Fremtids­mennesket

Halvt menneske, halvt robot, bioteknologi, opplasting av menneskelig bevissthet til datamaskiner og reversering av alderdom. Spekulasjoner, teorier og antagelser rundt hva vi kan forvente oss av fremtiden og hvordan fremtidsmennesket vil se ut, har lenge vært et yndet tema i populærkulturen, men også innenfor filosofi og forskning.

I april lanserte Tesla-gründer Elon Musk selskapet Neuralink. Målet med selskapet er å utvikle «neural lace»-teknologien, et slags implantat eller vedheng som kobles til hjernen, og som gjør det mulig for hjernen å samhandle med ulike elektroniske enheter. Kort sagt skal denne teknologien gjøre oss smartere og kapable til å holde tritt med kunstig intelligens. Leder for det amerikanske bioteknologiselskapet Bio Viva, Elizabeth Parish, fortalte nylig på NRK om hvordan hun, siden 2015, har gjennomgått en ny eksperimentell genterapi. Den tar sikte på å reversere nedbrytingen av menneskelige celler med mål om reversere aldring og sykdom.

Dette er bare to av mange eksempler på en utvikling som går i et rivende tempo. I ny teknologi ligger potensialet til å gjøre oss sterkere, bedre, smartere. Et eksempel som ofte holdes opp av tekno-entusiastene er hvordan funksjonshemmede idrettsutøvere nå kan oppnå bedre resultater enn funksjonsfriske, ved hjelp av teknologi.

«Blade Runner» er et navn som gjerne nevnes. Den sørafrikanske sprinteren Oscar Pistorius måtte amputere begge bein nedenfor kneet da han var elleve måneder og var i 2012 regnet som verdens raskeste mann uten bein. Ved hjelp av sine karbonblader løp Pistorius raskere enn mange friske toppidrettsutøvere. I 2016 ble det spekulert i om «Blade Runner» ville løpe raskere enn verdensmesteren Usain Bolt. Oscar Pistorius, som ikke løper lenger fordi han er dømt for mordet på sin kjæreste – men det er en annen historie – er et eksempel på mennesker vi kanskje vil se flere av i fremtiden. Mennesker som ved hjelp av ny teknologi blir raskere, sterkere, bedre.

På kort tid er også bøkene til den israelske tenkeren og professoren Yuval Noah Harari blitt internasjonale bestselgere. I hans nyeste bok «Homo Deus» – Gudemennesket – argumenterer professor Harari for at den neste store revolusjon vil skje inne i mennesket, at mennesket innen noen tiår vil være dels teknologiske og dels biologiske vesener ved bruk av bioteknologi og kunstig intelligens.

Vi kan altså stå overfor en utvikling der mennesket, slik vi kjenner det, er i ferd med å endre seg dramatisk. Hva slags tenkning trengs for å møte denne utviklingen? Er vi etisk kompetente til å ta det ansvaret som følger med de teknologiske nyvinningene?

Transhumanistene mener å ha svar. De er enkeltpersoner med sine personlige prosjekter, men de stifter også politiske partier og trossamfunn. Og de gjør seg gjeldende i forskningsmiljøer verden over. Transhumanismen er blitt til en bevegelse som brer om seg. Men hva er det egentlig som er målet for dem som definerer seg som transhumanister? Og i hvilken grad er målene deres gjennomførbare?

Plot har tatt et dypdykk i fenomenet transhumanisme, og vi starter med å ta turen til Storbritannia, hvor transhumanisme er mer utbredt enn i Norge. Men la oss først spole helt tilbake til begynnelsen.

Begrepet transhumanisme oppstod i 1957, da biolog Julian Huxley definerte det som at «mennesket forblir menneske, men ved å overgå seg selv oppdager det nye muligheter rundt og i sin egen menneskelige natur». Bevegelsen har imidlertid endret seg siden den gang. Ifølge manifestet «Transhumanist Values», utarbeidet av en av de toneangivende tenkerne innenfor feltet, svensken Niklas Boström, definerer dagens transhumanister seg som en løst sammensatt bevegelse, som har som mål å ta i bruk teknologi for å bedre den menneskelige organismen både mentalt og fysisk. Man ser for seg skapelsen av et post-menneske – smartere, friskere, sterkere, og nærmest udødelig.

