Annonse

Europamesterskap bak mål?

Tre ukers fotballfest er et velkomment avbrekk for et kontinent i krise. For fotball samler folk og gir nytt håp. Men lønner det seg virkelig å vinne?

To av Europas fattige giganter skal endelig få vise seg frem under Europamesterskapet i fotball 2012. Polen med 38 millioner og Ukraina med 45 millioner innbyggere er blant Europas største og mest folkerike land. Geografisk sett ligger de midt i Europa, men historisk sett har de vært parkert i skyggen siden kommunismens sammenbrudd på 1990-tallet (se tekstboks).

Da de to landene fikk felles EM i 2007 var tanken å la sport bygge en politisk bru mellom vest og øst. Den gangen var det Ukraina som var håpets land. Den karismatiske politikeren Julia Timosjenko var landets frihetssymbol under den oransje revolusjon.

I Polen hersket de dystre Lech og Jaroslav Kaczynski - tvillingene med frykt og mistenksomhet fra den kalde krigen. Når mesterskapet nå fem år etter går av stabelen er det Polen som er lyspunktet med en økonomi som trosser finanskrisen og en moderne statsminister i Donald Tusk.

I Ukraina har landet under president Viktor Janukovitsj vendt tilbake til den post-sovjetiske mafiaøkonomien med mindre og mindre demokrati. Opposisjonshelten fra den oransje revolusjonen, Julia Timosjenko, er sperret inne på et sykehus og er blitt turneringens dårlige samvittighet.

Timosjenko-saken vil ligge som en politisk skygge over mesterskapet og det vil toppe seg når hennes appell behandles for retten den 26. juni. Da er mesterskapet på vei inn i sin hete fase med kvartfinaler. Presidenten i det europeiske fotballforbundet UEFA, den tidlgere franske storspilleren Michael Platini, håper likevel ikke på en politisk turnering.

– Da vi ga EM til Ukrainia og Polen var Julia Timosjenko på vei inn i regjering. Naturligvis er det vanskelig med politisk ustabile forhold. Men hva skal vi gjøre? La være å gi EM til land som Ukraina, fordi de ikke er så stabile som vesteuropeiske demokratier? Det er ingen løsning, sa Platini før EM-starten.

Ledende EU-politikere som kommisjonspresident Juan Manuel Barroso og EUs utenriksrepresentant Cathrine Ashton har sagt de vil holde seg borte fra arrangementet, men EU-byråkrater blir nok knapt savnet i et mesterskap for Europas stolte nasjoner.

Virkelige maktmennesker som den tyske kansleren Angela Merkel, holder muligheten fortsatt åpen for besøk under EM. Merkel besøkte det tyske landslaget under treningsleiren i Polen sist uke, men til Ukraina må hun ikke før VM-favoritten eventuelt er i finalen i Kiev 1. juli.

Boom eller bom?

Lederne i Polen og Ukraina legger ikke skjul på at de har høye forventninger til mesterskapet.

– Vi vil endelig vise de vestlige EU-landene at kan være på høyden med dem, sier Adam Olokowicz, lederen for den polske organisasjonskomiteen.

Ukrainske politikere bruker mesterskapet for alt det er verdt og håper en vellykket turnering skal normalisere landets forhold til Vesten. De er mest fornøyd med å være ferdig i tide.

– Dette er en seier for Ukraina, sa president Viktor Janukovitsj da han forrige helg innviet den nye arenaen i Kiev. Ikke så lite skadefro over at hans største kritiker, Tyskland, samme uke meldte at deres nye storflyplass i Berlin måtte utsatte åpningen med et år på grunn av tekniske problemer.

Ukrainas del av arrangementet var lenge i fare på grunn av store forsinkelser, men etter at president Janusjenko lot landets rike og mektige oligarker ta hånd om utbygging av stadionanleggene ble det fart i sakene.

Mens Polen har fått nær halvparten av sin infrastruktur- og stadionanlegg finansiert av EU-midler har Ukrainia måttet be om hjelp fra sine rikinger. To av landets fryktede og beundrede oligarker, Oleksandr Jaroslavski og Rinat Achmetov, har sørget for finansiering og organisering av anleggene i byene Kharkov og Donetsk. De to er allerede kjent for det europeiske fotballpublikum gjennom sin rause sponsing av toppklubbene Metalist Kharkov og Shaktar Donetsk.

