Vårens myter

Den kristne påskefortellingen handler bemerkelsesverdig mye om mat: Det siste måltidet, påskelammet, brødet dyppet i olje. Om vi legger nattverdsmystikken til side, er altervinen brygget av samme drue som den greske vinguden Dionysos velsignet. Brødet er bakt av samme korn som de innvidde i gudinnen Demeters mysterier feiret i hemmelighet i Hellas.

Grenseløs nytelse

I senmiddelalderen fikk vi i Europa et spesielt mytologisk spinoff-produkt av de rituelle mat-tradisjonene, karnevalet. Etter en lang, sammenhengende vekst i Europa, ble det på 1200- og 1300-tallet kaldere og dermed mindre å spise. Naturen løste problemet med Svartedauen, som tok livet av halvparten av befolkningen. Men før dette levde europeerne i 150 år med stadig truende hungersnød. Kilder forteller om kannibalisme og spedbarnsdrap. I folkelitteraturen ble det å velte seg i mat et bilde på grenseløs nytelse. Et gjennomgangstema var den alltid fulle magiske gryta. Å dele brødet var et tegn på ekte oppofrelse; å bevisst nekte seg føde den sterkeste form for askese.

Carne Vale

Kristne bekjente sin syndighet ved å avstå fra mat. Faste finnes i mange kulturer; som forberedelse til gudstjeneste, renselse og bot – eller middel til å komme inn i en særegen sjelstilstand. Kirkeskikken var årlig faste fra tidlig i februar til begynnelsen av mars, man skulle avstå fra å spise bestemte ting i denne tiden. I kirkeåret varte fasten i 40 dager, fra askeonsdag til påske.

Det utviklet seg en tradisjon med matorgie, rollespill, dans og sang før fasten – slik kunne man gå inn i den nøkterne tiden minimalt sulten på verdens gleder. Det var først og fremst kjøtt man ikke skulle spise, og festen ble kalt «kjøtt, farvel», Carne Vale. Her ble det fokusert på alt man skulle gå glipp av: Erotikk, fornøyelser, farger.

I denne kretsingen rundt mat i kristendommen ser vi spor av den mest avgjørende hendelsen i menneskehetens historie, jordbruksrevolusjonen, den som gjorde sivilisasjonen mulig. Den avfødte nyttårsfesten, med mange variasjoner i forskjellige kulturer men med noen fellesnevnere. Årstidenes gang er grunnlaget for tilværelsen, grøden gir oss liv. Våren, gjenoppstandelsen, er miraklet. Årets og samfunnets gjenfødsel krever renselse og overskridelse av tabuer. Både hos grekere og hebreere finner vi ritualet med syndebukken, nå en flittig brukt metafor, en gang høyst konkret: En bukk fikk syndene symbolsk lesset på seg og ble jaget ut i villmarken. Andre former for renslelse inneholdt fråtsing, sex og brutalitet. Man skulle ha omgang med destruktive krefter, nærme seg kaosmaktene for å hente kraft til å starte året på nytt.

I karnevalet, som oppsto i Roma og utviklet seg videre i Venezia, utviklet det seg en tradisjon med å velge en tullekonge, en leder for lek og opptøyer, en parodi på en virkelig hersker, en som liksom ble drept til slutt når alt var over. Denne er i slekt med narren, som finner sin form med bjeller og stor krage ved europeiske hoff i renessansen, en betalt moromann som skulle gjøre narr av og liksom ydmyke kongen. Her inkluderes enda et tabu: Ikke bare skulle man fråtse, nyte og elske, man skulle også gjøre narr av herskeren.

Litterært karneval

Under karnevalets fødsel, på 1500-tallet, gjør franskmannen Francois Rabelais litteratur ut av groteskeriene.

Da den unge kjempen Gargantua for første gang viste seg på gaten i Paris, strømmet folk til fra alle kanter for å glo. Slik er nemlig pariserne, så narraktige, så ugiddelige og så udugelige at en taskenspiller, en relikviebærer, et mulesel med sitt klokkespill av bjeller, en lirekassespiller midt i et gatekryss samler mer folk enn en god evangelisk forkynner.

Denne medgjørlige kjempen blir så omstimlet at han orker ikke mer, setter seg på tårnet på Notre Dame, knapper opp buksa og pisser på pariserne, hvorpå 265 418 menn drukner, i tillegg en god del kvinner og barn.

Rabelais kaster seg ut i et litterært karneval. Med sanselig humor, ordspill og overdrivelser avslører han det herskende hykleriet. For på bunnen var Rabelais en dypt alvorlig og sprenglærd humanistisk kristen, som ivret for kunnskapsformidling i enhver sammenheng.

Ifølge den russiske forskeren Bakhtin tilhører klovner, narrer, kjemper, dverger og gjøglere og parodisk litteratur – en kultur som er avledet av den folkelige karnevalskultur og tar tre hovedformer: 1. Rituelle prosesjoner og skuespill. 2. Komiske, verbale parodier. 3. Skjellsord, forbannelser og eder. Latteren tilhører folket, frigjør og står for folkets uoffisielle sannhet.

En slags mytisk protest

Bakhtins tanker om karnevalet som det genuine, folkelige opprør ble grepet av radikale skandinaver på 70- og 80-tallet. Man dyrket happeningen, gateteatret, som en slags mytisk protest. Å sverme for et rituelt opprør var en mindre gjennomsiktig livsløgn enn å sverme for Mao. Og: Disse figurene, jokeren, narren, karnevalskongen – fyller roller på kanten av kaos for å fornye verden og bringe den videre, altså opprettholde samfunnet, ikke omvendt. En prest rundt 1450 sier:

Vi gjør disse tingene på spøk, ikke på alvor, i pakt med de gamle tradisjonene, slik at dårskapen som bor i oss kan komme ut og fordampe. Er det ikke slik at vinskinn og vintønner sprekker hvis ikke luftehullet fra tid til annen åpnes?

Man tok tak i grensene og røsket i dem for å kjenne om de holdt.

Nytt liv

Det er ikke lett å etterligne dette i vår verden, der det på seksualitetens og andre områder knapt finnes grenser. Karnevalet er blitt en eksotisk tradisjon som holdes i live av handelsstanden i varmere land, påsken en friuke med utfart, kvikklunsj og krim. Og faste er ukjent i den protestantiske verden. Isteden flommes vi over av matoppskrifter og slanketips.

Men våren er her uansett! Årstiden het vár på gammelnorsk – et ord vi har tatt i gjenbruk som vår, istedenfor det danske forår, korrekt norsk på Ibsens og Bjørnsons tid, en ekvivalent til franske printemps og italienske primavera. Engelske spring antyder sprang eller tidlig stadium – og greske ániksi betyr
åpning. Det begynner, det
springer og det åpner seg. «Nytt liv av daude gror.» Det er ingen selvfølge, det bare virker slik.