Annonse

Forskerne slår tilbake

Kan vi stole på vitenskapen?  Spørsmålet om forskningens tillit og legitimitet ble satt på dagsorden under konferansen Vitenskapsåret 2011 i Oslo forleden. Forskning på global oppvarming ble viktigste tema. Roper vitenskapsfolk ulv -ulv? 

Professor Naomi Oreskes fra University of California San Diego, vitenskapshistoriker som jobber med geofysikk og klimaspørsmål forklarer at angrepene mot klimavitenskapen ikke har noe med kvaliteten på forskningen å gjøre. Det er politikernes manglende vilje og interesse til virkelig å ta grep i klimautfordringene som er hovedårsaken til at forskerne ikke når frem med sine budskap, mener hun (se tekstboks). 

Verdenssamfunnet virker å ha gått i stå i forhold til klimautfordringene som står i kø, og det er begrenset hvor langt man kan komme med bare vitenskapelig forståelse.

– Alle land gjemmer seg bak at dette er et globalt problem. Kunnskap er én komponent, det andre er politisk gjennomførbare løsninger på nasjonalt og internasjonalt nivå, sier Tora Skodvin, forsker ved CICERO med kompetanse på relasjonen mellom vitenskap og politikk i FNs klimapanel.  

Sterke interessegrupper

Skodvin mener det er mange sterke interessegrupper og industrier som vil bli påvirket og må bære kostnaden av en aktiv klimapolitikk. Mannen i gata må også bære kostnadene ved omlegging av energisystemer. 

Olje- og energidepartementets statssekretær Per Rune Henriksen (Ap) kom nylig med uttalelsen at det er «dyrt og dumt» med klimakutt i Norge. Riktignok fra et annet hjørne enn Kunnskapsdepartementet, som arrangerte konferansen Vitenskapsåret 2011, men fra samme regjering.  Oljeminister Ola Borten Moe har fått rasende omtaler i en reke medier for å snakke varmt om Statoils oljesandutvinning i Canada. Til tross for at EUs drivstoffskvalitetsdirektiv svartelister olje fra oljesand, er ikke det noe argument for statsråden.

Men for forskerne handler dette om mer enn norske oljeinteresser. 

Stor optimisme i 2007

Det er snart fire år siden tidligere visepresident i USA Albert Arnold Gore jr. fikk Nobels Fredspris på deling med FNs klimapanel (IPCC). Samme år fikk hans film «En ubehagelig sannhet» Oscar for beste dokumentarfilm. Forventningene var skyhøye til at verdens ledere skulle ta grep for å berge kloden. Det Demokratiske partiet i USA arrangerte «Clinton Global Initiative» på Manhattan og satt internasjonal dagsorden for viktige klimasaker. 

Nobelkomiteen bukket og neiet for Al Gore og FNs klimapanel… «For deres innsats for å skape og spre kunnskap om menneskeskapte klimaenderinger og for å legge grunnelaget for de tiltakene som kreves for å motvirke disse endringene». 

Dette skjedde mens George Bush jr. kriget i Irak, motstanden i USA vokste og Barack Obama ble pusset klar som demokratenes nye presidentkandidat. Så ble det litt stille rundt den «ubehagelige sannheten». 

Hva har skjedd siden fredsprisen i 2007? Eller rettere – hva har ikke skjedd?

– Politisk har det ikke skjedd noe siden fredsprisen i 2007. Derimot har FNs klimapanel blitt utsatt for massive svertekampanjer. «Climate Gate» var den mest omfattende svertekampanjen, der e-postsystemet til Climate Research Unit ved Universitetet i East Anglia ble hakket for tusenvis av dokumenter, som ble brukt som «bevismateriale» for at forskerne hadde en politisk agenda, forklarer Tora Skodvin. Senere viste det seg at feilen til klimapanelet var få og marginalet sett i forhold til det materialet de hadde presentert (se tekstboks, samt også Mandag Morgen nr. 21, 2011).

Snur spørsmålet på hode 

Under konferansen «Kan vi stole på vitenskapen?» i regi av Vitenskapsåret 2011 snur professor Naomi Oreskes konferansens tittel helt rundt og spør: «Kan vi stole på regjerningen?

Hun trekker linjene fra striden rundt tobakkindustrien, der maktmennesker – menn med tette relasjoner til den daværende Reagan-administrasjonen i Det hvite hus, lenge klarte å hindre at reguleringer av tobakkindustrien og tobakkforbruket. Hun hevder å ha sett de samme mekanismer i forbindelse med klimadebatten etter at 2007: Klimaskeptikere får gjennomslagkraft, til tross for manglende dokumentasjon av kunnskap. Faren i dag er, ifølge Oreskes, ikke at folket skal bli villedet av vitenskapen, men at klimaskeptikere villeder rundt sannheter det er vitenskapelig konsensus om. 

– Det finnes nå vitenskapelig konsensus rundt klimaendringene. Det finnes imidlertid ingen politisk konsensus rundt dette temaet, hevder Oreskes. 

