Ekstreme verdier forsvinner i fiskeriene

Publisert: 18. mars 2012 kl 16.59
Oppdatert: 25. mars 2012 kl 19.08

Mandag Morgen har sett bak suksesshistorien om norsk villfisk. Historien handler om hvordan vi forvalter våre felles naturressurser. For hvem skal nyte godt av Norge har noen av verdens best forvaltede villfiskbestander? Skal også fellesskapet få noe tilbake når enkelte grupper høster av knappe fellesressurser?

I dag er ressursrenten fra fiskeriene tilnærmet lik null. Det vil si at de gir liten eller ingen avkastning på arbeid og kapital, utover det normale i andre næringer. Fiskerne kan på grunn av dette ikke pålegges noen ekstraskatt for å høste fra havet, om man skulle ønsket det, vel og merke. 

Norge har i dag litt over 8000 fiskere fordelt på et stort antall fiskebåter, i mange størrelser og fasonger. Kvotene er regelstyrte og nøye tilpasset ulike båter slik at liten som stor får sin bit av fiskeeventyret. Forsiden av medaljen er er at fiskeriene skaper store eksportinntekter, sysselsetter mennesker i distriktene og bidrar til bosetning langs kysten. Baksiden av medaljen er at driftsformen koster mange penger som staten, om den ønsket, kunne beskattet og brukt til andre formål på vegne av fellesskapet. 

Professor Stein Ivar Steinshamn ved Norges Handelshøyskole så i 2004, på oppdrag fra Fiskeri- og kystdepartementet, på effektivitetstapet i fiskeriene. Det vil si hvilken ressursrente Norge kunne hentet ut, om fiskerne hadde drevet effektivt. For Mandag Morgen har Steinshamn oppdatert verdiene til dagens nivå – og situasjonen i fiskeriene er ikke blitt bedre, sett med effektivitetsbriller (se figur). 

Levert fra fiskerne på kaikanten har norsk villfisk en førstehånds totalverdi på 16,3 milliarder kroner i 2011. Her er hans tall:

  • Evigvarende gevinst: Med full effektivisering i forhold til folk og båter kunne fiskerne i dag ha generert en ressursrente på mellom fem og ti milliarder årlig. 
  • Færre hoder: Fiskeriene har i dag rundt 8300 heltidsansatte. Med full effektivisering ville antall ansatte gå ned med mellom førti og seksti prosent. 
  • Fra minus til null: Dagens ressursrente er tilnærmet null, men situasjonen er likevel en annen enn den var på 1970- og 1980-tallet da fangsnæringen var kraftig subsidiert. Sagt på en annen måte hadde fiskeriene i disse årene negativ ressursrente. 

Den årlige ressursrenten kunne øke med to millioner kroner for hver fisker som går ut av næringen, inntil den er effektiv. Det vil si at hver fisker kunne få en livsvarig pensjon på en halv million kroner samtidig som fellesskapet kunne valgt hanke inn en ressursrente på 1,5 millioner kroner.  Snur man på det kunne hver fisker som ble i yrket generert en ressursrente på tre millioner kroner, i tillegg til sin egen lønn og avkastning på investert kapital. 

Saken fortsetter under annonsen

– Fiskeriene har faktisk en relativ lønnsomhet som er høyere oljeindustriens. «Kostnaden» er at sysselsettingen blant fiskere må reduseres med mellom 40 og 60 prosent for å oppnå dette. Antall fartøy må også kraftig ned. Dette kan på sin side gi tilleggseffekter i form av miljøgevinster med lavere CO2-utslipp og annet, sier Steinshamn. 

