Europa trenger Merkels mannsmot

Publisert: 11. mars 2012 kl 16.50
Oppdatert: 9. mars 2012 kl 15.07

Mandag Morgen har analysert den tyske forbundskanslerens egenskaper som leder. 67 år etter at Tyskland nådde sitt moralske, politiske og økonomiske bunnivå, etter naziregimets forsøk på å underlegge seg Europas nasjonalstater, er det mot Angela Merkel at alle regjeringer, næringsliv og innbyggere over hele Europa ser for å søke svar på hvordan Europa kan reise seg etter krisen og gjenfinne den økonomiske veksten. «Alle» peker på Angela Merkel når det ledelsesmessige tomrommet i Europa skal fylles.

Men hun har ingen enkel jobb. Toppmøtet i Brussel nylig ble akkompagnert av nye, rekordhøye arbeidsledighetstall og økt bekymring for prisutviklingen. Selv tilhengerne av den finanspolitisk konservative kursen, påpeker at Hellas og andre gjeldsplagede euroland har endt opp med å betale høyere renter på statsgjelden enn nødvendig. I tillegg har den europeiske sentralbanken ECB overskredet flere av Tysklands røde streker, ved å kjøpe statsobligasjoner og utstede gigantlån på 1.000 milliarder i praksis nytrykte eurosedler til Europas banker. Begge deler undergraver Angela Merkels politiske autoritet.

Situasjonen utgjør en ledelsesutfordring som stiller betydelige krav til Angela Merkels personlige arbeidskapasitet og mentale spennvidde. Men hvem er hun egentlig som leder?

Mandag Morgen har snakket med både tilhengere og motstandere i tysk politikk, toppfigurer fra europeisk næringsliv, en forsker innen ledelse og Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen. I sin tid som dansk statsminister jobbet han tett sammen med Angela Merkel på den internasjonale scenen. Alle kildene bidrar til et nyansert, og ikke bare flatterende bilde av den tyske forbundskansleren, som er Europas sentrale politiske lederskikkelse.

Grundig, men risikosky

Den fysikerutdannede Merkel, som vokste opp i det kommunistiske DDR, innledet i en alder av 35 år en bemerkelsesverdig politisk kometkarriere i forbindelse med gjenforeningen av Tyskland (se tekstboks). Landets mektige stilling i dagens Europa er nettopp det resultatet av gjenforeningen som Frankrike, Storbritannia, Italia og andre land i sin tid fryktet – og derfor motarbeidet.

Utviklingen har sørget for å iføre Tyskland en absolutt ledertrøye innen det europeiske samarbeidet. Og det stiller nye krav til hele det tyske samfunnets oppfatning av seg selv. Av historiske årsaker har Tyskland en lang tradisjon for politisk beskjedenhet og økonomisk selvoppofrelse på den europeiske og den internasjonale scene. Men under finanskrisen har Angela Merkel markert en ny og langt mer selvbevisst linje.

Saken fortsetter under annonsen

Den tidligere danske statsminister Anders Fogh Rasmussen er en av de danske politikerne som kjenner Merkel best. Både som statsminister frem til 2009, og som generalsekretær i Nato – en jobb Merkel støttet hans kandidatur til – har han jobbet tett med den tyske forbundskansleren. 

Overfor Mandag Morgen omtaler Fogh Rasmussen Merkel som «en sterk og besluttsom politisk leder, som er ekstremt grundig og ordholden.»

– Man skal være godt forberedt til møtene med kansleren. Hun stiller inngående spørsmål hvis det er noe hun oppfatter som uklart, og hun fortsetter å spørre inntil hun skjønner alle aspekter ved saken. Hun lar seg ikke avspise med floskler og tomme ord. Men i tillegg beholder hun det store overblikket, sier Fogh Rasmussen i en kommentar til Mandag Morgen.

Merkels kritikere peker imidlertid på at hun har manglet politisk besluttsomhet i avgjørende øyeblikk, for eksempel i den nåværende krisen, der hun, hvis hun hadde handlet raskt nok, kunne ha stanset finansmarkedenes spekulasjon i statsobligasjoner utstedt av gjeldsrammede euroland.

