Maratonmyter

De fleste kjenner myten om kureren som skal ha sprunget fra byen Marathon – til Athen – for å bringe nyheten om den greske seieren over perserne, for så å dø. Ved det første moderne maratonløpet under de olympiske lekene i Athen i 1896, foreslått av en fransk språkhistoriker til minne om legenden, var distansen 40 km, omtrent avstanden til Marathon. Ved lekene i London i 1908 ble distansen tilpasset for at den britiske kongefamilien skulle få god tilskuerplass, så det er herfra de 42,195 kilometerne stammer. Det er den nøyaktige avstanden mellom Windsor og White City Stadium.

Slaget ved Marathon

Slaget ved Marathon var ikke hvilket som helst slag.

Fønikerne hadde brakt grekerne skriftspråket og skipsfarten, samhandelen med Asia hadde gitt ny kunnskap. Folketallet steg. Athen, den ledende bystaten, koloniserte og ekspanderte. Den største trusselen ble perserne, som gjorde det samme østfra. Staten Athen hadde støttet et opprør i Lilleasia mot perserkongen. Felttoget mot Hellas var en straffeekspedisjon for dette, og Persia var ute etter å sikre sin vestlige grense.

Det meste vi vet om slaget, kommer fra Herodot. Han levde i en tid da det ennå var i alles minne:

«I sentrum seiret barbarene og forfulgte sine motstandere innover i landet. Men på de to fløyene seiret athenerne. Og da de hadde seiret her, lot de barbarene slippe unna, forente sine fløyer og gikk til kamp mot dem som hadde brutt gjennom i sentrum. Athenerne seiret her også, og forfulgte perserne helt ned til kysten.»

Gjenferd og marmor

Han forteller videre om forunderlige hendelser i slaget, som at en viss Epizelos, midt i kampen, ble blind på overnaturlig vis. Skribenten Plutark hevder at athenerne så sin mytiske helt Thesevs i fullt kamputstyr lede dem i stormangrepet. Reiseskildreren Pausanias beskriver flere gjenferd som deltok.

Det alle er enige om, er at det var den mektige krigerstrateggudinnen Athene som sørget for seieren. Grekerne takket ved å bygge et tempel til ære for henne på Akropolis, en bygning som fortsatt regnes som verdens vakreste. Demokratiet ble konsolidert, den greske sivilisasjonen begynte. Athene stod bak alt dette. Derfor fikk byen, uten protester, navnet Athen.

Det fortelles også at den persiske hæren, før slaget, brakte med seg en kolossal marmorblokk til Marathon, for det skulle hugges ut et minnesmerke over deres seier. Men siden grekerne vant, ble det grekeren Fidias som hugde ut en statue av en kvinnelig naturånd tilbedt i området, Nemesis. Slik ble en lokal guddom en verdensberømt skjebnegudinne.

Nemesis glemmer ikke

Om en som lykken har favorisert med store midler, aldri ofrer noe til gudene, stepper Nemesis inn og ydmyker ham. Slik ble hun en betegnelse for langsiktig, rettferdig hevn. «Det går en Nemesis gjennom livet», sier vi når vi henviser til en gammel urett gjort godt igjen ved skjebnens inngripen. Grekerne tenkte seg en balanse i alt; medgang og motgang veier opp for hverandre. Det største lovbruddet er hybris, overmot, å utfordre gudene ved selv å tro at man er gud. Nemesis, deres dunkle, utøvende makt, er da alltid klar til å utjevne den forbryterske vinningen med en porsjon ulykke.

Har de klassiske dramaene om Antigone, Elektra og Oidipus noen gjennomgående tråd, er det fremstillingen av vår begrensning, kortsiktighet og manglende evne til utsyn. Kong Agamemnon, hellenernes general i toktet mot trojanerne, hadde begått en ungdomssynd, drept en hjort i en hellig lund som tilhørte jaktgudinnen Artemis, uten tillatelse og uten å bote. Han førte den greske flåte mot Troja, men en dag fikk de ikke vind og kom ikke videre. Gudinnen Artemis holdt naturkreftene tilbake helt til krigerkongen hadde ofret det kjæreste han hadde, sin egen datter. Kongen er vaklevoren og ulykkene baller på seg. Konflikten forplanter seg gjennom flere generasjoner og blir beskrevet i hele fem skuespill. Det er Nemesis som er på ferde, gudinnen som aldri kan glemme.

Hver høst mintes grekerne henne. Det er ubehagelig å forestille seg at hun eksisterer, en mørk, stille, langsomtgående styrelse som ingen slipper unna. Men det er om mulig enda mer ubehagelig å tenke seg at hun ikke eksisterer.

Den vestlige kultur

Dramatikeren Aiskhylos må ha holdt sin deltakelse i slaget ved Marathon som det viktigste i sitt liv, for han ba om det skulle bli inngravert på gravstenen hans. At han var med på å skape den greske tragedie, at han i det hele tatt skrev drama, er ikke nevnt, enda så ærefullt det var, også i samtiden. Det forteller hvor avgjørende grekerne holdt dette slaget for å være, som om de var sin skjebne bevisst: De måtte vinne for at den vestlige kultur kunne bli født.

Og det ble den, med antikken, senere gjenopptatt i renessansen. Etter det igjen fulgte de tider vi selv lever i, med kriger og velferd, terror og kunst, konsumkapitalisme, heltedåder, datamaskiner og skrikende urettferdighet. Noen ganger dukker Nemesis opp, andre ganger ikke. Noen løper for livet i flukt, andre løper maraton.