For å oppnå dette, ønsker bevegelsen å ta i bruk metoder som genteknologi, kunstig intelligens, kryoteknikk, kolonisering av andre planeter, opplasting av hjernen til datamaskiner, og bruk av bioniske organer. Det er for så vidt ingen nyhet at vi kan skape kunstige hjelpemidler for å forbedre et menneskes tilstand. Dersom du ble født uten en kroppsdel, slik som Pistorius, eller har mistet den etter et uhell, kan du få tilbud om et voksende utvalg av proteser og kunstige hjelpemidler. Fram til nå har det mest alminnelige vært å ta i bruk slike virkemidler ved skader som fører til funksjonsnedsettelse, eller medfødte mangler, for å løfte alle opp til det vi i dag anser for å være normalen. Det transhumanismen tar sikte på, er å forbedre allerede virksomme funksjoner eller sanser hos mennesket, og overkomme de fysiske og psykiske begrensninger menneskearten har i dag.

I Norge er transhumanistbevegelsen liten. Aktiviteter og møter knyttet til transhumanisme arrangeres hovedsakelig av et tyvetalls personer som definerer seg som transhumanister. Bevegelsen har bedre fotfeste i land som USA, Sverige, Japan og Storbritannia.

Det er i Storbritannia vår reise inn i transhumanismen starter – nærmere bestemt i toppen av en rulletrapp på Liverpool Street Station i London. Dette er min første dag i millionbyen, og jeg føler meg litt fortapt der jeg står og prøver å få liv i 4G-en på smarttelefonen, slik at Google Maps-appen kan geleide meg i retning Devonshire Club, hvor jeg er invitert til å delta på et foredrag i regi av David Wood, lederen for London Transhumanists. Jeg er nær ved å gi opp internettilgangen, og skal til å finne fram det gode, gamle telefonnummeret jeg har fått tilsendt for å ringe, da en mann i slutten av 50-årene kommer mot meg med et spørrende blikk og en utstrakt hånd. Han presenterer seg, smiler og ser ned på telefonen jeg holder i hånden.

– I dag bruker de fleste av oss mobiltelefonen, datamaskiner eller smartklokker som forlengelser av seg selv. Som elektroniske hjelpemidler eller sanser om du vil, sier David Wood, mens han tar opp kartet på sin egen telefon, og viser vei til en kafé i nærheten av der foredraget om hans nyeste bok, «The Abolition of Aging», skal holdes.

Han bestiller en sort kaffe, men takker nei til noe å bite i.

– Jeg faster flere ganger i uken, som et ledd av en kur som er veldig sunn for kroppen, og potensielt sett kan forlenge livet, sier Wood og utdyper:

– Trening, helsekurer, vitaminpiller, eller vaksiner er vanlige og helt aksepterte virkemidler som de fleste av oss har vært borti med håp om et sunt og langt liv. Derfor vil jeg si at mange er transhumanister uten å vite at de er det. Det er kanskje fordi begrepet er litt fremmed. Men mange mennesker jobber for samme sak som det transhumanistene gjør, uten å definere seg selv innen bevegelsen, sier Wood.

Han er leder for bevegelsen London Futurists, aktiv i organisasjonen Humanity+ (tidligere World Transhumanist Party) og styreleder i tenketanken Transpolitica. Fram til for to dager siden var han også leder for Transhumanist Party UK, en gren av verdens første transhumanistiske parti Transhumanist Party US, som ble grunnlagt av journalist Zoltan Istvan i 2014.

– Etter min mening burde alle partier bli mer transhumanistiske, på samme måte som at alle partier burde være mer fokusert på grønn teknologi. Men for å skape en reell endring bestemte seks-syv av oss fra transhumanistbevegelsen i Storbritannia for å starte et eget parti, forteller Wood.

Partiet ble stiftet i januar 2015, og hadde sitt første valgmøte i august samme år. Siden den gang har partiet definert seg som et sosial-futuristisk parti, med mål om å overvinne menneskelige begrensninger. Dette skal skje gjennom grønn teknologi, statlig støtte til forbedring og forlengelse av menneskelivet, samt avskaffing av menneskelig lidelse.