– Merkel er redd for å ta sjanser. Hun rådspør kun rådgivere i en svært snever krets, og hun velger for ofte å utsette en beslutning, snarere enn å skjære gjennom, sier Norbert Wieczorek, tidligere SPD-representant i den tyske Forbundsdagen og styremedlem i tankesmien Centre for European Policy Studies.

Peter Schneider, forfatter og tysk-europeisk samfunnsdebattant med sympatier for SPD og venstrefløyen, mener at Merkel har viset seg som «en halvhjertet europeer», som har satt partipolitiske hensyn i Forbundsdagen over hensynet til løsning av gjeldskrisen.

– Hun sier at Europa vil bryte sammen dersom euroen gjør det. Men hun blir nødt til å tørre å være mer besluttsom på den europeiske scenen. Og hun bør fortelle de tyske borgerne hvor store fordeler euroen har gitt i form av lav inflasjon og en eksportvekst på 90 prosent siden den ble innført. Når Merkel ikke handler, tillater hun bankene fortsatt å presse innbyggerne og det vanlige næringslivet, sier Schneider til Mandag Morgen.

Saken fortsetter under annonsen

Wieczorek og Schneider står ikke alene med sin kritikk. Fremstående diplomater og andre observatører i Brussel – som i mange saker en enige med Merkel – påpeker at hennes manglende evne til å ta en risiko er en markant svakhet ved hennes lederprofil.

– Merkel har en dyptliggende aversjon mot å ta risiko, og det har vært svært begrensende i hennes håndtering av krisen, sier en kilde i en av Tysklands store industrikonserner, som ønsker å være anonym.

– Hvis Merkel og de andre lederne i eurolandene hadde iverksatt de vedtatte krisepakkene i et raskere tempo, ville de sosiale og økonomiske omkostningene vært betydelig mindre, sier kilden til Mandag Morgen.

Det tyske dna

Manglende risikovilje og beslutningsvegring er imidlertid ikke bare et personlig trekk hos Angela Merkel. I analysen «Constructing a German Europe» fra Finsk utenrikspolitisk institutt, påpeker forfatterne Timo Behr og Niklas Helwig at dette er et trekk som kjennetegner hele det moderne Tyskland.

«Tysklands svakhet, snarere enn dets styrke, er den største utfordringen for EUs integrasjon. For å bygge et overnasjonalt Europa og et europeisk Tyskland, blir tyskerne nødt til å reformere sine institusjoner og tradisjoner fra den kalde krigens tid. Dette er blitt en brems på den europeiske integrasjonen,» skriver de to forskerne.

Tankesmien European Council on Foregin Relations fremhever i en ny analyse at regjeringer, bedrifter og institusjoner utenfor Tyskland i tillegg blir nødt til å jobbe mer for å forstå de dypereliggende politisk-ideologiske strømninger som nå har skapt det moderne Tyskland.

Saken fortsetter under annonsen

I analysen «The Long Shadow of Ordoliberalism: Germany’s Approach to the Euro Crisis», beskrives hvordan Tysklands politisk-økonomiske tenkning er preget av den såkalte «ordnungsliberalismus». Det er en intellektuell tradisjon som ble utviklet i etterkrigstidens Tyskland, som en reaksjon på den utemmede liberalismen i starten av det 20. århundre og senere som en reaksjon på nazitidens underskuddsfinansierte og statsdirigerte økonomiske politikk (se tekstboks).

Visjonært underskudd

Mandag Morgen har bedt Ginka Tögel, som er professor i ledelsesteori ved IMD i Lausanne, om å analysere Merkels ledelsesstil. Tögel, som selv er tysker, påpeker at Merkel i betydelig utstrekning inngir den tyske befolkningen tillit. Hennes troverdighet internt i Tyskland ligger på et stabilt, høyt nivå, og ifølge aktuelle meningsmålinger har 70 prosent av tyskerne tillit til hennes ledelse av landet.

