fortsatt ikke kvinner.

For å understreke poenget sitt, inviterer hun meg med ut i millionbyens natteliv. Vi starter på den hippe Rua da Moeda i byens historiske sentrum. Her lar bohemene turistene drikke caipirinhas, mens de selv nyter den søte sukkerrørsalkoholen cachaça ren. De ler og flørter på brosteinsgatenes små utendørskafeer. På overflaten ser det veldig gøy ut. Men det er store usynlige problemer her, mener Luciana.

Hun stopper ved et ekstra feststemt gatehjørne, der et energisk sambaband spiller opp til dans.

– Følg godt med her, sier hun.

– Det er sånn du kjenner Brasil. Som et fattig, men sexy og vennlig land. For kvinner er det en løgn – å være kvinne i Brasil er å ha en knute i magen konstant. Jeg ville dødd av skrekk hvis jeg skulle gått gjennom denne gaten alene. En kvinne som er ute alene kan være sikker på at hun vil bli utsatt for ufine tilnærmelser, befølt og det som verre er. Det er noe veldig grunnleggende, vår frie tilgang til det offentlige rom, som i praksis er innskrenket.

For noen år siden kom det fram i en undersøkelse at omtrent annenhver kvinne i Brasil føler det slik som Luciana Góes: De er redde for å gå på gaten.

Mange menn er helt blinde for dette problemet, mener den unge feministen. At problemet har dype røtter viste en fersk spørreundersøkelse, der 30 prosent svarte at en kvinne som kler seg provoserende, ikke har rett til å klage hvis hun blir voldtatt.

– Feminismen har gjort store framskritt, men det vil ta minst en generasjon å fullføre arbeidet, sier Luciana Góes.

Først skal en helt ny generasjon sønner oppdras.