Mens Zoltan Istvan, leder for Transhumanist Party US, lanserte sin første presidentkampanje i USA før valget i 2016, har Transhumanist Party UK ennå ikke stilt til valg i Storbritannia. I april fikk de britiske partiene hastverk da statsminister Theresa May overraskende utlyste nyvalg i Storbritannia i juni, men det transhumanistiske partiet har ennå ikke kapasitet til å stille med noen kandidat. Men de jobber med saken og håper det kan bli klart ganske snart, understreker Wood. Nyvalget den 8. juni kom imidlertid for brått på og er utenfor rekkevidde.

David Woods interesse for transhumanisme startet på skolebiblioteket i den lille byen Turriff, der han vokse opp. Han slukte alt han fant av science-fiction der, og innså at vitenskapen kunne ta menneskeheten lenger. Da tenkte han ikke bare på videre ut i universet, men også mentalt. Wood ble fascinert av kunstig intelligens, og hjerner som kunne være bedre enn menneskehjerner. Etter hvert utdannet han seg til softwareingeniør, og var med på å utvikle de første smarttelefonene på markedet.

– Det var da jeg virkelig innså hvor rask teknologien utviklet seg. Det gikk mye raskere enn noen hadde forutsett, og jeg begynte å eksperimentere med tanker om at dette også kunne være tilfelle for teknologi som kunne utvide menneskets kapasitet. Men denne utviklingen er så rask, og kan potensielt sett være farlig. Derfor må vi, folket, involvere oss i utviklingen og gå inn for å styre den, forklarer han.

I 2008 ble han introdusert for en gruppe i London som definerte seg som transhumanister. De holdt ukentlige møter, og Wood møtte sentrale stemmer innenfor transhumanistbevegelsen, som aldringseksperten Aubrey de Grey, kjent for sin hypotese om at det første mennesket som skal bli tusen år gammelt allerede er født. Wood tok på seg ledervervet i gruppen, som i dag er kjent under navnet London Futurists, og i løpet av de ni årene han har vært involvert, har interessen for bevegelsen økt betraktelig. Da han først ble engasjert var det i underkant av ti personer som møttes på en pub i London.

– Nå har vi opplevd at flere hundre mennesker har møtt opp på arrangementene våre, og 6000 mennesker står oppført på maillistene våre. Dette vitner om at transhumanisme har blitt et tema som flere anser som stuerent.

Litt senere, i overetasjen på Devonshire Club, er rommet i ferd med å fylles opp av mennesker i alle aldre. Rommet er møblert med stoler og små cafèbord, og dempet jazz flommer ut fra høytalere i hjørnene av rommet. Litt bortenfor har to menn i 50-årene satt seg til rette i tunge, behagelige lenestoler. De konverserer lavmælt mens de nipper til hvert sitt glass rødvin.

– Jeg er spent på hva jeg kan forvente meg av framtiden, rent personlig. Jeg er også i teknologi-bransjen, og er på utkikk etter investeringer mer på lang sikt, sier én av dem.

Foran i rommet har David Wood rigget seg til med data, lerret og powerpoint-presentasjon. Summingen i salen stilner, og lyset dempes.

– Hvor mange her er det som tror at alder kommer til å bli reversert i vår levetid?, spør Wood ut i rommet. Det virker som om hele salen nøler et par sekunder, før et par hender strekkes i været. Noen hvisker. Wood fortsetter:

– Er det noen her som ser dette som en dårlig idé?

En ung gutt på første rad tar ordet:

– Ja, hva med overbefolkning?

David Wood nikker anerkjennende, og fortsetter:

–Det er et godt, etisk spørsmål som vi skal komme tilbake til om litt. Men hva hvis jeg forteller dere at det finnes arter med en annen genetikk enn oss, som eldes senere og på en helt annen måte enn oss mennesker?

Opp på skjermen dukker en oversikt over ulike dyr. Blant dem er en hval og en hummer. Felles for dem er at de har en annen aldringsprosess enn mennesker, forklarer Wood.

– Det er ikke sjeldent at mennesker med alderen utvikler kroniske lidelser. Hva hvis vi tar utgangspunkt i at alderdom er senter for all kronisk sykdom, hvorfor behandles ikke alderdom som nettopp en sykdom?

