Annonse

Fattigdomskrisens nye ansikt

Globalisering og økende verdenshandel har bidratt til å løfte flere hundre millioner mennesker ut av fattigdommen. I løpet av de siste par tiår er antallet mennesker verden over som befinner seg i ekstrem fattigdom, halvert. Dette er imponerende fremskritt. Ikke minst Kina er en driver utviklingen med sin langvarige økonomiske vekst og integrasjon i den globale handelen. Men den globale fattigdomskrisen er ikke avblåst. Den setter sitt dramatiske preg på virkeligheten i en rekke u-land, og er gradvis i ferd med å rykke inn i hjertet av de vestlige samfunnene.
I dag lever 1,2 milliarder mennesker i ekstrem fattigdom, og må klare seg på mindre enn 1,25 dollar pr. dag. Verdensbanken antar at det i 2015 vil være cirka én milliard mennesker som lever under ekstrem fattigdom. Ytterligere 1,2 milliarder mennesker må klare seg på mellom 1,25 og 2 dollar pr. dag.

Sårbare fattige

1,3 millioner mennesker i verden lever uten elektrisitet, og nesten 900 millioner mangler tilgang til rent drikkevann. De fattige i u-landene er særlig sårbare overfor svingninger i matvareprisene, de er dårlig rustet til å beskytte seg mot klimaendringene og de står først i risikokøen når livstruende sykdommer og epidemier brer seg på tvers an landegrensene.
I kjølvannet av finanskrisen steg fattigdommen i takt med de økende matvareprisene. Det rammet ikke minst de fattigste u-landene, der innbyggerne bruker opp mot 80 prosent av inntekten på mat.
Da matvareprisene gikk nedover igjen i 2009 og 2010, gjorde det et stort innhugg i den ekstreme fattigdommen. Verdensbanken kunne allerede i 2010 erklære at millenniumsmålet om å halvere fattigdommen innen 2015, var nådd. Men det er stadig store utfordringer, og ting kan tyde på at fattigdomskrisen igjen er i ferd med å forverre seg, på grunn av de siste par årenes kraftige økning i matvareprisene. Mange av verdens fattige bor i tvilsomme land med svake institusjoner, høy korrupsjon og tilsvarende fare for konflikter og krig.

Fra Asia til Afrika

Asia er hjemstedet for de fleste fattige i verden, men den raske økonomiske veksten i India er ved å endre dette bildet. I løpet av få år vil den globale fattigdomskrisens omdreiningspunkt ha flyttet seg til Afrika. I 2025 vil det ifølge Verdensbankens prognoser kun være 600 millioner mennesker som lever i ekstrem fattigdom, men opptil 80 prosent av dem vil bo i Afrika.
Derfor er nødhjelpsorganisasjoner og humanitære fond i økende grad begynt å fokusere på Afrika, og det har skjedd fremskritt. I halvparten av de afrikanske landene går 90 prosent av barna på skole, noe som er avgjørende for å heve levevilkårene, produktiviteten og veksten i disse landene.
De høye råvareprisene har foreløpig sikret de råvareproduserende afrikanske landene økonomisk vekst selv etter finanskrisen, men en rekke afrikanske land som er nettoimportører av matvarer, er svært sårbare. De afrikanske landene har samlet muligheter for vekstrater på fra fire til fem prosent de kommende årene. Dersom man oppnår økt politisk stabilitet i Nord-Afrika – noe som slett ikke er sikkert – så er det en mulighet for at millioner av afrikanere blir løftet ut av fattigdommen i de kommende årene.
Den viktigste drivkraften bak velstandsløftet og kampen mot fattigdommen later til å bli de nye teknologiene. Det er ikke minst den raske spredningen av mobiltelefoner som er en "game changer". I 2005 hadde 90 millioner afrikanere mobiltelefon. I dag er det over 640 millioner av dem.
Mer enn halvparten av den afrikanske befolkningen er blitt med på den mobile revolusjonen, noe som har gjort u-landene til den helt store vekstdriveren på dette globale markedet. Henimot 20 prosent av alle mobiltelefonene i Afrika er smarttelefoner, og ting kan tyde på at afrikanerne hopper over pc-revolusjonen og direkte inn i den mobile æra. Dette har sin forklaring. Mobiltelefonen er av avgjørende betydning for bønder i landområdene, den nye generasjonen av mikrogründere i byene og handelsfolk, som kan bruke den til å sjekke prisutviklingen i markedene, kommunisere med hverandre og skaffe seg nye leveranser.