Han har ikke bare sett på lønnsomheten i fiskeriene. I fjor publiserte han og forsker Nils-Arne Ekerhovd tall, for den landbaserte fiskerindustrien. Problemstillingene her er annerledes, men konklusjonene illustrerer at om fiskerinasjonen Norge ønsket det kunne vi hentet ut langt mer av sjømatnæringen, landets nest største næring, enn i dag. Tallene gjelder den hardt pressede fiskeindustrien i pelagisk sektor (sild og makrell), men trolig er heller ikke den øvrige fiskeindustrien blant landets mest effektive og lønnsomme bransjer. Her er Steinshamns resultater:

  • Fra måtelig til bra: Pelagisk fiskeindustri kan øke lønnsomheten fra dagens 3,9 prosent av brutto årlig omsetning på åtte milliarder kroner til over 10 prosent. Det vil si at nettoinntekten øker fra 314 millioner kroner årlig til 830 millioner årlig. For å få til dette må man gå fra dagens 42 bedrifter til et sted mellom 13 og 25. 
  • Mye å hente: Nåverdien av å redusere antall industribedrifter i pelagisk sektor til et nivå med en effektiv driftsstruktur ligger på ti milliarder kroner. Gitt en diskonteringsrente på fem prosent og at man forutsetter at gevinsten er evigvarende, siden råvaren faktisk er det.
  • Gevinst for alle: Hvis man brukte gevinsten på 500 millioner per år til å kompensere de som må trekke seg ut, så kunne man gi dem 20 millioner som en engangskompensasjon første året. Da ville første årets gevinst være oppbrukt, men etter det ville dette være ren nettogevinst som kunne tilfalle de gjenværende anleggene.

Tallene er store, men norsk fiskeripolitikk handler om mer enn kroner og øre. Dette handler om «lys i husan», liv og røre på kysten og ikke minst historikk og følelser. Mandag Morgen stilte spørsmålet om fiskerinæringen bør betale grunnrenteskatt til fellesskapet, til den politiske ledelsen i fiskeri og kystdepartementet, anført av statsråd Lisbeth Berg-Hansen (Ap). Foreløpig har vi ikke fått svar, men i Stortingsmelding 21 (2006-2007) «Strukturpolitikk for fiskeflåten» beskrives det som er rådende politikk:

«Etter en helhetsvurdering har regjeringen kommet til det standpunkt at hensynet til kystsamfunnene tilsier at verdiskapingen i størst mulig grad bør forbli i næringen og i kystsamfunnene, som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene og næringslivet langs kysten. Regjeringen vil derfor ikke innføre en ressursavgift i fiskeriene.»

– Dette er en dyr måte å drive distriktspolitikk på. Alternativet er å inndra pengene og så bruke dem på helse, utdanning, veibygging og infrastruktur i distriktene, for eksempel, noe som ville være en mye bedre anvendelse. Den overflødige kapitalen i fiskerinæringen har alltid en positiv alternativverdi, og det har arbeidskraften også med mindre vi har en situasjon med veldig høy arbeidsledighet. Og det er ikke tilfelle nå. I tillegg kommer den negative miljøeffekten av at det brukes for stor innsats for å ta en gitt fiskekvote, sier Stein Ivar Steinshamn.

I dag er det slik at den potensielle ressursrenten ikke tas ut. Og slik vil fiskerne selv ha det.

Saken fortsetter under annonsen

– Fiskarlaget mener at hensynet til kystsamfunnene tilsier at verdiskapingen bør forbli i næringen og i kystsamfunnene, som samfunnets investering i utvikling av distriktene og næringslivet langs kysten. Ressursrenten tas i dag ut i form av et stort antall fartøyer, industrianlegg på land, og stor aktivitet langs kysten, og bidrar dermed til å sikre sysselsetting og bosetting. Det er en kjent sak at i mange kystsamfunn har de som har tjent godt med penger i fiskeri reinvestert disse lokalt, i ny virksomhet som fiskeoppdrett og forsyningsskip for oljevirksomheten. Om en slik næringsutvikling i kystsamfunn hadde vært mulig med en ressursrenteskatt, der staten omfordelte overskuddet, er et hypotetisk, men ikke et uinteressant spørsmål, sier Fiskarlagets økonomisjef, Erling Holmeset jr.