Nettopp dette er tema for Woods nyeste bok, «The Abolition of Aging». I den argumenterer Wood radikalt for selve avskaffelsen av aldring. Ved å følge de transhumanistiske ideene kan dette oppnås, tror Wood. Som andre kjente transhumanister venter han også på skapelsen av post-mennesket – et menneske som kan leve evig, uten sykdom og smerte. Han ser ikke bort fra at dette er noe som kan skje innen hans levetid.

— Skal vi få et vellykket resultat, må vi gå inn for mer enn å gjøre mennesket smartere og raskere – og forlengelse av livet. Vi må gå inn for å skape mer samarbeidsvillige, mer empatiske og mindre fordomsfulle mennesker. Vi må simpelthen endre menneskeheten. Men dette er endringer som kan bære galt avsted hvis vi ikke er forsiktige. Derfor må vi ha en åpen diskusjon rundt hva det er ved menneskets natur som trenger å forbedres, sier Wood.

Tidlig neste morgen går turen til Oxford, en halvannen times togtur fra London. Her holder professor Anders Sandberg, forsker ved Future of Humanity Institute ved Universitetet i Oxford til. Universitetet er det eldste i den engelsktalende verden, og har valgspråket «Dominus Illuminatio Mea» – Gud er mitt lys. Paradoksalt nok har forskningen på et fagfelt mange mener er menneskets forsøk på å være nettopp gudommelig, pågått her siden 2005, da professor og transhumanist Niklas Boström grunnla Future of Humanity Institute. Instituttet har utviklet seg til å bli et tverrfaglig institutt, hvor forskere innenfor matematikk, filosofi, samfunnsfag og andre disipliner forsker på framtiden for menneskeheten, og hva vi kan oppnå.

Professor Sandberg har kontorplassen sin i de beskjedne kontorlokalene som instituttet deler med Centre for Effective Altruism. For å være ærlig hadde jeg ventet meg noe langt mer futuristisk av et senter som forsker på framtidsmennesket, men slik er ikke:

– Transhumanisme handler grunnleggende om å stille spørsmål ved den menneskelige eksistens, å hele tiden vurdere hva det er å være menneske og om det finnes bedre måter å være mennesker på. Vi må tenke nytt om hva det er å være menneske, sier Anders Sandberg, mens han skjenker kaffe i to store, gul-mønstrete kaffekopper.

Han kommer opprinnelig fra Sverige, og har forsket ved senteret siden 2006. Han er utdannet dataviter, men har siden han kom til Oxford forsket på ulike felt, fra de etiske og tekniske aspektene ved å forbedre menneskelig kognisjon og ulike teknikker for å forbedre hjernen, til trusler mot menneskeheten og muligheter for å forsterke kjærlighet. Nå er han i gang med et forskningsprosjekt som ser på tiltak for å stanse og reversere globale, menneskeskapte miljøendringer ved hjelp av teknologi. Fra kontoret han deler med en kollega, har han utsikt til et lite kapell og hagen der professor og «Ringenes Herre»-forfatter J.R.R Tolkien en gang satt og skrev sine bøker. På veggen over skrivebordet henger rammer med biller av ulik størrelse, farge og fasong. Sandberg tar ned en av rammene, studerer den og spør:

– Hva er et bedre liv? Mange tror at transhumanismen tar sikte på perfeksjon, at vi til slutt kommer til å sitte igjen med «det blonde overmennesket» som lever for evig. Men de fleste transhumanister ser det mer som et individuelt prosjekt. Det er ulike ting folk ønsker å forsterke eller endre på. På sikt tror jeg at dette er noe som fører til at vi kommer til å utvikle oss i ulike retninger, og etter hvert kanskje ende opp som ulike menneskearter, forteller Sandberg.

Ifølge ham er menneskeheten allerede på god vei til å kunne kalle seg transhuman:

Hadde vi tatt et menneske fra middelalderen inn i vår virkelighet i dag, hadde nok dette mennesket reagert på mange ting. Vi lever lenger, er mange flere mennesker, og har mye mer kunnskap enn mennesket hadde på den tiden. Er det noe vi ikke vet, kan vi ta opp telefonen og søke det opp.

– Gjennom internett tar vi del i verdens samlede kunnskap, og på den måten kan man si at deler av vår kunnskap allerede finnes online. Så selv om mennesket som art ikke har endret seg radikalt siden middelalderen, lever vi i en virkelighet som er veldig annerledes enn den gang, sier professoren.

