Weekend-talibaneren

Første gang Omari ble tiltrukket av ideen om væpnet jihad, var han rundt åtte år gammel. Det var i Taliban-styrets siste dager, og det var fred i Afghanistan. Den lille Omari leste iherdig i Koranen, og drømte om å reise til Palestina for å slåss mot den israelske okkupasjonsmakten. Så invaderte amerikanerne Afghanistan. Plutselig fikk Omari en fiende innenfor rekkevidde.

– Profeten Muhammed har sagt at jihad fører deg nærmere Gud. Jeg vil holde på med jihad til jeg dør, sier Omari, som i dag er 23 år.

Under Taliban-regimet bodde Omari, foreldrene og småbrødrene i Kabul. Da de amerikanske bombene begynte å falle i oktober 2001, flyttet familien tilbake til hjemstedet i Wardak-provinsen en time vestover. Faren var Taliban-kommandant. Skremt av bombarderingen valgte han å flytte familien sin tilbake til landsbyen hvor de hadde familie og venner.

I begynnelsen av krigen levde landsbybeboerne i Wardak et stillferdig liv. Under det femårige teokratiske styret hadde Taliban senket det allerede hardt plagende landet ned i dyp fattigdom. Selv folk som hadde vært tilhengere av Taliban-regimet næret håp om en bedre økonomi og arbeid, og gjorde ikke mye motstand. Men snart kom amerikanerne også til Wardak.

Omari husker hvor ydmykende det var å se amerikanerne kroppsvisitere menn tilsynelatende uten annen grunn enn at de gikk med turban. For en generasjon unge gutter, hvis fedre hadde satt livet på spill for å bekjempe en annen utenlandsk stormakt, Sovjetunionen, var det fornedrende å se en gruppe «vantro» behandle respekterte menn og eldre som om de eide stedet. Vesten vant ingen hjerter eller sjeler på den måten. Og respektløshet skulle bli til overgrep. I 2003 begynte talibanerne å vende tilbake til Wardak.

Omaris opplevelse av barndommen minner om historier jeg hører fra andre unge talibanere. I disse mennene har krigsånden sitt arnested i et ønske om å beskytte islam mot en arrogant utenlandsk makt, og er antent av sinne, ydmykelse og krenkelse. Islam er et sett dogmer som i sin fortolkning oppfordrer til og legitimerer væpnet kamp, heller enn kilden, hvor det hele springer ut fra.

Livet i Wardak kunne være belastende for en ung gutts psyke. Droner sirklet over landsbyene, brummende som enorme mekaniske spyfluer, klare til å utløse død og ødeleggelse uten varsel. Alltid var det frykt for natterazziaer. Helikoptrene kunne høres på lang avstand når de pløyde gjennom natten og lot en gruppe soldater fire seg ned og forsvinne i mørket, for deretter å dukke opp i en vilkårlig landsby. Ingen visste hvem som sto for skudd neste gang.

En natt stormet amerikanske spesialstyrker et hus nær Omaris landsby. Her arresterte de en lokal Taliban-kommandant som ble fløyet bort i helikopter og tilbrakte de neste seks månedene i interneringssenteret i Bagram.

– Da han ble løslatt, hadde han mistet forstanden, husker Omari. – Han sa at han ble slått. Idet han holdt på å sovne, banket de på cellen hans. De ga ham elektriske støt.

Etter tiden i fengsel led kommandanten av hukommelsestap og brøt ofte spontant og ukontrollert ut i gråt. Etter løslatelsen forlot han Taliban, men beholdt gamle bekjentskaper. Få måneder senere hadde han noen av dem på middag. Huset ble stormet igjen. Denne gangen ble kommandanten drept.

Det er neppe alle som vil ha medlidenhet med Omari. Men hvis man vil forstå hvorfor ikke noen har lyktes med å utradere Taliban, hvorfor denne arkaiske, tilbakeskuende bevegelsen tvert imot greier å rekruttere flere unge menn enn noensinne – millennials med tilgang til både globale og sosiale medier – er historien hans opplysende.

For Omari er Vestens oppførsel i Afghanistan et bevis på at intensjonene deres var mindre edle enn de ga uttrykk for. For hvert hundretalls velmenende soldater som for eksempel hjalp til med å bygge skoler, var det alltid en hendelse som styrket oppfatningen av at Vesten egentlig var opptatt med å bekjempe islam og underlegge seg afghanerne. Amerikanske soldater brente Koraner i Bagram. I løpet av krigen bombet amerikanske droner og fly minst åtte bryllupsfester. En amerikansk sersjant, Robert Bales, gikk amok i Kandahar og henrettet 16 sivile mens de sov. I Omaris hjemprovins, Wardak, forsvant 17 sivile utenfor en amerikansk spesialstyrkebase i 2012 og 2013. De ble senere funnet med avskårne lemmer og merker etter tortur. Ingen ble stilt til ansvar bortsett fra en av amerikanernes afghanske tolker. Det skal bygges mange brønner for å overbevise ofrene for den slags om at man virkelig er på deres side.

