Annonse

Eurosonen angir takten for det indre markedet

I gamle dager hadde de ulike landene i Europa ulike standarder for brødristere, kaffemaskiner, stikkontakter og telefonplugger. Slik er det ikke lenger. Siden midten av 1980-tallet er flere enn 200.000 nasjonale standarder blitt erstattet med felleseuropeiske standarder, noe som har hatt enorme fordeler praktisk og økonomisk både for innbyggere og bedrifter. Elimineringen av de tekniske handelshindringene har hatt markant innvirkning på veksten i Europa, og har gjort EU til kjernepunktet for etablering av globale industristandarder.

Men til gjengjeld har EUs 27 medlemsland fremdeles vidt forskjellige regler og satser for selskapsskatt, moms, avgifter, lønninger, pensjonsytelser, syketrygder og mye annet. Det skaper et «kappløp mot bunnen», der europeiske land og regioner underbyr hverandre for å tiltrekke seg velstående innbyggere og dynamiske bedrifter som – ved hjelp av skatteeksperter og HR-konsulenter – vurderer hvor det er mest lønnsomt å etablere nye arbeidsplasser.

Men dette skal det bli en slutt på. Det er i alle fall det samstemte budskapet fra de politiske lederne i eurosonens fire største land; Tyskland, Frankrike, Italia og Spania.

Eurokrisen har gjort det legitimt å snakke om harmonisering på en rekke områder som hittil har vært absolutte tabuer innen det europeiske samarbeidet. Og dette vil bety merkbare endringer av EUs indre marked.

Den kommende bankunionen, den finansielle transaksjonsskatten i eurosonen og de fremskredne planene om fransk-tysk harmonisering av næringsbeskatningen kommer til å få fundamental betydning for alle bedrifters konkurransevilkår, uansett om bedriftene befinner seg i eller utenfor eurosonen. Eurosonens integreringsplaner vil få langt større betydning for utviklingen av EUs indre marked enn de offisielle planene for «relansering av det indre marked», som EU-kommisjonen la frem 3. oktober.

Dette går frem av Mandag Morgens analyse av de kommende årenes utvikling i EUs indre marked, et marked som omfatter 500 millioner mennesker, 175 millioner arbeidsplasser og 21 millioner bedrifter. Analysen sammenligner EU-kommisjonens egne utspill om det indre marked, den finansielle transaksjonsskatten og EUs bankunion med vurderinger av de kommende årenes vesentligste europeiske utviklingstendenser, slik de fremstår for sentrale aktører og observatører i Paris, Berlin, London og Brussel.

Årene fremover vil blant annet innebære dødsstøtet for den ideologiske tankegangen som fremdeles er utbredt i land som Danmark, Sverige og ikke minst Storbritannia, nemlig at det indre markedet er en slags apolitisk arena som lar seg administrere isolert fra den øvrige utviklingen innen det europeiske samarbeidet.

En rekke kilder med særlig innsikt i EUs indre marked slår imidlertid klart fast at dette ikke er mulig.

– Det som skal skje i eurosonen er enkelt sagt at man skal jevne ut ulikhetene i konkurranseevnen mellom Hellas og Tyskland. Eurolandene har hele tiden en fastsatt dagsorden, og det er å få etablert et stabilt og konkurransedyktig euroområde. Og de vil gå imot ethvert tiltak som kan sette dette målet i fare. Derfor finnes det ikke lenger en lekeplass for frihandel ved nederste bordende. Alt henger sammen, sier Sinne Conan, som er EU-sjef og leder den danske næringslivsorganisasjonen DIs kontor i Brussel.

EU stopper ved Kanalen

Den integreringsprosessen som foregår i eurosonen er en kjempeutfordring for land som Danmark og Storbritannia, som først og fremst har dyrket frihandelen som motiv for deltagelse i det europeiske samarbeidet.

Sinne Conan mener at særlig Storbritannia, som har gjort det klart at man ikke ønsker å delta i ytterligere politisk integrering i Europa, kan komme til å måtte slite for å henge med på frihandelsdelen.

– Den fundamentale debatten finner sted mellom det sterkt liberale Storbritannia på den ene siden og alle de andre landene på den andre. Vi er helt inne på kjernen av den europeiske grunntanken og ideen. Det er den som kan komme til å flytte seg, sier Conan.