Sandberg er pent kledd, i skjorte og sorte bukser. Han er engasjert når han snakker, og bruker store håndbevegelser. Som for å riktig understreke det han forklarer. Rundt halsen har han en sølvfarget medaljong med informasjon om hvem som skal kontaktes dersom han skulle bli alvorlig syk, eller dø. For to år siden bestemte nemlig Sandberg seg for å la seg fryse ned etter sin død ved hjelp av såkalt kryoteknikk, i håp om å kunne vekkes til liv igjen dersom man i framtiden skulle ha tilgang på teknologi som tillater dette.

– Jeg har alltid ønsket å forstå verden, jeg ville lære alt som går an å lære. Men etter hvert innså jeg at det krevde at jeg måtte leve veldig lenge hvis jeg skulle oppnå dette. Det er så mye man kan oppdage i verden. Derfor syns jeg det er verdt å leve så lenge livet er meningsfullt å leve. Men det kan jo tenkes at man, etter en million år, synes man har sett nok og ikke gidder å leve mer, sier Sandberg.

Han syns det er vanskelig å forestille seg hvordan menneskearten vil se ut om 1000 år, men nevner det å laste opp den menneskelige bevisstheten til en datamaskin som et mulig scenario:

– Når man tenker videre, forbi det transhumane og fram mot post-mennesket, er det vanskelig å forestille seg hvordan post-mennesket kan komme til å se ut. Jeg tror det kommer til å være annerledes på måter som vi ikke kan forestille oss, kanskje i den grad at det ikke lenger er meningsfullt å kalle arten mennesker. Vi kan sammenlikne det med mennesker og aper. Vi, som er post-aper, gjør en hel rekke ting som aper ikke forstår hvorfor vi gjør, sier Sandberg.

Men enn så lenge tar flere og flere mennesker steget inn i det transhumanistiske. Fra helt enkle endringer som å operere inn en chip i hånden som fungerer som nøkkel, eller å ta medikamenter som bedrer prestasjonsnivå og konsentrasjon, til mer omfattende endringer. Sandberg tror at vi innen en periode på mellom 10 og 30 år vil se drastiske endringer når det kommer til genterapi, reversering av alderdom og en stadig større grad av inkorporering av teknologi i menneskekroppen.

– I dag har vi programvarer som minner oss på møter, eller hjelper oss å sove bedre, men bare utenfor kroppen. Jeg tror at utviklingen gradvis kommer til å bevege seg i retning av at vi i større grad inkorporerer programvarer inn i kroppene våre, og etterhvert knytte dem til nervesystemet, at vi kommer til å bli små-cyborgere. Da mener jeg ikke den typen cyborger man ser i film eller tv, men vi kommer til å integrere mer og mer av teknikken inn i egne kropper, sier Sandberg.

I dag er det mennesker som allerede har en protese eller andre former for falske organer som har mest nytte av dette. Men når teknikken blir tilstrekkelig billig, enkel og tilgjengelig, tror Sandberg flere kommer til å ta det i bruk.

– Hva hvis vi kunne bruke programvarer til å utvikle sansene våre til eksempelvis å kunne se ultrafiolett lys, eller oppleve andre deler av verden som vi i dag ikke er i stand til å se – eller kontrollere ting som sultfølelse, stressnivå, eller regulere søvn? spør Sandberg.

I transhumanist-kretser kalles modifikasjoner eller forbedringer som dette for «human enhancement». Sandberg sammenlikner «human enhancement» med ting vi allerede har gjort for å heve levestandarden for mennesker. Han mener man langt på vei kan si at skolesystemet er en form for «human enhancement». Utdanning koster staten millioner av kroner, men det er noe som er så viktig i dag at det er noe staten velger å betale for. Det samme mener Sandberg vil skje med visse deler av forbedring av menneskekroppen, at visse forbedringer er så nyttige og viktige at det kommer til å bli prioritert av det statlige.

