Annonse

EUs budsjettavtale hindrer ikke ny vekst

Ledende konservative og liberale politikere i eurosonens toneangivende land, Tyskland, Nederland, Østerrike og Finland, kommer til stadig økende forståelse med sosialdemokratiske motstandere og koalisjonspartnere om at tempoet på vekst og sysselsetting nå skal økes. De nordeuropeiske sosialdemokratene aksepterer på sin side at det ikke finnes noe alternativ til å gjenskape en sunn offentlig økonomi, og til en håndfast gjennomføring av strukturreformene.

Til gjengjeld innser ledende konservative og liberale ledere, anført av den tyske forbundskansler Angela Merkel og den nederlandske statsminister Mark Rutte, at både nasjonale og felles europeiske midler nå må settes inn for å sikre ny vekst og sysselsetting. Dette er avgjørende for at befolkningene i de mest utsatte eurolandene ikke helt skal miste tilliten til det europeiske samarbeidet.

Dette fremgår av Mandag Morgens analyse av den politiske utviklingen i eurolandene i Nord-Europa, som akkurat nå utgjør det reelle maktsentrum i det europeiske samarbeidet. Analysen bygger på den nye rapporten Towards a European Growth Strategy, som er utgitt av debattforumet Social Europe, samt en rekke politiske utspill de siste par månedene.

Samtidig har særlig Europas reelle politiske leder, Angela Merkel, en rekke vesentlige grunner til å få endret bildet av seg selv og EU-systemet som en iskald innpisker for innstramninger, et bilde som har bredt seg i de siste årene. Dette gjelder både hva angår valget i Italia søndag, valget i Tyskland i september og et bredt annonsert europolitisk utspill i samarbeid med den franske president Francois Hollande. I alle disse tre sakene har Merkel behov for å strekke ut hånden mot sentrum-venstre i form av økt vekt på vekst og sysselsetting.

Derfor gikk den tyske forbundskansleren langt for å imøtekomme særlig Storbritannia og Frankrike ved det siste toppmøtet om budsjettet for en drøy uke siden. Dette endte med et kompromiss som i første rekke sender et politisk signal til Europas befolkninger om at når medlemslandene skal spare inn penger, så skal EU gjøre det samme (se figur)..

Uforsonlige utspill

Merkels kompromissvillige linje stod i skarp kontrast til de posisjonene som de øvrige 26 stats- og regjeringssjefer hadde spilt ut før toppmøtet, et møte som ble preget av uforsonlige utspill. Dette skyldes at suksess eller fiasko i slagsmålet om EUs rammebudsjett for perioden 2014 til 2020, gjerne blir målt etter hvor mange penger hver enkelt statsminister kan rose seg av å ha sikret seg i forhandlingene.

Under toppmøtet var det bare to sentrale deltagere som faktisk jobbet for annet enn rent nasjonale interesser: EU-president Herman van Rompuy og Angela Merkel. van Rompuy fikk, som fast formann i EUs ministerråd, vist at han kunne få ekspedert det vanskelige budsjettkompromisset om EUs kommende bankunion som han i november i fjor parkerte for ikke å forpeste forhandlingene – i særlig grad med britene. Nå fikk den britiske statsminister David Cameron en avtale om et budsjett som han kan presentere som en triumf hjemme i London, fordi budsjettet er stramt og fordi man helt på tampen skar ned ytterligere litt på EUs drifts- og lønnsbudsjett.

Frankrikes president Francois Hollande er for øyeblikket under massivt press hjemme i Frankrike, som står overfor betydelige offentlige innsparinger og som i tillegg trues av et sammenbrudd i et overopphetet boligmarked. Han kan – med en viss grad av krav om å bli trodd – hevde at han i siste øyeblikk fikk ordnet noen flere euro til EUs landbruksbudsjett – som de franske bøndene er helt avhengig av.

Den italienske statsminister Mario Monti ble også tilgodesett, i den forstand at begrensningene i den delen av regionstøtten som tilfaller Italia, ikke ble så stor som det ellers lå an til. På denne måten har det kompromisset Merkel la opp til i det minste sikret at Monti og hans allierte i sentrum-venstrepartiet PDI ikke kan beskyldes for å ha solgt Italia på billigsalg til EU. Og dette er viktig i en valgkamp som preges av at Silvio Berlusconi kjører frem EU-kritiske argumenter. 

