Fra «morna Jens» til «glem det, Jonas»

Publisert: 24. april 2015 kl 10.53
Oppdatert: 24. april 2015 kl 10.53

Det ligger et ganske tungt ansvar på statsminister og partileder Erna Solberg foran Høyres landsmøte denne helgen. Der bør hun klargjøre regjeringens syn på Arbeiderpartiets forslag om å ta i mot 10 000 syriske flyktninger de neste to årene – 5000 i år og 5000 til neste år.

Etter at Ap-leder Jonas Gahr Støre lanserte forslaget under sin landsmøtetale for en uke siden, har flyktningedebatten rast i Kongeriket. Godt hjulpet av tragedien i Middelhavet kan det virke som om norske velgere er mer positive til å ta i mot flere flykninger enn på lenge.

Støre har i tillegg inntatt en statsmannsrolle i sakens anledning, og blant annet invitert alle de parlamentariske lederne på Stortinget til møte for å diskutere en mulig tverrpolitisk løsning. At Støre inntar lederrollen i denne saken  irriterer nok regjeringspartiene grenseløst.

Skiftet taktikk

Men regjeringen har seg selv å takke. Da saken om båtflyktningene eksploderte for en uke siden, var det Frps folk i Justisdepartementet som frontet. Etter at statssekretær Jøran Kallmyr lirte av seg den i overkant lite fintfølende kommentaren «vi kan uansett ikke redde alle» – var det plutselig utenriksminister Børge Brende og statsministeren selv som overtok som talspersoner for regjeringen. Politikk handler også om å tolke stemninger, og der bommet regjeringen totalt i starten.

Når det gjelder holdninger til flyktninger og asylsøkere har Støre derimot klart å manøvrere Arbeiderpartiet fra et versting-stempel til å fremstå som et parti med moralsk ansvarlighet i løpet av en liten uke. Det er mulig at dette ikke bare er politisk taktikkeri, men at mannen og partiet faktisk mener det de sier.

Like vel: Det er vanskeligere å være i posisjon enn i opposisjon i slike saker. Se på EU – der har alle ledende politikere i Europa den siste uken overgått hverandre i bekymring og forferdelse over katastrofen i Middelhavet. Men handlekraften til Den europeiske unionen får skarp kritikk for å sette grensekontroll og hindringer foran å redde liv

Dråpe i havet

Noe av den samme problematikken ser vi i spørsmålet om bosetting av 10 000 syriske flyktninger.

Fra Frp-hold er det lett å argumentere:

– Forslaget om at Norge skal åpne grensene og ta imot 10.000 flyktninger fra Syria er fullstendig vanvittig, sier Per Sandberg til Dagbladet.

Hans partileder bruker posisjonsargumentet og viser til Arbeiderpartiet slik de fremsto i regjering – ja, frem til for en ulkes tids siden:

– Ap's landsmøtevedtak om å ta imot 10 000 syriske flyktninger er ikke gjennomtenkt. Ap i regjering ville aldri gjort et slikt vedtak, aldri i verden! Mottakssystemet vil bryte sammen. Det mest håpløse med forslaget er at vi kan hjelpe ti- til tretti ganger flere for pengene i nærområdene, sier Frp-leder og finansminister Siv Jensen. Også hun har snakket med Dagbladet.

Fagstatsråd Solveig Horne tar en litt annen inngang til problemet. Barne- og familieminister Horne sendte torsdag et brev til alle landets kommuner.

– Det pågår nå en debatt om å ta imot 10 000 ekstra syriske flyktninger, og jeg ønsker å kartlegge kommunenes mulighet til å øke bosettingskapasiteten ytterligere i 2015 og 2016. Denne informasjonen vil være viktig når det skal fattes en beslutning om hvordan Norge kan bidra, sier Horne til NTB.

Solveig Horne påpeker at 5.256 personer venter på asylmottak og at det i tillegg allerede er vedtatt å ta imot 1.500 kvoteflyktninger fra Syria i år.

Med andre ord – «dette klarer vi ikke».

Statsminister Erna Solberg har sagt at hun mener det er mer effektivt å bruke pengene i Syrias nærområder. Og hun får støtte av sine egne. Nesten alle fylkeslederne i Høyre sier nei til at Norge skal tallfeste å ta imot 10.000 syriske kvoteflyktninger. De mener Norge heller må gi humanitær hjelp til Syrias nærområder, skriver Dagsavisen.

Det er et svært godt poeng at det må settes inn hjelp i nærområdene – mye hjelp.

I Libanon bor er det i dag nesten to millioner syriske flyktninger. I  Jordan er det i underkant av en million. Også til Tyrkia og Egypt har det flyktet hundretusenvis av syrere.

I Libanon og Jordan er situasjonen prekær. Ikke bare for flykningene. Landenes infrastruktur risikerer å bryte totalt sammen. I dette bildet er spørsmålet om 10 000 flyktninger en bitte-liten dråpe i havet. De som eventuelt ender opp i Norge vinner den store lottogevinsten.

Synboler er viktig

«Symbolpolitikk», kaller gjerne kritikerne det når norske politikere overgår hverandre i hvor stort antall syriske flyktninger de ønsker seg.

Men politiske symboler betyr noe. Både for den norske folkesjela og for andre land.

Det er ikke plass til flere syrere i Libanon.

Erna Solbergs vanskelige utfordring er å lose ikke bare regjeringen, men norsk politikk som sådan, gjennom denne saken. Med en tidligere røde kors-sjef som utenriksminister vil ikke Høyre like å overta Aps gamle verstingstempel. Det kan bli vanskelig å unngå, når Fra har lagt seg på «glem det, Jonas»-linjen.

Til sjuende og sist handler også denne saken om vilje og om penger. Og gjennomføringskraft. Om vi ender på 5000, 7000 eller 10 000 er mindre viktig. Norge burde være robust nok til å øke hjelpen både i nærområdet og gjennom å ta inn noen flere kvoteflyktninger. 

Spørsmålet er om regjeringen er robust nok.