Fra klippfisk til dypvanns-teknologi

«Noruega? Ah.. Noruega! Terra da bacalhau. Muito frio la, né?»

Dette er standardresponsen du får i Brasil når du forteller at du er fra Norge. Landet de forbinder med klippfisk og at det er kaldt. Og der ingen husker en varm St. Hans-aften under fotball-VM i Frankrike i 1998.

Og spør du en gjennomsnittsnordmann om Brasil, får du svaret «fotball», «samba», «kaffe», «Amazonas» og «litt skummelt».

Kaffe fra Brasil. Klippfisk fra Norge. Det var lenge status quo i samhandelen mellom Norge og Brasil. Det har endret seg kraftig de siste ti årene.

Brasil er Norges viktigste handelspartner utenom EU og USA. Norge er også blant de som investerer mest i Brasil. Ifølge utenriksminister Jonas Gahr Støre var vi på sjuende plass blant landene som investerte i Brasil i fjor. Men dersom vi skrangler sammen hver krone og øre, så er vi kanskje blant topp fem, tror Innovasjon Norges Reidun Beate Olsen i Rio de Janeiro.

Norge er ikke de eneste som har kastet seg over Brasil. I fjor var de totale, utenlandske investeringene i Brasil 65 milliarder dollar. Dette tallet gjør at Brasil er på tredje plass over land som mottar utenlandske investeringer (se figur 1). De er også på tredjeplass på konsulentselskapet A.T Kearnys liste for hvor markedet har størst tiltro til fremtidige investeringer. Listen toppes av Bric-kollegene Kina og India, mens USA havner på fjerdeplass.

Og det er ikke kaffetørsten som driver de utenlandske investorene til Brasil: Olje og energi, landbruksindustri og mineraler står øverst på menylisten. Og slik sett passer Brasil Norge som hånd i handske.

I 2007 fant det brasilianske oljeselskapet Petrobras enorme oljereserver på dypt vann og langt ned i bakken utenfor kysten av Brasil. Det største funnet i den vestlige verden på tre tiår. De bekreftede oljereservene er 15 milliarder fat, men alle «vet» at det er minst 100, sannsynlig med 150 milliarder fat. For offshorenasjonen Norge er dette store nyheter, og funnene ble også gjort i en periode alle trodde at produksjonen i Nordsjøen var på vei nedover.

Det er mellom 120 og 150 norske bedrifter som er etablert i Brasil. Godt over halvparten er etablert nettopp innen olje. Et eksempel er Dof Asa med sine to brasilianske døtre Dof Subsea og Norskan. 19. april i år døpte de Skandi Iguaci – en 300 tonns kraftplugg av såkalt ankerhåndteringsskip (AHTS). Da Dof startet opp virksomheten i Norge tidlig på åttitallet døpte de skipene sine Skandi Fjord, Skandi Hav – nå heter de altså Skandi Amazonas, Skandi Iguaci. Dof har siden 2001 investert 1,5 milliarder dollar i sin virksomhet i Brasil. De har fire andre skip som er under bygging i Brasil. Innen 2014 er planen å ha totalt 28 båter i drift i Brasil, 16 under brasiliansk flagg.

Men også på energisiden har Norge foretatt et stort oppkjøp i løpet av året. SN Power – som er Statkrafts og Norfunds selskap for investeringer i u-land og voksende økonomier, ble gjennomført i mars. Da kjøpte de en aksjepost på 40,6 prosent i energiselskapet Desenvix. Brasil har som mål å bli en stor aktør innen energi – særlig fornybar kraft. Desenvix er en betydelig nasjonal aktør innen vann- og vindkraft. Oppkjøpet kostet SN Power 2,3 milliarder norske kroner, og er den største enkeltinvesteringen selskapet har gjort.