Den britiske statsministeren David Cameron har uttalt at Storbritannia ønsker å være «hjertet i det indre markedet», mens den danske statsminister Helle Thorning-Schmidt omtaler det indre markedet som «EUs kronjuvel.» Når begge disse regjeringssjefene i så sterke ordelag insisterer på verdien av det indre markedet, og at det kan utvikles uten ytterligere politisk integrering, skyldes det at ingen av dem innen overskuelig fremtid har mulighet for å overbevise sine respektive velgere om at man bør være med på de nye integreringsutspillene.

Men både briter og dansker står overfor en betydelig utfordring, fordi Tyskland og Frankrike er overbevist om at ytterligere integrering er en nødvendighet for å gjenreise Europas økonomi.

«En sterkere koordinering av nærings- og finanspolitikken i de europeiske land – særlig i eurosonen – er helt avgjørende for Europas fremtid. Derfor vil Tyskland og Frankrike arbeide enda tettere sammen på en rekke områder. Målet er å gjøre det indre markedet mer effektivt, og styrke vår konkurranseevne. Et viktig område er et tett samarbeid om skattepolitikken i EU,» heter det i et omfattende utspill om harmoniseringen av næringsbeskatningen mellom Tyskland og Frankrike.

«Europeisk skatteharmonisering er en vekstimpuls. Et mer transparent skattesystem gir en mer rettferdig beskatning, og det er ikke minst et viktig signal overfor den økonomisk skadelige konkurransen mellom skattesystemene i Europa,» heter det i det tysk-franske dokumentet som begge de to landenes finansministre har skrevet under på.

Fra agurkbøy til skatt

Historien om EUs indre marked er uløselig knyttet til den franske sosialisten Jacques Delors, som var EU-kommisjonens formann i perioden 1985 – 94.

I begynnelsen av hans periode var det europeiske samarbeidet preget av manglende fremdrift. Særlig Storbritannia motarbeidet den videre europeiske integreringen på en rekke områder. Sammen med den daværende kommissæren for det indre markedet, briten lord Cockfield, klekket Delors ut en plan som skulle bane vei for ytterligere britisk engasjement i det europeiske prosjektet. Delors’ plan gikk ut på å fremme samhandelen i EF, en samhandel som fortsatt var preget av store såkalte tekniske handelshindringer mellom de daværende 12 medlemslandene. 

Delors’ utspill – Single European Act – var den første gjennomgripende revisjonen av Roma-traktaten fra 1957. Dette utspillet ble kalt EF-pakken, og det la grunnen for EUs indre marked, som offisielt ble en realitet 31. desember 1992.

Jacques Delors forklarte i midten av oktober i år hva som var den opprinnelige tanken med det indre markedet.

«Medlemsstatene har inngått et overordnet kompromiss om at det indre markedet skal skape en stimulerende konkurranse. Et samarbeid som styrker og en solidaritet som forener,» skrev han i forbindelse med det indre markedets 20-årsjubileum, som markeres overalt i EU i disse månedene.

Han gjorde det samtidig klart at det indre markedet «ikke er perfekt, verken i økonomisk, sosial eller politisk forstand», og at det indre markedet samtidig «er blitt en hakkekylling det er lett å gripe til» for mange EU-skeptikere. Ikke desto mindre er det indre markedet ifølge Delors mer enn noensinne hjørnesteinen i det europeiske samarbeidet.

– Det er viktig å bevare dette verdifulle godet på et tidspunkt da det fremmes velkomne forslag til ytterligere integrering i eurosonen, sa Delors.

Mens britene aldri har kjøpt den delen av Delors’ planer som dreide seg om solidaritet, har de vært begeistrede tilhengere av den delen som dreier seg om frihandel og avskaffelse av tekniske handelshindringer.

Og det prosjektet har vært en overveldende suksess. Det har lykkes å erstatte 200.000 ulike, nasjonale standarder med rundt 20.000 felleseuropeiske standarder, noe som i høy grad har økt mulighetene for handel over landegrensene. Undersøkelser har vist at avskaffelsen av de tekniske handelshindringene har bidratt til fire prosent av den årlige veksten i økonomien i perioden fra 1980 til 2000, og har i tillegg gjort Europa til det nye senteret for utvikling av globale industristandarder, noe som igjen har styrket de europeiske eksportindustriene.