– Merkel har den tyske befolkningens tillit og respekt. Hun oppfattes som en slags morsskikkelse. Og i den grad dette oppfattes som positivt, fremstår hun som en god rollemodell. Hun er svært jordnær, men på ingen måte pessimistisk, sier Tögel.

Tögel er imidlertid mindre sikker når det gjelder Merkels evne til å appellere til velgernes drømmer.

– Merkel har behov for å formulere en visjon for hvordan nasjonens og Europas fremtid bør være. Jeg tviler ikke på om hun har en drøm om Europas fremtid, men hun deler den ikke, og det er det store spørsmålstegnet jeg setter ved Merkels lederstil. Jeg oppfatter henne ikke som en leder som evner å skape en smittende visjon, sier Tögel.

Hun peker videre på at Merkel på dette området ligner mange andre kvinnelige toppledere. Ifølge Tögel kjennetegnes mange av dem ved at de er jordnære og faktabaserte, men ofte redde for å benytte et følelsesladet og ekspressivt språk.

Saken fortsetter under annonsen

Merkel benytter seg i liten grad av metaforer og anekdoter, og her ligger hun ifølge den tyske eksperten langt bak både USAs president Barack Obama og Frankrikes president Nicolas Sarkozy. Ingen av de to viker tilbake for å åpne vidt og bredt for den visjonære retorikk.

Uheldig hemmelighetskremmeri

Den tyske forbundskansleren har i løpet av de siste månedene kjørt et spesielt europeisk ledelsesprosjekt, der hun på skift har samlet tre regjeringssjefer fra de øvrige EU-landene til uformelle europapolitiske drøftelser på slottet Meseberg nord for Berlin. Disse såkalte kvartettsamtalene ble avholdt 19. januar med regjeringssjefene fra Sverige, Portugal og Østerrike, 13. februar med regjeringssjefene fra Danmark, Estland og Nederland, og til slutt 23. februar, der Merkel møtte regjeringssjefene fra Irland, Tsjekkia og Latvia. 

Møtene har vært omgitt av betydelig diskresjon, og ingen har villet utdype hva samtalene har dreid seg om. Embetsmenn i den tyske regjeringen har kun sagt at det dreier seg om konsultasjoner om aktuelle europapolitiske emner og Europas langsiktige politiske strukturer.

Diplomater i Brussel ser primært Meseberg-møtene som Merkels forsøk på å tilfredsstille de mindre EU-landene, som i økende grad er utilfreds med at hun både har kjørt krisestyringen av gjeldskrisen og utarbeidelsen av den nye finanspakten som et svært tett parløp med Frankrikes president Nicolas Sarkozy.

Både internt i Tyskland og på den europeiske scenen har imidlertid Merkel begynt å merke motbør. For eksempel mistet hun sitt kanslerflertall da Forbundsdagen skulle stemme over den nye hjelpepakken til Hellas, på mer enn 130 milliarder euro. 311 stemmer er flertall i Forbundsdagen, men bare 304 medlemmer av Merkels koalisjon stemte for pakken. Den oppnådde allikevel et komfortabelt flertall ved hjelp av SPD og De grønne, men det var første gang siden krisen i Hellas brøt ut på vårparten 2010 at Merkel måtte ty til sitt alternative europapolitiske flertall. Og denne begivenheten kan godt innvarsle nye tider i tysk politikk.

Dette avstemningsresultatet er en reell åpning av valgkampen foran det neste valget til Forbundsdagen i september 2013, med alt hva det innebærer av politisk usikkerhet. Hvis Merkel bevarer sin store popularitet, kan hun komme til å åpne for samarbeid over midten, med SPD og De grønne. Europeisk sett kan dette på mange måter være en fordel. For eksempel er både SPD og De grønne tilhengere av en form for kollektivisering av eurolandenes statsgjeld. Og det er nettopp dette et flertall i Europa-parlamentet ønsker seg, i tillegg til at det er en idé som Italias nye statsminister, Mario Monti, har snakket varmt om, ikke minst fordi den vil redusere gjeldsbyrden på eurolandenes betydelige statsgjeld.