Mobilbank i vekst

Det har samtidig vært en eksplosiv vekst i mobile banksystemer i Afrika, systemer som blir drevet fremover av aktører som M-Pesa, Kiva og andre, nye spillere. Selv Visa og Master Card er begynt å investere i dette markedet. Så langt har ikke det store flertallet av afrikanerne direkte tilgang til nettet, og kontinentet har manglet båndbredde, men Afrika er i ferd med å bli koblet til det globale nettverket med fiberoptiske kabler.
Ifølge den engelske tankesmien Overseas Development Institute kan utviklingen på litt sikt kanskje føre til avvikling av den tradisjonelle bistandsmodellen, der rike stater i Vesten sender penger til korrupte regimer i u-landene. Takket være teknologien kan den økonomiske hjelpen nå personliggjøres. Direkte støtte og mikrolån til fattige innbyggere i u-landene er blitt en reell mulighet på grunn av den teknologiske utviklingen.
«I 2010 hadde kun 10 prosent av verdens fattige en bankkonto, mens det var 5,3 millioner mobilabonnenter i verden. I 2025 vil nesten universell mobildekning gjøre det mulig at nesten alle fattige får en mobil bankkonto,» heter det i en prognose fra ODI. Den strekker seg frem til 2025. Selve utviklingsbistandens natur kan endre karakter fra å være tilbudsdreven til å bli en etterspørselsdrevet prosess.

 

Farer på lur

Det er imidlertid flere faremomenter som kan bringe denne utviklingen ut av kurs. Mange av nasjonene er svært sårbare og har svake institusjoner, som kanskje vil prøve å blokkere den utviklingen mobilrevolusjonen åpner for de fattigste av innbyggerne. Samtidig er ikke bare Afrika, men også deler av Asia i faresonen, dersom klimaendringene akselererer og forlenger tørkeperiodene, med fare for nye sultkatastrofer og høyere matvarepriser. Løsningen på den globale fattigdomskrisen henger nøye sammen med klimakrisen.
Fattigdomskrisen er imidlertid ikke bare noe som rammer u-landene. Finanskrisen har også satt spor etter seg i de vestlige økonomiene, og der kan man se at en ny, relativ fattigdom og en økende ulikhet er under utvikling.
Innbyggere i middelklassen, som tidligere var sikre på både å ha jobb og inntekt, står overfor muligheten for å bli marginalisert, samtidig som forskjellene mellom rik og fattig øker. En undersøkelse fra University of Indiana viser at 46 millioner amerikanere lever i fattigdom, og bare under finanskrisen er ytterligere 10 millioner amerikanere havnet under fattigdomsgrensen. I flere av landene sør i Europa har det vært store protestdemonstrasjoner, og i USA advarer en rekke ledende økonomer, deriblant Nobelprisvinneren Joseph Stiglitz, mot at den store ulikheten i samfunnet også kan virke drepende på veksten.
«Den sosiale fabrikken» er utfordret, og det er ikke sikkert at de gamle, relativt godt betalte jobbene i industri og servicenæringer vender tilbake, for automatiseringen og globaliseringen vinner stadig terreng og bidrar til å presse lønningene. I dag er det over 1,2 millioner roboter i industrien verden over, og selv kinesiske selskaper er i stor stil begynt å investere i nye, fleksible og høyeffektive roboter som kan jobbe 24 timer i døgnet. Samtidig brer automatiseringen seg også til servicenæringene, fra selvgående støvsugere til selvbetjening i supermarkedene. Dette åpner i prinsippet for større frihet og fritid, men kan like gjerne åpne for nedadgående lønnspress og manglende jobbsikkerhet for lønnsmottagere med lav utdannelse.
Ifølge en av verdens ledende risikoanalytikere, Thierry Malleret, kan den relative fattiggjørelsen av middelklassen bli en utløsende faktor for global ustabilitet og nye, sosiale ubalanser.
-Den endrede lykken og den fallende velstanden som verdens middelklasse opplever, vil skape økende frustrasjoner i de rike landene, og nye ubalanser i de fremvoksende markedene, der forventningene er økende, men ikke lette å imøtekomme. Når regjeringene tvinges til å kutte ned på offentlige utgifter, og folk opplever at byrdene ikke fordeles likt og på tvers av de sosiale gruppene, så kan det utløse en voksende bølge av sosiale frustrasjoner, sier Malleret.

Annonse
Annonse