Annonse

Europas kultursjokk

Kunst- og kulturlivet i mange europeiske land hadde noen gode år bak seg da den dype gjeldskrisen rammet kontinentet i 2008-09. Pengebruken på kultur økte mer i Hellas, Spania og Irland enn i Norge i perioden 2002 til 2009. De dype kuttene i budsjettene i årene deretter har svidd desto mer for kulturaktører som hadde vent seg til bedre kår.

Krisen er ikke over, men det er allerede mulig å identifisere noen trender som viser hvordan kulturlivet tilpasser seg nye rammebetingelser, mener den internasjonale kultureksperten og konsulenten Robert Palmer. Han var inntil i fjor direktør for kultur i Europarådet.

– Jeg mener vi er midt oppe i en overgang til et nytt paradigme som vil resultere i et annet forhold mellom kunstneren eller kulturinstitusjonen og staten. Det er svært vanskelig å se for seg en retur til det som en gang var en tungt statsfinansiert og i stor grad uavhengig kultursektor, sier Palmer.

Det lokale nivået - regioner, byer og kommuner - vil ta over mer av ansvaret for å finansiere kulturlivet når staten trekker seg tilbake, mener Palmer. Kunstnere og kulturinstitusjoner må orientere seg mot de lokale pengene, og mot innovative metoder som crowdfunding, der prosjekter finansieres ved gaver som privatpersoner gir via egne nettløsninger. 

Agenda har i samarbeid med magasinet KultMag sett nærmere på ståa for  kulturen i Europa og løftet to eksempler: Den kritiske situasjonen for Italias kulturliv og satsingen på crowdfunding i Irland.

Historien som fortelles om kulturkuttene i Europa begynner som regel med finanskrisen. Da glemmer man imidlertid de fete årene på 2000-tallet. I Hellas var de offentlige utgiftene til kultur, religion og fritid i 2009 nesten 200 prosent høyere enn i 2002, viser tall fra Eurostat som Agenda og Kultmag har sammenstilt (se figur 1 med bakgrunnsinformasjon om dataene). Det tilsvarende tallet for Norge var 55 prosent.

Når utgifter til kultur ses i forhold til bruttonasjonalprodukt, blir bildet et noe annet. Den sterke utgiftsveksten i Hellas på 2000-tallet kom fra et lavt nivå. Landets pengebruk på kultur, religion og fritid var på bare 0,3 prosent av BNP i 2002 og 0,6 prosent i 2011. EU-snittet lå stabilt rundt 1,1 prosent i hele perioden. Norge brukte i 2011 1,3 prosent av BNP på kultur, religion og fritid. 

Eurostats data går foreløpig bare til og med 2011. Dermed framkommer ikke effekten av de store kuttene som flere land - Italia, Spania, Hellas, Portugal, Storbritannia, Nederland - har gjort på 2012- og 2013-budsjettene. 

Nederland: Statlig kulturbudsjett kuttet med 25 prosent i 2013. 

Storbritannia: Kulturdepartementets budsjett redusert med 25 prosent i perioden 2011-2014. Ytterligere kutt på 7 prosent er planlagt for 2015-16.

Italia: Statlig kulturbudsjett kuttet med 24 prosent fra 2008 til 2013 (se figur 2). 

Portugal: Har lagt ned kultur-departementet og overført ansvaret for sektoren til en statssekretær direkte underlagt statsministeren. 

Italia: Forfall og krav om ny strategi

Italia trenger en ny, kulturpolitisk strategi før det er for sent, mener Roberto Grossi, leder for Federculture, en tankesmie som analyserer kultursektoren i Italia og fremmer samarbeid mellom institusjoner, myndigheter og næringsliv.

Advarselen synes å være på sin plass, best symbolisert av forfallet ved noen av verdens mest kjente kulturarv-steder – fra Pompeii til Colosseum. Unesco har gitt Italia frist til nyttår med å komme opp med en plan for restaurering av Pompeii, ellers risikerer byen fra romertiden å miste sin plass på verdensarvlisten. Pompeii er beryktet for dårlig styring, der både italienske og internasjonale midler til dels har havnet i mafiaens lommer. 