Flere anerkjente tenkere verden over er kritiske til transhumanistbevegelsen. Francis Fukuyama, en konservativ statsviter ved Stanford-universitetet, har kalt transhumanismen en av verdens farligste ideer:

«Transhumanistenes talspersoner tror at de forstår hva et godt menneskeliv er, og de forlater gladelig det begrensede, dødelige og naturlige til fordel for noe bedre. Men forstår de seg virkelig på de menneskelige goder? Til tross for våre feil og mangler, er vi mennesker mirakuløst komplekse produkter av en lang evolusjonsprosess», skrev Fukuyama i tidsskriftet Foreign Policy i oktober 2009. Han oppfordrer til ydmykhet overfor menneskets natur, og skriver at han frykter at transhumanismens første offer vil bli prinsippet om at alle mennesker har like mye verdi.

Flere har pekt på aspekter som at sosial ulikhet vil føre til et skille mellom de få som får tilgang til teknologien og de mange som ikke vil få det. Den norske professoren Jan Grue kalte nylig transhumanismen «en sekt for rike menn», og mente at bevegelsen er et nykapitalistisk, individualistisk prosjekt for de få: «Folk flest kan ikke fryses ned og siden få evig liv», skriver han i Morgenbladet.

Denne holdningen tilbakeviser toneangivende transhumanister, som direktøren ved Future of Humanity Institute Nicklas Boström. Både han og UK Transhumanist Party forfekter «Nobody left behind»-prinsippet: Alle må få tilgang til teknologien, slik at alle som vil kan benytte seg av den, fattig som rik.

Mange teologer og religiøse miljøer er også sterkt kritiske til transhumanismen. Den tidligere nevnte israelske professoren Yuval Noah Harari omtaler transhumanister som tekno-religiøse. Mens verdensreligionene lover opplysning, evig liv og frihet fra smerte etter døden, kan transhumanistene lokke med det samme – i dette livet. Ved hjelp av teknologien skal vi få paradiset her på jorden, i vår levetid. Kritikken handler også om at man gjør seg til dommer over hva som er verdig liv og ikke. «I transhumanismen vil mennesket være sin egen arkitekt. Det går galt», advarer pater i St. Dominikus kloster Haavar Simon Nilsen i Klassekampen. Det han kaller «transegoisme» fjerner oss fra menneskeverdet, mener han.

Men ifølge Anders Sandberg er transhumanismens mål ikke å strebe etter det perfekte. Tvert imot gir transhumanismen, ifølge Sandberg, mennesket mulighet til å forbedre seg ut fra sitt eget utgangspunkt.

– Mange er urolige for transhumanisme, fordi de føler at dette er med på å trekke fram nevrotypiske mennesker, altså gjennomsnittsmennesker, som de beste menneskene. Men transhumanismen vil ikke gjøre folk normale. Så er det jo er åpenbart at ting som livsforlenging kommer til å skape visse sosiale problemer. Men det kan vi gjøre noe med, slik vi alltid har gjort. Vi har alltid laget regler og systemer tilpasset ny utvikling, reformert pensjonssystemer, håndtert overbefolkning. Langt på vei handler det om å håndtere forskjeller og tolerere at naboen kanskje har en annen type hjerne eller kropp enn det du har. Men toleranse er noe menneskeheten kontinuerlig må jobbe med. Det går an å løse dette. Det er ting vi kan tenke gjennom, sier han.

En som er kritisk til transhumanisme ville kanskje si at det å være menneske langt på vei er det samme som det var å være menneske for de gamle grekerne. At følelsesliv, utfordringer og behov langt på vei er det samme. Men Sandberg mener det er viktig at vi tar kontroll over den menneskelige utviklingen, slik at den beveger seg i en retning menneskeheten kan håndtere.

– All teknologi som kan finnes opp, kommer til å testes ut. Om ikke her, så et annet sted. Jeg mener det er fornuftig å være frampå for å teste teknologien, nettopp for å holde en form for kontroll på hvordan utviklingen går. Så det er kanskje på tide at vi selv er med på å styre denne utviklingen i den retningen vi ønsker. Et annet spørsmål er hva slags kontroll vi ønsker oss. Et nærliggende eksempel er maskiner. Vi vil ha maskiner som handler autonomt, men på et grunnlag som vi finner moralsk akseptabelt. Så det er fornuftig av oss å starte med denne tilpasningen nå, før maskinene er utviklet til å handle autonomt. Jeg tror det er vanskelig å kontrollere teknologi. Og en ting som er sikkert, er i hvert fall at det å forsøke å kontrollere ved å nedlegge et forbud, er fullstendig nytteløst, avslutter Sandberg.