Statoil er selvsagt størst blant de norske bedriftene i Brasil. De er allerede Brasils nest største produsent av olje med sin plattform på Peregrinofeltet. Analytikere som Mandag Morgen har vært i kontakt med mener at Statoil totalt har investert mellom syv til ti milliarder dollar i Brasil. De eier 60 prosent av Peregrino, de ytterligere 40 prosent ble solgt til kinesiske Sinochem for 3,09 milliarder dollar i 2010. Statoil har også flere felter de er involvert i og fremdeles har ikke brasilianske myndigheter utarbeidet endelige lover og regler for hvordan det såkalte pre-saltfeltet skal administreres. Det store rushet der vil derfor komme senere.

En analytiker som følger norske investeringer daglig i Brasil mener norske investeringer i Brasil til sammen de siste ti årene er mellom 30-40 milliarder dollar, altså mellom 180 og 240 milliarder kroner. For sammenligningens skyld: I 2009 opplyser Statistisk sentralbyrå at de samlede investeringene i industri, bergverksdrift og kraftforsyning i Norge var 40,2 milliarder.

– Det er klart at veldig mange norske selskaper har eksponert seg stort mot Brasil generelt og i særdeleshet Petrobras. Endringer både i brasiliansk økonomi og politikk kan derfor få store konsekvenser. Mange vil også oppleve at det å drive business i Brasil kanskje ikke helt var så enkelt som det de først forestilte seg, sier analytikeren.

Grønt hav

På landsbygda utenfor byen Presidente Prudente (ca 200.000 innbyggere) i delstaten Saõ Paulo har de vært vant til økonomiske kriser. Da byen ble grunnlagt i 1917 og landet rundt ble ryddet var det med tanke på kaffeproduksjon. Det store børskrakket i 1929 satte en stopper for det. Etterpå har de prøvd med peanøtter, bomull og til sist kjøttproduksjon. Mange av de store ranchene har fortsatt litt kjøttproduksjon, men det mest går til churrasco – den berømte brasilianske grillingen. Kyrne er flyttet til andre delstater og til nabolandet Paraguay. Nå er det et grønt landskap som dominerer. Et grønt hav av sukkerrør. De hardtarbeidende sukkerørskutterne er byttet ut med moderne landsbruksmaskiner. Midt i dette grønne omlandet driver storinvestoren Jens Ulltveit-Moe storstilt skala av spritproduksjon. Halvparten av Brasils bilpark går på sprit – etanol.

Da Ulltveit-Moe først leste FNs klimarapport ble han overbevist om at fornybar energi var fremtiden. Etter å ha reist rundt flere plasser i verden fant han ut at det var i hjertet av Brasils sukkerland at fremtiden lå. Nå eier og kontrollerer han 450.000 mål, har 2000 ansatte og produserer i underkant av 200 millioner liter etanol i året. Massen som blir igjen etter at spriten er produsert, bruker han til å lage kraft. Dette kraftverket alene produserer nok til å forsyne 100.000 brasilianske husholdninger med strøm, og han har inngått en avtale med den brasilianske staten som gir 100 millioner kroner i ekstrainntekter i året.

Men det Ulltveit-Moe i utgangspunktet trodde skulle være en grei investering på to milliarder slo feil. Det visste seg at brenneriene trengte kraftig oppgradering, organisasjonen var heller ikke i den forfatning Ulltveit-Moe hadde forventet. Logistikken var ikke på plass. Noen sesonger med kraftig regnvær og dårlige avlinger ga heller ingen hjelp fra oven. Og med finanskrise, var det ingen andre som var interessert i å spytte i spritglasset. I Norge beskrev avisene med store bokstaver hvordan Ulltveit-Moe stadig svei av milliarder. Dermed endte Norges største hjemmebrenner og landeier opp med å måtte bruke to milliarder av egen lommebok og lån for å få det slik han ville ha det.

– Angrer du?

– Nei. Jeg er meget fornøyd med Umoe Bioenergy. Nå er anleggene ferdig utbygd, og el-verket er nettopp satt i drift, sier Ulltveit-Moe.