– Hvis amerikanerne virkelig ville utrydde terrorisme, så kunne de saktens det. De kan finne hvem som helst. Målet deres er å utslette islam, sier Omari.

Første gang jeg møter Omari, en råkald ettermiddag i Wardaks provinshovedstad, har han vinterferie. Det er ikke mulig å slåss når snøen ligger i tykke dyner opp til knærne. Han har også vinterferie i vanlig forstand. Fra universitetet, Kabul universitet.

Omari er ingen ignorant bygdetulling. Han har nesten fullført en bachelor i et mainstreamfag ved det største universitetet, og planlegger å begynne på en mastergrad.

– Jeg slåss bare i helgene. Hvis de ringer til meg og har bruk for meg, reiser jeg tilbake til Wardak på fredagene, forteller han.

Faren forlot Taliban etter 2001, og til tross for den fortiden han har, tror Omari at faren ville foretrekke at sønnen ikke gikk i hans fotspor. Men selv om han kanskje har en mistanke, stiller faren ingen spørsmål.

– Mine foreldre og brødre vet ikke hva jeg holder på med. De stoler på at jeg er på universitetet når jeg ikke er hjemme.

Omari var 15 da han fikk lov til å gå inn i Taliban. Etter at de lokale kommandantene hadde undersøkt bakgrunnen og lojaliteten hans, sendte de ham til en treningsleir. Omaris foretrukne våpen ble et M249-maskingevær. Han kan håndtere en granatkaster også, men er ikke der like sikker på hånden.

I sitt første år i bevegelsen var han logistiker; transporterte ammunisjon til krigerne ved frontlinjen og kjørte dem fram og tilbake bak på motorsykkelen sin. Som 16-åring var han med på sitt første angrep. Slik Omari husker det, ventet gruppen hans på en konvoi med amerikanske kjøretøyer ved en bro i landsbyen Tangi. Da konvoien nærmet seg, plasserte Omari bomber under broen. En av de andre talibanerne detonerte dem da amerikanerne var i nærheten. Senere, da panikkslagne soldater søkte rundt i området, mens kameratene deres lå og forblødde, krøp Omari sammen i et buskas.

Omari tenker tilbake på episoden, men avviser å ha gjort noe galt. Ingenting er finere enn å forsvare islam mot fienden.

Da Omari ble eldre, var det kommandantene som foreslo at han skulle studere. De ville gjerne ha velutdannede personer i mannskapet, og dessuten tilstedeværelse på universitetene i byen.

Det er flere tegn som tyder på at det er en økende grad av ekstremisme på universitetene. Afghanistan Institute for Strategic Studies (AISS) har påpekt at et stigende antall universitetsstudenter i Afghanistan er politisk aktive, og at mange av dem demonstrerer for mindre demokrati. Særlig i Kabul, Kandahar og Nangarhar legger studenter radikale synspunkter for dagen. 33 prosent av studentene ved Kabul universitet mener at vestlige menneskerettigheter er uforenlige med afghanske verdier, ifølge AISS.

Undersøkelsen utfordrer den ofte forenklede oppfatningen av ungdommer i Afghanistan, som ifølge en annen research-gruppe, Afghanistan Analysts Networks, «ofte generaliseres som utdannede urbane borgere med progressive ideer på den ene siden, eller uutdannede landsbyboere som er imot modernitet, på den andre.»

Det betyr ikke at universitetet er et naturlig habitat for Omari. Mange av hans medstudenter har kjærester, drikker og røyker hasj.

– Det bryr jeg meg ikke om. Jeg prøver å ikke se det, så jeg setter meg i et hjørne. Noen ganger forlater jeg klasserommet, sier han.

Faktisk ville han helst ikke se kvinner på universitetet eller i arbeid. Og han gremmes over å se den løse tørklemoten som noen unge kvinner tyr til i stedet for å dekke seg ordentlig til enten med burka eller den arabiske niqaben. Han omtaler begge deler som hijab.

– Kvinner er vakre med hijab, sier han, og har en analogi klar for å forklare argumentet sitt.