Tilbake i Norge, på et mørkt kontor i Grimstad, står en liten, hvit skikkelse. Skikkelsen, som er på størrelse med et barn, kan se ut som om den sover stående. Ryggen er bøyd, og armene henger tungt ned langs siden. Foran, på brystet, er det montert en skjerm. Skikkelsen løfter hodet, og avslører et ansikt med munn, nese og øyne. Hodet beveger seg frem og tilbake, og lys tennes i øynene.

Roboten Pepper er en såkalt android-robot, som ved hjelp av kunstig intelligens er innehaver av visse «menneskelige» egenskaper. Den 120 centimeter lange plastkroppen har mer til felles med oss enn det kan se ut til ved første øyekast: Pepper kan både høre, se, gripe og føle med fingrene. Den kan føre samtaler, og kan ut i fra tonefallet i stemmen til personen den prater med, avgjøre hvilket humør vedkommende er i. Men hvilke utfordringer kommer med utviklingen av slike menneskeliknende roboter? Dette er en av problemstillingene det forskes på ved det nyopprettede senteret for kunstig intelligens ved Høyskolen i Agder.

– Vi er inne i en revolusjon når det kommer til kunstig intelligens, og ting utvikler seg lynraskt, sier Morten Goodwin. Han er professor i kunstig intelligens, og underviser og forsker ved Senter for kunstig intelligens i Grimstad.

Transhumanisme handler om å ta i bruk teknologi for å forbedre mennesket. Helt konkret kan det for eksempel være et intelligent høreapparat, som kan forsterke noen lyder og kanskje dempe andre. Kunstig intelligens kan erstatte mange av menneskets sanser, som hørsel eller syn. Mange forskerne ser på kunstig intelligens som noe som kan brukes som en del av transhumanisme.

– For meg er det prinsipielt sett det samme om man velger å benytte seg av et hjelpemiddel som er utenfor kroppen, eller noe som man velger å operere inn. Poenget er at vi utvikler oss sammen med den kunstige intelligensen, sier Goodwin, som understreker at vi i dag sitter med verktøy som kan gjøre ting vi trodde var forbeholdt mennesket; som å se, resonnere og høre, og det på en enda bedre måte enn vi gjør selv.

På det nye senteret studerer forskerne tre områder. Det ene er maskinlæring – hvor datamaskinene selv kan eksperimentere, utforske og lære av feilene sine. Det andre satsingsområdet er resonnering. Dette går ut på at maskinen tar til seg store mengder informasjon, og trekker ut kunnskap eller vitenskapelige modeller fra dataene. Det tredje området er bruk av naturlig språk. For noen, eksempelvis mennesker med funksjonsnedsettelser, er det problematisk å bruke datamaskiner, og i noen sammenhenger er det heller ikke praktisk. Da er det viktig å ha mulighet for å ha en dialog med datamaskinen.

Fram til nå har man måttet programmere inn alt en maskin skal gjøre. I deep learning programmeres maskinen til noe, men den dytter også inn noen ting som den ikke har blitt opplært til å gjøre. Den lærer av tidligere erfaringer og finner ut hva den skal gjøre videre.

– Noe annet vi jobber med, er om det går an å få maskiner som kan ta valg med moralsk bakgrunn. Som forsker syns jeg det er kjempespennende at utviklingen går fort. Vanligvis når man lager et dataprogram må den pre-programmeres til alt den skal gjøre. Nå er det imidlertid slik at kunstig intelligens kan gjenkjenne mønstre, eller resonnere seg fram til ting selv, basert på den informasjonen som blir gitt den. Kraftige datamaskiner og mye informasjon gjør at dataen kan «tenke», forteller Goodwin.

I dag skiller man mellom svak kunstig intelligens, sterk kunstig intelligens og superintelligens. Et scenario der superintelligente vesener reproduserer seg selv, tar over jorden og utrydder menneskeheten, omtalt som singularity – singulariteten – er et tema som ikke sjelden har fått utspille seg i romaner, eller på filmlerreter verden over. Morten Goodwin har imidlertid ingen tro på et «Terminator»-scenario hvor menneskeheten utkonkurreres av roboter.