Saken fortsetter under annonsen

Europeisk motspill

Og nettopp Mario Monti er i ferd med å tre inn i et bilde av den respekterte og intellektuelt skarpe motspilleren som Angela Merkel så langt later til å ha manglet i Europa. 

Nicolas Sarkozy har vært Merkels faste partner gjennom krisestyringen, og hun har gjort det klart at hun akter å støtte hans forsøk på å bli gjenvalgt som fransk president. Men Merkel og Sarkozy oppfattes langt fra som jevnbyrdige – eller helt enige om den fremtidige, politiske utviklingen i Europa. Merkel har gjort det klart at hun på lang sikt ser for seg en føderal utvikling med en europeisk regjering i Brussel, Ministerrådet som et slags annetkammer og EU-domstolen som høyesterett. Sarkozy ønsker seg på sin side et mellomstatlig samarbeid der Frankrikes president beholder sin sterke makt.

Faktisk er det slik at Sarkozys hovedmotstander ved valget i april, sosialisten Francois Hollande, står nærmere Merkels visjoner for det fremtidige samarbeidet i Europa. Hans for øyeblikket aggressive venstrevridde retorikk må i første rekke oppfattes som et forsøk på å samle Frankrikes venstrekrefter rundt seg frem mot valgets annen runde 22. april. Så snart valget er over, vil man trolig se at han vender seg mer i retning sentrum, med en retorikk som er langt mer spiselig for Merkel.

Også den nye, mektige sjefen for den europeiske sentralbanken ECB, italieneren Mario Draghi, utfordrer Merkels autoritet. Ikke bare har han gjort drastiske endringer i ECBs pengepolitikk, for kort tid siden tillot han seg, i et intervju med den amerikanske avisen Wall Street Journal, å erklære den europeiske sosialstaten for død.

Ved EU-toppmøtet nylig understreket imidlertid Merkels trofaste væpner, den nettopp gjenvalgte EU-presidenten Herman van Rompuy, på det sterkeste at dette ikke er tilfelle:

– Europas sosiale modell er ikke død, Europas sosiale modell er ikke død, sa han med en markant og utvilsomt bevisst gjentagelse.

Toppmøtet viste nok en gang at Angela Merkel politisk sett beveger seg i sitt helt eget tempo, for å si det forsiktig. Det neste viktige skrittet i løsningen av krisen, er å styrke kriseberedskapen. Det internasjonale valutafondet IMF har krevet at europeerne øker sin egen beredskap, noe som krever at Tyskland gir grønt lys. Men det har Merkel nektet å gi, trolig av innenrikspolitiske årsaker. Derfor må alle nok en gang vente på Tyskland, selv om man i pressekretser antar at Merkel til syvende og sist vil gi det grønne lyset.

Toppmøtet i Brussel ble ellers et lite skritt tilbake mot en roligere hverdag for den tyske forbundskansleren, etter mer enn halvannet års nærmest rødglødende krisestyring, preget av til dels hissige politiske oppgjør. Og etter at finanspakten ble undertegnet, uttalte hun med et smil:

– Undertegnelsen av finanspakten er et viktig skritt på veien mot å skape en stabil union, og det er et skritt på veien mot den politiske unionen i Europa, sa Merkel, som også gav uttrykk for glede over enigheten om å betale inn de to første av i alt fem porsjoner til krisefondet European Stability Mechanism, som får et samlet volum på 500 milliarder euro. 

– Med pakten og fondet har vi to viktige redskaper som kan bringe alle de europeiske landene tilbake til en situasjon der man kan skape ny vekst. I tillegg kan vi begynne arbeidet med å gjenvinne resten av verdens tillit til Europa som et sted der det er mulig å gjøre forretninger, sa Angela Merkel, som imidlertid fant grunn til å påpeke at krisen langt fra er overstått.