En fersk rapport fra Federculture viser at alle piler peker nedover for Italias kulturliv. I tillegg til kuttene i statlige budsjetter tørker også andre kilder inn: Private stiftelser og næringslivet har redusert sin pengebruk på kultur. Lokale myndigheter har kuttet noe mindre, men det reduseres også der. Konsekvensene begynner å vise seg, sier Grossi.

– Fra teater til kino, fra festivaler til utstillinger blir det mer og mer vanskelig å holde i live produksjoner og initiativer som beriker livet i byene. Etter ti år med økning falt i 2012 husholdningenes bruk av penger på kultur med 4,4 prosent. Vær klar over at italienerne ikke bare bruker mindre på kultur fordi de er blitt fattigere, men også fordi tilbudet er blitt dårligere, sier han.

Grossi er klar over at en ny strategi vil koste penger. De kan dels komme fra bedre og mer effektiv bruk av tilgjengelige midler, mener han. Federculture har samtidig lansert et reformforslag om skattefradrag for å utløse midler fra privatpersoner og næringslivet, og organisasjonen har stor tro på kulturlivets økonomiske potensial. Mange kulturelle tjenester kan settes ut til nye oppstartsselskaper som slik kan skape arbeidsplasser der det offentlige svikter, mener Grossi. Og Italia må bli bedre til å hente ut sin del av EUs kulturmidler.

Men en ny, kulturpolitisk strategi må også bygge på en grunnleggende forståelse av kulturens betydning, framholder Grossi.

– Man må forstå at kultur ikke er noe valgfritt, det er en nødvendig bestanddel for utvikling. Vi må bestemme oss for om vi vil investere i en fremtidsressurs. Fra et økonomisk synspunkt burde vi utnytte kulturarven, men vi må også satse på kultur av hensyn til våre barn: Utdanning og kultur skal ikke være et privilegium for de få, det sikrer oss alle en bedre, rikere og tryggere framtid. Kultur og kritisk sans er de beste våpnene mot mafia og lovløse tilstander.

Lokal finansiering, kultur som verktøy

Robert Palmer har brukt mye av det siste året på å reise rundt og skaffe seg et overblikk over konsekvensene av kuttene for Europas kulturliv, og hvordan nye finansieringsmodeller vokser fram. Minst 80 prosent av EU-landene er berørt av budsjettkutt. I de mest ekstreme tilfellene har institusjoner mistet 60–100 prosent av støtten og har måttet stenge eller redusere aktiviteten dramatisk.

– I de fleste tilfeller har kulturinstitusjoner blitt tvunget til å tenke nytt og utvikle nye finansieringsmodeller. Hvis de fortsatt mottar statlig støtte, må denne kombineres med andre metoder som sponsing fra privat sektor, utvikling av egne fond, og en økt bruk av crowdfunding, sier Palmer.

En klar trend er at staten forsøker å overføre mer av ansvaret for finansiering av kultur til regioner og kommuner, observerer Palmer. 

– Dette er et tydelig skifte i land der støtten til kultur har vært statlig og sentralisert. Byer og regioner må revurdere rollen de skal spille for kultursektoren. En del steder er dette vanskelig, fordi også kommunebudsjetter er blitt kuttet, så de bes om å ta mer ansvar med mindre penger å rutte med. Mange kulturorganisasjoner vender seg nå mot lokale myndigheter og kontakter for støtte, sier han.

Eurostats tall gir noe belegg for at en slik vending mot det lokale er i gang. Lokale myndigheters pengebruk på kultur i EU samlet økte faktisk noe fra 2008 til 2011, mens det var markant nedgang i statlig støtte. Palmer tror at byer og kommuner vil møte utfordringen og ta mer av det økonomiske ansvaret for kultur, men store institusjoner fortsatt vil måtte drives med statlig støtte.

Sjokkbehandlingen av kulturlivet har også forsterket en trend som var merkbar allerede før budsjettkuttene: Fokuseringen på kulturens økonomiske betydning. Mange kulturdepartementer og regjeringer har foretatt et tydelig strategiskifte, der kulturen skal tjene andre gode formål. Den skal hjelpe turistbransjen, være nyttig i skolen og helsevesenet, og kreative næringer skal skape ny vekst og nye arbeidsplasser. Støtte til kultur gis mer og mer på betingelse av at kulturinstitusjoner bidrar til andre målsettinger, og støtten kommer til dels fra andre departementers budsjettposter.