– Jeg har mye mer tro på at vi får intelligente verktøy som kan forbedre og forlenge livene våre. Vi har allerede sensorer på klokker som måler visse funksjoner med kroppen og kan forutse sykdommer, sier han.

I dag har ikke kunstig intelligens noen moral, og den kan ikke ta valg som ikke er initiert av mennesker. Dette ble nylig bevist da chat-roboten Tay, som ble lansert av Microsoft, etter kort tid begynte å tvitre rasistiske og antisemittiske utsagn etter å ha blitt foret med rasistiske og antisemittiske utsagn av mennesker som brukte tjenesten. Teknologien er verken snill eller slem. Det kommer an på hvordan den brukes. Et eksempel som gjerne trekkes fram er atombomben. Teknologien var bra fordi den kunne brukes til å skape atomkraftverk, som kan skape energi. Den var dårlig fordi den kunne brukes til å skape masseødeleggelsesvåpen.

– Sånn er det med kunstig intelligens også – den tar ingen egne valg eller avgjørelser som den ikke har blitt opplært til. Den kan like gjerne jobbe med våpen som med medisin. Dette betyr også at en robot kan bli slem eller rasistisk, dersom det er dette den trenes opp til. Dermed handler det i stor grad om i hvilke hender den havner, og hvordan den trenes opp. Den må trenes opp med riktige eksempler, sier Goodwin.

Ved Senter for kunstig intelligens i Grimstad skisserer forskeren Einar Duenger Bøhn tre mulige utfall dersom singulariteten oppnås. Den ene tingen er at maskinene eliminerer oss, da blir vi utryddet til fordel for maskiner. Det andre alternativet er at de gjør oss til slaver, og bruker oss til det de finner for godt. Han argumenterer for at å blande seg med maskinene, transhumanisme, er den mest ansvarlige måten å møte singulariteten på, dette på tross av at menneskearten som vi kjenner den, forsvinner.

– Åpner vi for dette har vi også en hånd på rattet. Vi er moralske vesener, og kan styre utviklingen i en retning som ikke maskinene kan. Men det er en spennende utvikling, som kan bli farlig i gale hender, sier Bøhn, som er én av to filosofer tilknyttet senteret.

– Jeg tror vi står ved et veiskille når det gjelder menneskeheten, kanskje neste steg er maskiner, sier Bøhn.

Selv forsker han på de etiske og moralske problemstillingene knyttet til utviklingen av kunstig intelligens. Ifølge ham er mye av kritikken mot transhumanismen fundert på feil premisser.

– Når man snakker om transhumanisme, er det viktig å ikke blande de praktiske problemene ved å gjennomføre noe med om vi bør etterstrebe noe. Det er et veldig viktig skille. Den første hovedtesen er hva man bør gjøre med teknologi, og det er hit man har kommet. Det er veldig vanskelig å vite når det er forsvarlig å bruke teknologien. Så langt er transhumanisme en normativ påstand om hvordan vi bør møte den teknologiske utviklingen – at man bør strebe etter å utvikle en teknologi som kan bedre menneskets situasjon. Men det er viktig å huske på at dette er en påstand om hvordan vi bør gå fram. Det er ikke gitt at det er veldig lett å gå fram på denne måten, sier Bøhn, og legger til at han selv har etiske betenkeligheter når det kommer til praksis, utvikling og omfang av det transhumanistiske prosjektet.

– Mine betenkeligheter går på praksisen, hvordan, og hvor fort vi skal gå fram. Jeg er veldig skeptisk til at vi skal gå fram veldig fort, og jeg syns det er bra at man holder litt igjen, sier Bøhn.

Han viser til at mange kritikere forkaster transhumanisme på bakgrunn av at det er et steg fram i tid, en utopi som det ikke er noen vits i å snakke om.

– Dette mener jeg blir helt feil, for dette er en utvikling som faktisk kommer til å skje. For 200 år siden var det rimelig utenkelig å kunne fly et fly også. Men hvis ingen hadde snakket om det, hadde det aldri skjedd. Science-fiction er i ferd med å bli science. Og dette er noe vi må ta på alvor. For det kommer, og da må vi være forberedt på hvordan vi skal håndtere det.