Uten de to oligarkene hadde neppe Ukraina blitt ferdig i tide.

De fire polske EM-byene Warszawa, Gdansk, Breslau og Poznan er de rikeste og mest utviklede i landet. Under et besøk Mandag Morgen gjorde i Polen i april la ikke arrangørene skjul på at EM skal være et utstillingsvindu for det nye Polen. For ti år siden var Polen EUs kriseland og siden EU-medlemskapet i 2004 har to millioner mennesker forlatt landet for å jobbe i utlandet. Nå er det Polen som er boomlandet og et EM kommer som bestilt for selvfølelsen.

Poznan, landets femte største by, og med sine snaue 600.000 innbyggere er på størrelse med Oslo, har vært de ivrigste og var først ferdig med sin stadion. Byen ligger bare en time fra den tyske grensen og noen timer fra ferjehavnene til Skandinavia. Innbyggerne i Wielkopolska (Store-Polen) regnes som Polens sunnmøringer og ser penger der andre ser problemer. Stoltheten over å ha blitt foretrukket fremfor landets kulturby nummer en, Krakow, er vanskelig å skjule. Det er som om Ålesund skal danke ut Bergen.

Prislappen er nesten 100 millioner kroner, men så har byen utbedret flyplassen, bygget ny jernbanestasjon, fått nye veier og lagt nye trikketraseer gjennom sentrum.  

Frykt for fans

Frykten er likevel stor for regionens bråkmakere. Hooligans har vært et økende problem i Polens øverste ligaer de siste årene og heller ikke i Ukrainia er fotballfans å spøke med. Rasisme, homohets og rene slag mellom fans gir grunn til bekymring. Europeiske eksperter tror likevel ikke det er farlig å gå på stadion selv om homsegrupper i Polen har forlangt egne sitteområder for å være i fred under EM.

– Stadionanleggene vil trolig være de fredeligste stedene å være under EM. Der er sikkerheten høyest. De som har billetter er i stor grad voksne, velstående menn med lite voldspotensial. Billettene er dyre og tilgangen til dem begrenset. Det er ikke stedet for tradisjonelle hooligans. Det er erfaringene fra de siste store mesterskapene f.eks. i Sør-Afrika, sier professor Gunter Gebauer ved Freie Universität i Berlin. Han er ekspert på sportsfilosofi, vold og supporterkultur og en drivende kraft i det tyske fotballforbundets supporterdialog.

Euro 2012 er et velkomment avbrekk i den økonomiske og politiske krisen i EU. Men er det virkelig en økonomisk fordel å vinne mesterskapet? Gir en slik sportsbegivenhet et økonomisk løft i form av investeringer og økt konsumlyst?

Vinnerne fra 2004 (Hellas) og 2008 (Spania) er for tiden EUs sykeste økonomier.

NRKs reisende utenriksreporter, Arnt Stefansen, bodde i Spania i perioden 2002-2005 og har jevnlig besøkt landet før og etter. Han tror ikke på noen langvarig EM-effekt for økonomien om ikke landene samtidig reformerer økonomien sin.

– De spanske fotballseirene i 2008 og 2010 ble i Spania oppfattet som en bekreftelse på at landet endelig var tilbake som et viktig land i Europa. Men noen dager med hemningsløs jubel endret ikke på de virkelige problemene. I Spania er det fortsatt manglende satsing på kunnskapssamfunnet, en ensidig satsing på boligbygging og turisme og hemningsløse kredittopptak som er de store problemene, sier Stefansen.

Heller ikke å være arrangør av mesterskap er alltid lønnsomt. EM-arrangøren fra 2004 (Portugal) og OL-arrangøren fra samme år (Hellas) sliter ennå med de store lånene landene tok opp for å finansiere sine idrettsfester. 

Det er kanskje symbolsk at åpningskampen i EM gikk mellom Europas gamle stherne, nå problemland nummer 1, Hellas og EUs nye stjerne, Polen.

Annonse
Annonse