Ulltveit-Moe var en pioner blant utenlandske investorer innen etanol. Mens bare sju prosent av etanolproduksjonen var eid av utenlandske investorer i 2008, var den utenlandske andelen 32 prosent i 2011, viser en undersøkelse fra Universitet i São Paulo (USP). Petrobras satser også 4,2 milliarder dollar frem til 2015, og blant de utenlandske oljeselskapene har Shell investert stort og sammen med Cosan etablert selskapet Raizen som produser 2,2 milliarder liter etanol. Selskapet ble etablert i fjor og har allerede en omsetning på rundt 160 milliarder kroner. De planlegger å øke kapasiteten til det dobbelte. Umoe er underleverandør til Raizen. Statoil vurderer også hvorvidt de skal gå inn i dette markedet og har besøkt flere anlegg.

– Sukkerrøretanol er det eneste transportdrivstoffet som er billigere enn olje i produksjon. Nå ser det også ut som om markedet åpner seg i California, sier Jens Ulltveit-Moe.

Selv om han ser positivt på fremtiden for etanolproduksjon, legger ikke Ulltveit_Moe skjul på at det kan være slitsomt å drive business i Brasil. Mens Norge er rangert på sjetteplass på Verdensbankens liste over verdens mest businessvennlige land, havner Brasil helt nede på en 126 plass av 183 land.

– Et komplisert og uklart skattesystem og at du må forholde deg til både kommunale, delstatlige og føderale lover, regler og myndigheter er med å forklare hvorfor det ikke alltid er lett å drive business i Brasil, sier Ulltveit-Moe.

Rød leire

Drar du 3000 kilometer nord for Presidente Prudente, havner du midt i regnskogen. Og der finner du det mest urnorske innen norsk industri. Hydro har reist ut av de norske fjorder og norske fossefall og slått seg ned langs Amazonasfloden i delstaten Para. På ferden har de mistet vikingskipet som symbol, og står nå bare med seilene igjen. Her finner du den tetteste konsentrasjonen av Hydro-ansatte i hele verden.

Hydro tok over gruvegiganten Vales aluminiumsdivisjon i 2010. Rundt 30 milliarder norske kroner kostet det, noe som er den klart største norske enkeltinvesteringen i Brasil.

– Med overtagelsen av Vales aluminiumvirksomhet i Brasil har Hydro tatt et steg opp som aluminiumprodusent og vi har fått en solid posisjon, med langsiktig tilgang på råvarer, blant annet til våre norske metallverk, sier informasjonsdirektør Halvor Molland i Hydro.

Med sin tilstedeværelse i Amazonas har Hydro virkelig gått motstrøms – eller «upstream» som det heter på fagspråket. Mens selskapets hovedvirksomhet tidligere var smelteverk og videreforedling, har Hydro nå begynt i gruvebransjen. Den røde leiren – bauxitt – graves ut i store mengder og raffineres til alumina, som er hovedråstoffet i smeltingen av aluminium.

Etter et år som hovedeier i Brasil er Hydro godt fornøyd med gigantinvesteringen.

– Vi er blitt godt mottatt som nye eiere, og opplever at vi har god dialog med ansatte, politikere og andre interessenter i områdene rundt virksomhetene vi har overtatt, sier Molland.

Men også Hydro har vært nødt til å ta tak for å få opp lønnsomheten.

– Vi så at driften av Paragominas-gruven og Alunorte-raffineriet svingte og ga en produksjon som var lavere enn forventet. Vi har derfor økt produksjonsnivået ved å innføre Hydros eget produksjonssystem og vår vedlikeholdsfilosofi. Fra første til andre halvår 2011 økt produksjonen i Paragominas med 23 prosent og tilsvarende i Alunorte med ni prosent. Nå arbeider vi med å stabilisere produksjonen på nye, høyere nivåer, sier Molland.

