Annonse

Fiskeriene beriker fiskerne, ikke folket

Forvaltningen av norske fiskeressurser er en suksesshistorie når det gjelder det å sikre bærekraftig utnyttelse av fiskebestandene. Her er vi i verdensklasse, men hvordan står det egentlig til på den økonomiske og fordelingsmessige siden? Havressursloven er krystallklar: Fisket eies av fellesskapet og skal blant annet sikre arbeidsplasser og bosetting langs kysten (se tekstboks). Men er det slik i praksis? Nei, sier forfatterne av den nye boken «Rettsøkonomi for Fornybare ressurser» (se egen sak).

Deres hovedfunn er:

  • Privatisert: Retten til å høste fra fiskeressursene er privatisert ved at fiskerne får tildelt gratis kvoter fra Fiskeri- og kystdepartementet, som de så kan kjøpe og selge. Bare fra 2005 til 2005 solgte fiskere som trakk seg ut av yrket kvoter for en snau milliard kroner (se figur 1 og egen sak). 
  • Mørke vinduer: Antall arbeidsplasser i fiskeriene er redusert med 54 prosent siden 1990. For hver fisker som går ut av yrket, reduseres bosettingen i distriktene i Nord Norge med to personer (se Figur 2). 

– Det er betydelige avvik mellom formålene i de sentrale lovene, Havressursloven og Deltakerloven, om bidrag til sysselsetting og bosetting på kysten og de resultatene til Fiskeri- og kystdepartementet faktisk oppnår. Fiskeriforvaltninger er komplisert og konfliktfylt. Departementet har valgt et korporativt samarbeid med fiskebåtredernes organisasjoner, Norges fiskarlag og Fiskebåtredernes forbund. I praksis er det premissene fra disse organisasjonene som styrer fiskeripolitikken, sier professor Torbjørn Trondsen, Universitet i Tromsø, og legger til:  

– Tidligere var Norges fiskarlag en representativ organisasjon for store deler av kystbefolkningen. Etter at det ble åpnet for kjøp og salg av fiskekvoter som staten stilte gratis til rådighet, har også organisasjonenes interesser i økende grad blitt konsentrert om snevre økonomiske interesser frakoplet samfunnsinteressene sysselsetting og bosetting. Nå er det privatøkonomisk lønnsomhet som gjelder. Det er jo helt legitimt å fremme sine egne interesser. Avviket mellom fiskerilovene og praksis oppstår fordi departementet fortsetter sin korporative praksis med å fordele kvoter som tilhører fellesskapet etter råd fra de som allerede har fått tildelt kvoter. Dette blir da et monopolspill frikoplet fra andre samfunnsinteresser, sier han.

For fiskernes organisasjoner er dette svært provoserende standpunkt. I et innlegg i dagspressen har Fiskebåtredernes Forbund allerede karakterisert Trondsen og kollegaen hans, Peter Ørebech, som «Skadelige professorer». Synspunktene er så i strid med hva som er god latin i fiskerkretser at frontene blir svært steile.

– Jeg har ikke lest boken og må uttale meg generelt. Fiskebåtredernes Forbund har imidlertid vært kritiske til mye av det Trondsen og Ørebech har forfektet de siste årene, fordi det har vært langt mer politisk enn faglig basert. Faglig har det meste av det Trondsen har kommet med stått til stryk, sier utredningsleder i Fiskebåtredernes Forbund, Jan Ivar Maråk. 

Maråk er heller ikke enig i Havressurslovens bestemmelser om at fiskeressursene tilhører fellesskapet. Han vil derfor ikke uten videre gå inn i en diskusjon om hvorvidt dagens praksis er i tråd med lovverket.

– Dette er behørig omtalt i Fiskeri- og kystdepartementet proposisjon om havressursloven, og det er umulig å gi en kort besvarelse på dette. Vi har for øvrig fått utarbeidet en juridisk utredning om disse spørsmålene som langt på vei konkluderer med at fiskerne har en særrett til fisken i havet. Det er stort sett enighet mellom næringen og forvaltningen om hvordan dette praktiseres, sier han.

Heller ikke når det gjelder bosetting og arbeidsplasser langs kysten ser rederne utviklingen med samme øyne, som de «skadelige» professorene.

– Fiskerinæringen må konkurrere med blant annet offshoreindustrien, og kostnadene ved nybygg og reparasjoner har steget formidabelt de siste årene, og langt mer enn fiskeprisene. Dette gjør det nødvendig med effektivisering. Det er også økt produktivitet som er nøkkelen til at land som Norge kan ha en høy levestandard, og et konkurransedyktig næringsliv. Skal fiskerinæringen være i stand til å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, må vi være i stand til å tilby konkurransedyktige betingelser. Nå er det vel heller ikke mangel på arbeid som har vært utfordringen i Kyst-Norge de siste år, men mangel på arbeidskraft. Derfor har det også kommet mange utenlandske arbeidere til Norge, sier Måråk.

Dagens praksis med kjøp og salg av kvoter som samles på færre hender kalles «strukturering» i fiskerinæringen. Det betyr at man samler kvotene, for presumptivt å drive et mer økonomisk effektivt fiske. Fiskebåtrederne ser ulemper ved modellen, men mener den i det store og hele fungerer bra.

– Det kan med rette sies at det i første rekke er de som går ut av næringen som fremstår som vinnerne av bedre strukturordninger, mens økt inntjening på de gjenværende fartøyene i stor grad må brukes til å betjene større gjeldskostnader. Når det er sagt, så må strukturordningene være så attraktive at aktører finner det riktig å benytte seg av ordningene dersom det faktisk skal skje strukturering i flåten, sier Maråk, som mener hans forbund de siste 20 årene vært en pådriver i arbeidet med å etablere effektive strukturordninger, i nært samarbeid med fiskerimyndighetene og da med følgende begrunnelse: 

Sikre lønnsomme og attraktive arbeidsplasser

  • Øke lønnsomheten og fornyingsevnen i fiskeflåten
  • Redusere overkapasiteten i fiskeflåten
  • Redusere den negative miljøeffekten fra fiske
  • Redusere fordelingskonflikten mellom ulike
  • fartøygrupper
  • Professor Torbjørn Trondsen mener på sin side at det finnes flere andre måter å organisere fisket på, som kan gi bedre resultater for Norge som fiskerinasjon. En av dem er Ligamodellen.

– Den går ut på at myndighetene fordeler kvotene etter en stige av ulike divisjoner av fartøygrupper. Alle kvalifiserte kan starte på bunnen og arbeide seg oppover i stigen som gir større kvoter etter et poengsystem som prioriterer verdiskapning og bidrag til samfunnsformål, mens de mindre dyktige faller nedover stigen. Når fiskerne går ut av næringen tilfaller rettighetene fellesskapet og ikke, som nå, den enkelte reder, sier Trondsen og legger til:

– Rettighetene beholdes av fellesskapet og fordeles etter samfunnets behov - på samme måte som lete- og produksjonsrettigheter tildeles til oljenæringen, mens ressursrenten beholdes på fellesskapets hender.

Mandag Morgen spurte Fiskebåtredernes forbund om det finnes andre, og bedre, måter å regulere tilgangen til fisket på.

– Neppe! lyder svaret fra utredningsleder Jan Ivar Maråk.

Annonse
Annonse