– Hvis jeg ga deg to epler, skrelte det ene og lot begge to stå framme i en time, hvilket eple ville du velge å spise? Det som var rent og ikke skrelt, sier han med selvfølgelighet i stemmen. Selv er Omari fortsatt ugift, men han går med ring.

– Det er for at kvinner ikke skal forvente noe av meg, sier han og siterer en islamsk tekst: «Lås meg inne i et rom fylt med gull, og jeg vil ikke stjele. Men lukk meg inne sammen med en kvinne, og jeg vet ikke om jeg kan kontrollere meg selv.»

Omari er solid plantet i den tredjedelen av universitetsstudentene som ifølge den tidligere nevnte undersøkelsen mener at vestlige menneskerettigheter ikke har noe i Afghanistan å gjøre.

– Demokrati er uforenlig med islam, sier han, fordi demokrati er irrasjonelt. Demokrati betyr å styre etter menneskets vilje og drifter. Med demokrati kan mennesker gjøre som de vil, men det sier islam nei til.

Apropos uforenlig; jeg påpeker at Taliban ikke alltid lever som de lærer. De fordømmer alle former for rusmidler, men tjener samtidig penger på opiumhandel. Er ikke de pengene haram, spør jeg Omari.

– Jo, det er ulovlig, men de har ikke noe valg. Og de seler kun opium til ikke-muslimer.

– Så er det ok å selge rusmidler til ikke-muslimer?, spør jeg ham.

– Nei, det er ikke ok. Men Taliban selger ikke heroin. De selger opium, som også kan brukes til medisin. Hvis andre velger å lage stoffer av opiumen, er det deres problem, sier Omari, med en noe selektiv utvelgelse av fakta. Taliban tjener mye penger på smugling av stoff, også bearbeidedede stoffer.

Han vil kjempe mot de vantro til sin død, gjentar han. Realiteten er imidlertid den at Omari ikke lenger kjemper mot vestlige «vantro», men mot afghanske soldater og politifolk som stort sett bekjenner seg til samme religion som ham selv.

– Det er ok å kjempe mot muslimer hvis de er spioner for fienden, sier han. Omaris utlegning av islam virker nesten som et videospill, hvor man skal score poeng for å komme til neste nivå. Noen handlinger teller mer enn andre. Ved dommedag, når det samlede regnskapet skal gjøres opp, trumfer jihad alt.

– Uansett hvor ofte du ber, så teller en dags jihad mer enn alle dine bønner. Gud sa at når de vantro forsøker å ødelegge religionen, skal vi kjempe mot dem inntil religionen igjen er sikker.

Martyrene, som sprenger seg selv i luften, kommer direkte til himmelen. Så hvorfor sprenger du ikke deg selv i luften, hvis det er en så god gjerning, spør jeg ham.

– Du har ikke sjekket meg. Kanskje har jeg en selvmordsvest på nå, sier Omari og ler.

Kunstpause. Så ler han igjen.

– Min tro er ikke sterk nok, sier han, med ett mer alvorlig. Og dessuten vil jeg fortsette med å skaffe penger til Taliban. Hvis alle begår selvmord, er det ingen igjen til å tjene penger og gjøre andre ting for dem.

Etter tre timers samtale og en lang lunsj bestående av kebab og fettete ris, runder vi av samtalen. Jeg skal tilbake til Kabul innen mørket faller på. Jeg spør om Omari tror på fred. Som andre talibanere setter han en ufravikelig betingelse: De utenlandske troppene skal ut.

– Amerikanerne har teknologi som gjør at de kan ramme en nål, men likevel dreper de mange sivile, sier han. – De påstår at de er her for å bekjempe terrorisme, men de brakte terrorisme til Afghanistan.

Jeg treffer Omari flere ganger, for hvert møte virker han å være stadig mer usikker på om han fortsatt hører til i den væpnede jihaden. Ettersom amerikanerne stort sett ikke er til stede på slagmarken, skyter han kun på afghanere, noe han ikke liker.

– Jeg forsøker å unngå å bli med på kampoppdrag, sier han. Og hvis jeg blir med, forsøker jeg å unngå å være blant dem som skyter på hæren, sier han.

Denne tilbakeholdenheten har imidlertid nylig endret seg. Med Donald Trumps overveielser om å sende 4000 ekstra amerikanske soldater til Afghanistan har Omari igjen et mål for sin væpnede kamp.

– Hvis amerikanerne kommer igjen, så kjemper jeg mot dem med alt jeg har.

Oversettelse til norsk: Anne Marit Jordahl.

* Omari er et dekknavn. Vi har heller ikke identifisert landsbyen han bor i eller fakultet på universitetet.