– Det tvinger kulturorganisasjoner til å vurdere sine målsettinger og sin misjon. Der de før var mer rent kunstnerisk motivert, må de nå bli mer instrumentelle, og være et verktøy for myndighetene. Dette skaper i noen tilfeller både forvirring og frustrasjon hos kunstnere som ikke ser seg selv som økonomiske produksjonsenheter, sier Palmer.

Gaver fra massene

Oppblomstringen av crowdfunding-nettsteder er et av de mest interessante svarene på kulturens finanskrise, mener Palmer. På slike portaler, som markedsledende Kickstarter, presenterer en kunstner eller en institusjon et prosjekt, definerer beløpet som trengs til å gjennomføre det, og lokker gjerne giverne med en belønning hvis prosjektet blir fullfinansiert (som et spesialtrykk i lite opplag, en lydinnspilling osv). På verdensbasis ble over 1 milliard dollar hentet inn via crowdfunding i 2012, og kunst- og kulturprosjekter dominerer. 

Fund It er en ikke-kommersiell crowdfundingplattform for kultur i Irland og Nord-Irland, startet av den frivillige organisasjonen Business to Arts i mars 2011. Totalbeløpet som er samlet inn nærmer seg 2 millioner euro, forteller prosjektdirektør Andrew Hetherington. Hastigheten øker: Det tok 18 måneder å nå den første millionen, og 12 måneder å komme til den neste. Gjennomsnittsprosjektet har et budsjett på 4000 euro, og over 400 prosjekter har blitt fullfinansiert til nå. De mest populære sjangrene er kunst, film og tv, musikk og scenekunst.

De som lykkes best på Fund It er kunstnere som er opptatt av å pleie et nært forhold til publikum og er flinke til å profilere prosjektene sine i sosiale medier og andre kanaler. Crowdfunding appellerer mest til yngre kunstnere som opererer med mindre budsjetter, ifølge Hetherington.

Fund It kommuniserer tett med kunstnerne før et prosjekt legges ut på «anbud». Innhold, budsjett og nettverk diskuteres slik at initiativtakeren er klar over hva som må ytes for å lykkes.

Irland har, med sin dype gjeldskrise, kuttet hardt i kulturbudsjettene. Midlene Fund It har mobilisert har dermed kommet svært godt med, men i forhold til nedskjæringene er beløpene fra crowdfunding ennå små.

– En av utfordringene for kulturorganisasjoner har vært at en stor andel av støtten har kommet fra én kilde. For kunst og kultur er løsningen å identifisere mange ulike inntektskilder, og crowdfunding er en av disse. I Irland er det mange initiativer i gang for å gjøre behovet for ny finansiering av kultur kjent for folk flest og potensielle givere. Regjeringen har lansert tiltak for å oppmuntre til filantropi og fundraising, og det er store offentlige kampanjer for å oppfordre folk til å gi mer til lokalsamfunn og veldedige organisasjoner, sier Hetherington.Han venter fortsatt vekst i crowdfunding internasjonalt, og irske aktører har et stort potensial i å nå de store miljøene av irskættede i utlandet, spesielt i USA.

De radikale spørsmålene

Nedskjæringer i støtte og budsjetter har skapt en eksistensiell krise for mange kulturinstitusjoner og -arbeidere i Europa. Da kan det virke provoserende å snakke om mulighetene krisen skaper, men det er akkurat det flere nå gjør. For Roberto Grossi i Federculture byr krisen på en sjanse til å tenke nytt om grunnlaget for og innretningen av offentlig støtte. Andre går lenger. I talen som åpnet den store kunstfestivalen Fringe i Edinburgh i begynnelsen av august stilte forfatteren Mark Ravenhill de radikale spørsmålene: Hva om epoken med omfattende offentlig støtte til kunst og kultur er over for godt? 

– Dette er verdt å tenke gjennom: «ingen offentlige penger». Vil utøvende kunst bli forsiktigere og kjedeligere? Vil jeg bli i stand til å stille de umulige spørsmålene uten offentlige penger? Eller kanskje jeg vil bli bedre i stand til det?

Annonse
Annonse