Fortvilelsens gave

For livet skal ikke være enkelt. Fortvilelsen har en hensikt, mente Søren Kierkegaard, eksistensialisten og filosofen fra 200 år tilbake. Sørine Gotfredsen, dansk prest, forfatter og debattant, analyserer sitt eget kjærlighetsliv og den moderne tilværelsen gjennom hans tankegods i boken «Å leve med Kierkegaard». Boken ble i fjor utgitt på norsk.

Gotfredsen åpner sin fortelling med noe så personlig som en beretning om ulykkelig, ugjengjeldt kjærlighet fra sitt eget liv. «Man må nesten være personlig når man skal beskrive Søren Kierkegaards betydning. Hans store ønske var nettopp å påvirke den enkelte,» skriver hun i innledningen.

– Selv om Kierkegaard selv aldri hadde noe langvarig kjærlighetsforhold, foruten sin korte forlovelse med den unge kvinnen Regine Olsen, kretser Kierkegaard mye rundt temaet kjærlighet, sier Sørine Gotfredsen.

Regine Olsen, i tillegg til Kierkegaard selv, er en sentral person i Gotfredsens bok. Etter en tretten måneder lang forlovelse, brøt Kierkegaard forholdet, til Regine Olsens fortvilelse.

– Han vil på et vis trøste Regine etter bruddet i det han skriver. Så da jeg skulle skrive denne boken, ga det mening å ta utgangspunkt i denne erfaringen av ulykkelig kjærlighet, for det var på denne tiden at han ble en del av livet mitt. På samme måte som Regine kanskje fant trøst i det han skrev, opplevde jeg også at Kierkegaard talte til meg.

Ønsker å hjelpe

– Det var en slags terapi å lese Kierkegaard? Var det rett og slett selvhjelpslitteratur Kierkegaard skrev?

– Kierkegaard var psykolog allerede før psykologen ble oppfunnet, forteller Gotfredsen. Selv som en passiv tilskuer til det han anså for det gode liv, ekteskapet, hadde han likevel en enorm innsikt i hva det ville si å være menneske og i den skjørheten det innebærer å være til. Han ønsker å hjelpe deg! Så på en måte kan du kanskje si det, han blir en slags life coach.

Likevel bruker Gotfredsen store deler av boken til å kritisere nettopp selvhjelpslitteraturen, og peker på noen sentrale forskjeller mellom den og Kierkegaard. For mens psykologien og selvhjelpslitteraturen vil hjelpe deg ut av din angst og fortvilelse, mener Gotfredsen og Kierkegaard at du heller skal ta i mot den som en gave, dvele ved den og erkjenne den.

– Vi skal fortvile, mennesket er fortvilet! Om vi ikke opplever fortvilelsen, kan vi ikke oppleve å bli oss selv. Den er en grunntilstand i mennesket, sier Gotfredsen.

Fortvilelsen, forklarer hun, er uansett en konstant i et menneskeliv, og har sammenheng med vissheten om at man en dag ikke vil være til.

Lot som ingenting

Nettopp fortvilelsen er et gjennomgående tema i hele boken, og Gotfredsen forteller åpenhjertig om hvordan hun virkelig kjente på den for første gang, i midten av tyveårene, på et hotell i Atlanta.

– Jeg skulle dekke OL i Atlanta som sportsjournalist. Jeg følte meg fremmedgjort, jeg var ulykkelig forelsket, og hotellrommet var helt nytt og sterilt.

Hun forklarer at hadde hun vært Kierkegaard-leser den gang, hadde hun også forstått bedre hva som skjedde, og hadde kunnet erkjenne fortvilelsen.

– Først prøvde jeg å late som ingenting. Da neste dag kom, lot jeg som ingenting og prøvde å fortsette som vanlig. Kierkegaard vil derimot ikke gjøre livet lettere, han vil lage vanskeligheter.

Vanskeligheter overalt

Som leser av Gotfredsen bok møter man virkelig en hel del vanskeligheter. Etter hvert som vi følger Gotfredsen og hennes turbulente forhold, og på hennes reise med Kierkegaard, opplever vi at det er vanskeligheter over alt i livet hennes: i romantikken, på ferieturer, ja i selve konseptet reising, når hun føler glede og i store menneskemengder.

Kort sagt finner Gotfredsen stadig flere vanskeligheter alle steder hvor hun forsøker å skape mening i ytre inntrykk og opplevelser.

Kan ikke pille vekk Gud

– Vi rommer en motsigelse vi aldri blir kvitt, skriver du. Kan du fortelle litt mer om denne motsigelsen vi har i oss?