Mens det lyktes å imøtekomme mange nasjonale politiske hensyn ved dette budsjettkompromisset, var det imidlertid i første rekke de felles, fremtidsrettede programmene for forskning, innovasjon og transeuropeiske nettverk innen trafikk, energi og digitale nett som ble taperne.

Dette er stikk i strid med vekstfilosofien i EUs egen 2020-plan, og innen forsknings- og universitetskretser har man i flere måneder advart mot at EU reduserer sine allerede relativt beskjedne fellesbudsjetter på dette området. EUs forskningskommisær har sagt at budsjettslagsmålet kan føre til at forsknings- og innovasjonsområdet i EU kan bli rammet av det man militært gjerne omtaler som collateral damage

Langsommere gjenoppbygging

Mens budsjettslagsmålet endte med å svekke nettopp den vekststrategien de 27 EU-landene er enige om, er det i disse måneder altså utsikt til en ny finanspolitisk konsensus blant de eurolandene som i disse dager er i ferd med å legge planer for et langt tettere samarbeid om finans- og makroøkonomi i eurosonen.

Blant de sentrale politikerne i denne prosessen har særlig den nye formannen for eurogruppen, den nederlandske, sosialdemokratiske finansminister Jeroen Dijsselbloem, markert at tiden er moden for å justere kursen en smule i retning mer vekst og lavere tempo i den økonomiske gjenoppbyggingen, som han ellers understreker viktigheten av.

"Størrelsen på de finanspolitiske utfordringene er ulike fra euroland til euroland, og krever derfor en differensiert tilnærmelse. Hastigheten på den økonomiske gjenoppbyggingen skal fremdeles baseres på nasjonsspesifikke finanspolitiske og makroøkonomiske risiki. I tillegg tillater den innebygde fleksibiliteten i Vekst- og stabilitetspakten at man kan ta sykliske utviklinger i betraktning ved definering av en passende politikk, mens man samtidig ivaretar hensynet til langsiktig bærekraft i den offentlige økonomien," skrev Dijsselbloem i et brev til sine 16 finansministerkolleger, da han ble bedt om å redegjøre for sitt syn på den finanspolitiske agenda i eurosonen.

Dijsselbloem er – som hans ordvalg klart understreker – en forsiktig mann, men han har gjort det klart at det nå er behov for en balansert tilnærming, der både disiplin og solidaritet er nødvendig.

Kickstart på 60 milliarder euro pr. år

Henning Meyer, som er hovedredaktør for rapporten Towards a European Growth Strategy og tysk gjesteforleser ved London School of Economics, understreker at det er behov for en ny finanspolitisk strategi, i tillegg til at han innrømmer behovet for styring av offentlig økonomi.

– Det nødvendige reformarbeidet og de strukturelle tilpasningene internt i valutaunionen er vanskelig, eller nesten umulig, dersom det ikke støttes av økonomisk vekst. Det er klart at vi har behov for bærekraftig økonomisk politikk, men vi har også et tvingende behov for å skape sysselsetting, særlig for Europas yngre generasjoner, påpeker Meyer.

I rapporten beskrives en rekke eksempler på hvordan man på EU-plan sparket i gang enkelte av de investeringene Europa har bruk for, uten samtidig å øke underskuddene på de offentlige budsjettene.

Den tyske økonomiprofessor Sebastian Dullien foreslår for eksempel at man bruker nettopp den økte egenkapitalen på 10 milliarder euro i den europeiske investeringsbanken EIB, til å finansiere såkalte europeisk-nasjonale partnerskap, der EIB for eksempel bygger utdannelsesinstitusjoner i Sør-Europa, mens de lokale myndighetene betaler leie og renteomkostninger for bruksrettighetene til disse bygningene.

Tidligere visepresident i EIB og nåværende seniorrådgiver hos PwC i Tyskland, Matthias Kollatz-Ahnen, understreker at midler fra EIB, sammen med ubrukte midler fra EUs strukturfond, i tillegg til bidrag fra private investorer, vil kunne sette i gang investeringer på til sammen 60 milliarder euro pr. år både i 2013, 2014 og 2015.

Annonse
Annonse