Hydro har allerede planene klare og jobber for å bygge et nytt aluminaraffineri i Barcarena som skal ha samme kapasitet som verdens største, nemlig Hydros eget Alunorte. Med dette i drift vil Hydro ha flere ansatte i Barcarena enn de i dag har i hele Norge. I dag har de 4000 ansatte i Brasil.

Hydro investerte i fjor også 300 millioner i et pressverk for aluminium i São Paulo. Men mesteparten av produksjonen i Brasil er råvarer for eksport. Hydro ser også at markedet internt i Brasil øker kraftig. Brasil bruker bare halvparten så mye aluminium per hode som USA. Hydro ser derfor muligheter for vekst i både Brasil og de andre landene i Sør-Amerika

– Brasil har vært et stort marked som har vært og fortsatt er i vekst, sier Molland.

Store penger – store fristelser

Det er vanskelig å få en eksakt oversikt over norske investeringer samt økonomiske avtaler i Brasil. Ifølge DN.no har Petrobras inngått avtaler med norske boreskip for 190 milliarder kroner for de neste 15 årene. Kravene fra den brasilianske staten er at minst 65 prosent av båter og rigger skal bygges i Brasil.

Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) hadde aksjeverdier for 37 milliarder i Brasil per 31.12 2011. I 2010 hadde GIEK (Garantiinstituttet for eksportkreditt) en eksponering på rundt 7,5 milliarder mot Brasil. Men som GIEK selv understreker, så er tallene usikre. Dersom et norsk selskap bygger en plattform i Sør-Korea som er beregnet for Brasil, vil dette fremgå som eksport til Sør-Korea. Tilsvarende bruker brasilianske redere ofte utenlandske eierselskaper, slik at det heller ikke da fremgår til hvilket sluttland det eksporteres.

Oljefondet har dessuten fått nye retningslinjer som vil gjøre det aktuelt for dem å investere mer i de fremvoksende økonomier. Brasil er allerede det landet fondet har investert mest i utenom USA, EU og Japan (se figur 2 og 3).

Staten har også investert én milliard dollar i Amazonasfondet for å bekjempe avskoging i regnskogen. Skipsreder John Fredriksen er også i Brasil for å reise milliarder i en børsintroduksjon av Seadrills brasilianske datter Seabras.

Milliardene flyter altså mellom Norge og Brasil. Likevel er det få som snakker om den store elefanten i rommet: Nemlig korrupsjon. Mens Norge havnet på sjetteplass, var Brasil helt nede på en 73. plass i Transparancys korrupsjonsindeks for 2011. Mange korrupsjonsanklager og avsløringer har avslørt at korrupsjonen når helt opp til toppen i brasiliansk samfunns- og næringsliv. Heller ikke Petrobras er blitt spart for anklager, store deler av opposisjonen mener for eksempel at oljeselskapet er blitt et rent underbruk av Partdio dos Trabalhadores - PT – partiet til de to siste presidentene Lula da Silva og Dilma Rousseff. Derfor kaller de konsekvent selskapet for «PTrobras».

– Du kan ikke drive business i Brasil uten å bli involvert i en eller annen form for korrupsjon, sa Cladio Weber Abramo i Transparencia Brasil da undertegnede intervjuet ham for noen år tilbake. Han hadde da vært i kontakt med en større norsk delegasjon, og mente å spore en viss naivitet i deres tilnærming til Brasil.

Foreløpig har ingen store, norske selskaper vært direkte berørt av korrupsjonsanklager. Det forholdsvis lille K. Lund Offshore kan likevel fortelle om at de opplever det frustrerende å se at andre selskaper får ordrer på grunn av korrupsjon. De hevder at de selv har opplevd å miste anbud fordi de har nektet å betale.

– Vi føler det som problematisk. Det har helt klart vært noen utfordringer med å innbille seg at slik man gjør det i Norge, er også slik ting gjøres andre plasser i verden. Problemet er nok også at vi er et lite firma med begrensede ressurser på personalsiden, sier Gaute Jørpeland som har ledet kontoret i Brasil siden 2004.