Ett av Oreskes hovedpoenger er å tydeliggjøre kunnskapen vitenskap har fått frem. Hun understreker at konsensus er en relevant kategori for analyse.

Vitenskapens historie handler også om underminering av vitenskap av overliggende politiske grunner. Om hvordan politikerne kan spille på menneskers angst for å posisjonere seg, og likeledes mørklegge temaer eller lage propaganda til befolkningen. Hun bruker eksempler fra den kalde krigen, der frykt ble utnyttet for politisk gevinst – «cold war anxiety and the American anxity».

Lenken mellom den kalde krigen og miljøspørsmål ble på et tidspunkt til at miljøforkjempere var «vannmeloner» som «konspirerte for å bryte ned den globale kapitalismen».

Hun understreker at man behøver vitenskapelig bevismateriale ettersom vanlige mennesker ikke kan analysere seg fram til omfanget av de klimatruslene vi står overfor.

– Det ligger en stor utfordring i å kommunisere vitenskap rundt klimaproblematikk. Klimaskeptikerne betrakter vitenskapsfolk som «alarmister». Mye tyder derimot på at det motsatte skjer. Vitenskapsfolk har så langt heller undervurdert risiko enn å alarmere den, forklarer Oreskes.

Hun forklarer at det var spådd 2,2 millimeter mer nedbør per år mellom 1993 og 2006. Det virkelige tallet ble 3,3 millimeter per år. Det er hele 50 prosent mer enn prognosene vitenskapsfolk hadde forskuttert.

Ifølge Oreskes og klimaforskerne skjer klimaendringer raskere enn forventet på fem hovedområder:

  • CO2-utslippet øker mer enn forventet 
  • Mer nedbør og regnfall i allerede regnfulle områder
  • Raskere nedsmelting av arktisk breis, og også kontinental nedsmelting (innlandsisen) 
  • Økingen av havnivået skjer raskere enn forutsett
  • Oppvarming av havets overflate og oppvarming av dypvann har større omfang  

– Overflateoppvarmingen av sjøen er opp til 50 prosent høyere enn tidligere antatt, dersom vi ser tallene fra 1963 til 2003. Arktisk nedsmelting av is viser at «worst case scenario» er blitt en realitet, og parmafrostmelting skaper metangass og påskynder oppvarmingen ytterligere forklarer Oreskes.

Klimaskeptikerne

– De organiserteklimaskeptikerne er politisk konservative og skeptiske til dramatiske hendelser. De baserer sin tiltro til prinsippet «minst mulig overraskelse,» sier Oreskes.

– Hvis noen overrasker deg, er det mer sannsynlig at du antar det er feil. Det ligger i menneskets natur å ha en hang til å tro på det som har minst drama i seg. Vitenskapsfolk blir av samme grunn kritiserte, spesielt de som har nye vurderinger og ser nye muligheter. De som går andre veier blir også kritisert av egne kolleger. Prestisje er en viktig valuta innen forskningsmiljøene. Angrep mot klimavitenskapen har ingen ting å gjøre med kvaliteten på forskningen, hevder hun.

Amerikanerne stoler mer på vitenskapsfolk enn på politikerne, men tviler likevel på vitenskapsfolk. 

En av de mest profilerte norsk klimaskeptikerne er professor emeritus ved UMB på Ås, Olav Grøterud (hydrolog og limnolog). Han sier til Mandag Morgen at han tviler på at klimaendringene bare er menneskeskapt ved CO2-utslipp.  

– Etter 40 år med naturvitenskap og ved å bruke min fornuft, undrer jeg meg over hvor selvsikre mange forskere er på at all klimaendring er menneskeskapt. Jeg er usikker fordi jeg ser alle muligheter for naturlig påvirkning av klimaet.  Det mest sannsynlige er interaksjon og samvirkende effekter mellom det som er mennskeskapt og det som er naturlige prosesser. Og det gjør det vanskelig å forske på dette, forklarer Grøterud.

– Risikoen for at man undervurderer miljørisikoen er like stor som det motsatte, sier Tora Skodvin. I FNs klimapanel opererer man mellom vitenskap og politikk. På den ene siden skal det gis innputt til politiske prosesser og på den andre siden skal man sikre at kunnskapen er vitenskapsbasert. Det er en vanskelig skjæringsflate mellom kravet til etterrettelighet, dokumentasjon og sannhet, og politisk handling. Hovedrapportene har tusenvis av sider. Det er veldig grundig. Man må nesten være atmosfærekjemiker for å lese dem.

Det store spørsmålet er da, hva kan vi forvente av politiske løsninger? 

– Store aktører som Kina og USA må inn. Dette er komplisert materie, og finanskrisen spiller en rolle. EU som har vært mest ambisiøs på klimaets vegne, har problemer. USA har totalt mislykkes i å vedta noe som ligner på en klimapolitikk. Man hadde store forventninger til Obama, men utsiktene til en offensiv klimapolitikk fra den kanten er små, etter at republikanerne vant tilbake flertallet i Representantenes hus ved siste mellomvalg i 2010, noe som har gitt republikanerne mer innflytelse, mener Tora Skodvin i CICERO. 

Annonse
Annonse