Professor Steinshamn er ikke nødvendigvis enig i argumentet om at ressursrenten i dag tas ut også gjennom industrianlegg og andre aktiviteter på land.

– Jeg ser poenget, men det Fiskarlaget sier forutsetter at ressursrenten realiseres men ikke beskattes. Hvis ressursrenten ikke blir realisert men bare går bort i for høye kostnader, vil det ikke finnes noe overskudd som kan reinvesteres i lokalsamfunnet, verken av privatpersoner eller det offentlige. Jeg er ikke prinsipielt imot at ressursrenten kan tilfalle private aktører, det er et politisk, skattemessig spørsmål. Det viktigste er at den ikke blir sløst bort i form av overkapasitet og høye kostnader. Det blir som om transportsektoren skulle kjøre rundt med mange tomme busser bare for å holde oppe sysselsettingen, sier han.

Holmeset i Fiskarlaget ønsker ikke å polemisere mot Steinshamns tall, men peker på at det å estimere størrelsen på en eventuell ressursrente i fiskeriene er krevende. 

– Dette vil uansett være en teoretisk og usikker størrelse. Utfordringene er blant annet å få belyst pålitelige sammenhenger mellom innsats, utbytte og kostnader når en skal koble sammen biologiske modeller av fiskebestandene og økonomisk modellering av selve produksjonsprosessen, av, sier han.

– Det kan også være vanskelig å skille mellom hva som er virkelig ressursrente og hva som er belønning for å ta risiko. Risiko i fiskeri anses å være større enn annen næringsvirksomhet i Norge, spesielt fordi driftsgrunnlag i form av fiskebestandene kan endre seg raskt. Dette taler for at aktørene bør ha en høyere avkastning enn i næringer med lavere risikoprofil, sier Holmeset i Fiskarlaget.

Spørsmålet om fiskeriene,som kraftbransjen og oljesektoren, bør betale for å høste av allmenningen, er for Fiskarlaget et spørsmål om hvordan næringen skal se ut.

Saken fortsetter under annonsen

– Å trekke inn en resursrente på 30 til 60 prosent av førstehåndsverdien, som Steinshamn mener kan være mulig, vil føre til en helt annen fiskerinæring enn vi kjenner til i dag. Dette som følge av betydelig reduksjon i antall virksomheter og ansatte på sjø og land, sier Holmeset.

Slik det er i dag er adgangen til norske fiskerier begrenset. Alle har ikke adgang til å høste av havet og man tar ikke ut ressursrente. For forskerne handler dette uansett også om å se fremover å peke på ulike måter å organisere fisket på. Noen av de grep Stein Ivar Steinshamn ved NHH kunne tenke seg å diskutere er:

  • Stabile kvoter: Kvotene bør bli mer utjevnet over tid uten de store toppene og bunnene.
  • Litt ulikhet: En viss grad av heterogenitet i kvotetildelingene mellom kyst- og havfiskefartøy av hensyn til foredlingssiden.
  • Samme eiere: En og samme eier bør kunne eie både fiskefartøyer og foredlingsbedrifter. Dette ville være spesielt interessant der man har individuelle kvoter knyttet til fartøyene.

Steinshamn har et konkret forslag til hvordan fiskeriene kan ta de første skrittene mot det i det hele tatt å generere en positiv ressursrente, som politikerne så kan velge å skattelegge eller ikke. 

– Mitt forslag til løsning på hvordan man kan bli kvitt overkapasiteten er å overlate dette til markedet gjennom omsettelige kvoter a la det man har på Island og i New Zealand, samt en del andre land. Da vil de mest effektive kjøpe ut de mindre effektive, og dermed vil de kunne utnytte sin kapasitet bedre. En fordel med dette er at det er et frivillig system der ingen er nødt å selge kvoten sin hvis de for eksempel setter livet som fisker høyere enn bare kroner og ører, sier han.