Annonse

Farvel til generalistkommunen?

Det er ikke størrelsen på kommunen som vil friste nordmenn når de skal velge hvor de skal bo i fremtid. Hvilke tjenester den aktuelle kommunen kan tilby vil bety mye mer. Og de tjenestene vil variere mer enn noen gang etter at den varslede kommunereformen er gjennomført.

Slutt på at alle gjør det samme

Selve grunntanken bak norsk kommunestruktur, det såkalte generalistkommuneprinsippet, lever svært farlig etter at ekspertutvalget for kommunereform la frem sin rapport denne uken.  Generalistprinsippet innebærer at alle kommuner – uavhengig av størrelse – har ansvar for samme type oppgaver, de disponerer samme type virkemidler og er likestilte som forvaltningsorganer i forhold til statlig styring. Unntaket er Oslo kommune som også har fylkeskommunale oppgaver.

Et premiss i Ekspertutvalgets mandat var at "generalistkommuneprinsippet skal ligge til grunn for en ny kommunestruktur."

Men allerede i rapportens innledning utfordres generalistprinsippet: "De vurderingene som blir gjort i sluttrapporten aktualiserer imidlertid spørsmålet om oppgavedifferensiering, og utvalget peker derfor på hvilke konsekvenser dette har for generalistkommuneprinsippet," heter det.

Og i de tre alternative modellene for ny kommunestruktur utvalget skisserer i rapportens avslutningskapittel, er det kun en modell som viderefører generalistkommuneprinsippet. Og den modellen krever kommuner på mellom 15.000 og 20.000 innbyggere dersom kommunene skal få nye oppgaver.

Et annet alternativ utvalget skisserer er at kommunene differensieres i store og små kommuner. De nye storkommunene har minst 100.000 innbyggere, og kan ta på seg større og flere oppgaver. De tredje modellen innebærer at enkelte kommuner får såkalt "Oslo-status" – altså at de ikke inngår i noe fylke, men selv tar hånd om fylkeskommunale oppgaver som fylkesveier og videregående skoler.

Begge de to siste modellene innebærer at ulike kommuner får ulike oppgaver, basert på størrelse. Også i den første modellen er oppgavedifferensiering vanskelig å unngå, dersom kommunene ikke blir store nok.

Fylkeskommunen i spill

En utfordring for alle modellene er hva som skjer med fylkeskommunene. Dersom man skal ha mange færre, men mye større kommuner, vil det få følger for dagens regionale forvaltningsnivå. Ekspertutvalget avslutter hele rapporten sin med å påpeke at fylkeskommunens oppgaver og hele det regionale forvaltningsnivået også må under lupen:

"Utvalget tar ikke stilling til om generalistkommuneprinsippet bør videreføres eller om oppgavedifferensiering er ønskelig. Det har sammenheng med at regionnivåets framtidige utforming ikke er avklart. … … problemstillingen fortjener en grundigere utredning enn det har vært rom for i denne rapporten".

I praksis tilbyr jo kommunene ulike tjenester i dag, og kvaliteten på dem varierer stort etter hvor mye penger og hva slags kompetanse den enkelte kommune har til rådighet. Flere norske kommuner bryter daglig loven fordi de ikke har ressurser til å tilby tjenester de er pålagt å gi.

Ordførere og rikspolitikere snakker varmt om demokrati og lokalt selvstyre – mens de kommunale sakene som når opp i den rikspolitiske debatten gjerne omhandler tjenester som ikke holder mål. Løsningen blir da som oftest at det fra alle politiske hold ropes på mer statlig kontroll.

Kommunene liker såkalt "øremerking" dårlig. Men hver gang kommunale tjenester blir avslørt som mangelfulle, så er øremerking et middel som foreslås for å få dem på "rett spor". Og dersom nye reformer eller satsinger skal settes i gang, blir statlige midler gjerne øremerket for å sikre at kommunene følger opp vedtatt politikk. De første årene av den store barnehagesatsingen er et eksempel på dette.

Staten fører også kontroll med kommunene gjennom fylkesmannen og ulike tilsynsorgan. Også dette mener kommunepolitikerne det har blitt alt for mye av.

Noen blir likere enn andre

I departement og storting er det forskjell på tale og praksis. Alle vil gjerne prise viktigheten av lokaldemokratiet – men enhver regjering vil helst ha en viss kontroll over kommunesektoren – det være seg for å sikre at kommunene både gjør sin plikt og at de ikke går seg bort med  med overivrige lokale ideer.  

Etter et år med kommunedebatt er det fortsatt størrelsen det kommer an på, når vi diskuterer framtidig kommunestruktur i Norge. Men enda viktigere enn størrelsen er innhold.

Det vil bli svært vanskelig å gjennomføre en reform der alle kommunene skal ha minst 15.000 – 20.000 innbyggere. Det rare landet vårt er rett og slett ikke skapt sånn, og det innser til og med kommunalminister Jan Tore Sanner.

Men Sanner & co har satt snøballen i gang, og den stopper ikke nå. Kommune-Norge er overmodent for reformer. Også Arbeiderpartiet har for lengst innsett dette, selv om AP-folket for syns skyld ikke kan si seg enig i alt som kommer fra departementet og ekspertgruppen.

Diskusjonen må snart dreie fra størrelse til innhold. Hva skal norske kommuner tilby sine innbyggere? Hvilke tjenester skal de ha ansvaret for? Hvordan skal man klare å sørge for at kommunene er i stand til å ta ansvar?

Vi må trekke opp grensen mellom oppgaver i både kommunal, regional og statlig forvaltning. Da må fylkeskommunen også legges i potten.

Konklusjonen kan gjøre vondt for både Rømskog og Mosjøen, for både Løten og Evje. Sannsynligvis klarer man ikke komme opp med en kommunestruktur der alle kommuner blir tillagt de samme oppgavene.

Dermed dreper man prinsippet om generalistkommuner i Norge. 

Annonse
Annonse