Ingen observatører frykter heller for at den aktuelle utviklingen innen eurosonen skal føre til en gjenoppblomstring av de tekniske handelshindringene de europeiske landene imellom. Tvert imot deltar til og med en rekke land på Balkan og Tyrkia i dag i det europeiske standardiseringsarbeidet, noe som blant annet er avgjørende for å knytte det viktige, tyrkiske vekstmarkedet med over 80 millioner innbyggere tettere til Europa i handelspolitisk forstand.

Kommisjonen vil relansere det indre markedet

De storstilte integreringsplanene innen eurosonen har inntil videre parkert den normale maktfordelingen internt i EU. I takt med at eurolandenes planer om bankunion, felles finanstilsyn og finansskatt har skutt fart, er EU-kommisjonen reelt sett blitt henvist til rollen som assistent for EUs ministerråd. Eller rettere sagt, for de 17 stats- og regjeringssjefene i eurosonen.

De aktuelle maktforholdene kan også avleses i EU-kommisjonens utspill for å styrke det indre markedet, som ble lagt frem 3. oktober. Dette utspillet handler blant annet om å håndheve allerede vedtatte liberaliseringer innen transport og energi, i tillegg til å utnytte vekstpotensialet i den digitale økonomien. Dette er områder der det er utbredt enighet mellom de 27 EU-landene (se tekstboks).

Dette står i grell kontrast til planene om å harmonisere skatt, arbeidsmarkedstiltak, pensjoner og mange andre ting som nå er på tapetet i eurosonens bestrebelser på å sikre at euroen overlever. Disse planene har formelt sett ingenting med EUs indre marked å gjøre, men ikke desto mindre får de en helt avgjørende betydning for fremtidens markedsdynamikk.

– Vi kommer til å få se et indre marked som ikke blir strømlinjeformet, fordi det vil bli enkelte områder der alle 27 er med, mens det blir andre med 17 eller 23 deltagere. Men ideen om at man kan gjerde inn det indre markedet for så ikke å røre ved det, den holder ikke lenger, sier Sinne Conan.

De første og megetsigende eksemplene på denne utviklingen, er planene om en europeisk bankunion og en skatt på alle økonomiske transaksjoner. Man vil neppe oppleve at de samme landene kommer til å delta i begge prosjektene, men begge prosjektene får helt avgjørende betydning på det indre markedet for finansielle tjenester – både i og utenfor eurosonen.

Sentrifugalkraften

Jo Johnson er medlem av det britiske underhuset for de konservative, og han er ikke i tvil om hvilke farer den aktuelle utviklingen representerer for liberale land som Storbritannia.

«Den sterkere økonomiske og finanspolitiske koordineringen mellom landene i eurosonen kan skape en sentrifugalbevegelse der beslutningsstyrken trekkes inn mot kjernen. Derfor bør Storbritannia jobbe for at det indre marked forblir en sak for EU27, og ikke bare for de 25 landene som har undertegnet finanspakten,» skriver Johnson i en analyse som er offentliggjort av den London-baserte tankesmien Centre for European Reform.

Sebastian Dullien, som er seniorforsker ved tankesmien European Council on Foreign Relations i Berlin, mener at det nye initiativet i integreringsretning innen eurosonen «vil endre det indre marked for alltid.» Dullien tar utgangspunkt i de aktuelle planene om å skape en bankunion i EU, et prosjekt britene på forhånd har gjort det klart at de ikke ønsker å delta i.

Han konstaterer at finanssektoren allerede har sett en faktisk nedtrapping av den markedsintegreringsiveren som begynte å røre på seg på 2000-tallet, da vesteuropeiske banker begynte å etablere seg i de nyåpnede, europeiske markedene i øst. Og han konstaterer at både bankunionen og den finansielle transaksjonsskatten i en rekke av eurolandene vil få en negativ påvirkning på det samlede indre marked.

«Dypere integrering i kjernen vil føre til disintegrering i periferien, og det vil bidra til å redusere det indre markedet,» skriver Dullien, som gir følgende råd til næringslivsledere i Europa:

«De blir nødt til å innse de reelle fordelene ved det indre markedet, og de farene dette markedet nå står overfor i lys av eurokrisen. De blir nødt til å bli mer bevisst på sine interesser og gjøre en sterk lobbyinnsats for å skape en løsning på krisen på en slik måte at den tjener deres næringsinteresser. På et tidspunkt blir de nødt til å stå frem og offentlig forsvare upopulære skritt i retning av en tettere integrering.»

Annonse
Annonse