– Vi er oppflasket med troen på at vi kan forklare alt som produkter av vårt samfunn – skole, oppvekst og familie. Det er problemet med psykologiske analyser – vi kan forstå utrolig mye om oss selv, men mange av oss må erkjenne at det til slutt ikke holder. Vi må rette blikket utover og se oss selv også som et produkt av Gud.

– Er det ikke noe håp for oss som ikke tror, med andre ord? Hva får vi ut av å lese boken, da?

– Man må ikke pille vekk Gud, mener jeg, mennesket må se seg selv i lys av en ikke-menneskelig autoritet. Men Kierkegaard hadde stor innsikt i den menneskelige tilstand. Jeg tror mange vil finne mening i å lese Kierkegaard, selv de som ikke tror. Så får man heller hoppe av etter hvert.

Konservativ debattant

Sørine Gotfredsen har markert seg som en uttalt, konservativ debattant om alt fra flyktningpolitikk til narsissisme. Hun har til og med kalt danskene for et «åndsløst» folk. Hun har blant annet engasjert seg i temaet multikulturalisme og innvandring, med en konservativ stemme.

– I boken din skildrer du et øyeblikk fra en 1. mai-samling. Både i hvordan du og Kierkegaard snakker om menneskemengder, ser jeg en stor skepsis til politiske bevegelser, nesten misantropisk?

Sørine Gotfredsen stusser et øyeblikk, før hun spør:

– At jeg ikke liker mennesker?

– Ja? Eller menneskemasser, mer presist.

– Jo, masser er ambivalent for meg. Jeg husker for eksempel en gang jeg så en håndballkamp sammen med noen andre sportsjournalister. Og da det danske laget vant, reagerte alle helt likt, de gratulerte hverandre og jublet. Da kjente jeg en frykt for å miste meg selv, midt i den kollektive, nesten påtatte gleden.

Fryktet ensretting

– Du skriver at Kierkegaard fryktet ensretting. Selv er jeg en person som deltar på 1. mai-samlinger og er opptatt av aktivisme. Jeg synes ofte det er noe vakkert med det å gli inn i en mengde og slippe vekk fra meg selv.

– Jeg kan forstå det. Og det er jo riktig at politiske bevegelser også har utrettet mye godt. Men det er flere eksempler på at folk har blitt med i massebevegelser uten riktig å stille spørsmål ved hva de er med i, og at resultatene har vært fryktelige. Når ett enkeltmenneske tar del i en flokk, oppstår det en konflikt mellom den enkelte og mengden.

Gotfredsen presiserer at verken boken eller skildringen av 1. mai er ment å leses politisk, men som en kommentar på mennesket som flokkdyr generelt.

– Som leser blir jeg også slått av det introverte blikket i boken. Hva så med samfunnet?

– Det finnes et ordtak som lyder: «Kierkegaard sitter på en øde øy og elsker sin neste.» Kierkegaard har ikke noe begrep om fellesskap. Men han har virkelig hele tiden sin neste for øye, og et viktig tema for ham er det å kunne elske sin neste uselvisk. Men han var motstander av demokratiet. Da massene marsjerte for demokratiet, sto Kierkegaard og så på dem fra vinduet i sin egen leilighet og ristet på hodet: «Det der går aldri». Han hadde ingen tro på at mennesket ville kunne komme til erkjennelse mens det marsjerer i flokk.

Hatet journalister

Slik beveger vi oss inn i vår egen tid igjen, til et av nyord av vår tid: den postfaktuelle verden og medienes rolle i den.

– Kierkegaard hatet journalister! Kierkegaard levde i en tid der pressen var i ferd med å få fotfeste, og så allerede da at dette fort kunne bære galt av sted, fordi pressen fikk mulighet til å tiltale menneskene som én stor masse, i en svært individuelt orientert tid.

Selv har Gotfredsen vært sportsjournalist, men hun mener bestemt at han hadde et poeng.

– Hvor mye kan et enkeltmenneske optimeres i form av reising, status, kost og mosjon? Dette er den moderne verdens virkelighet, der mennesket har pakket seg inn i individets hastige tidsalder, forteller Gotfredsen.

– Vi har utviklet en oppfatning av at det alltid skal være harmoni og lykke.

En grov feiloppfatning, forstår man så – menneskets fortvilelse unnslipper man verken i hverdagen eller på ferie, skal vi tro henne.

Kierkegaard vil komme det moderne mennesket til unnsetning gjennom uselvisk kjærlighet til din neste – og Gud, hevder hun. Men i flokk skjer det neppe, konkluderer Sørine Gotfredsen.