Frans Josefs land kan bli russernes Svalbard

Når Russlands president Vladimir Putin nå personlig fronter en ryddeaksjon på Frans Josefs land har det først og fremst et imagebyggende formål. Ved å påta seg rollen som en arktisk vaktmester viser han både egne støttespillere og kritikere at Russland ser miljøtruslene i Arktis; et område som på grunn av rask issmelting og tinende permafrost utvikler seg til å bli nasjonens skattkammer. Gjennom store oppslag i russiske medier får Putin vist frem sitt miljøengasjement og sin vilje til å renske opp i et område som er særlig viktig for den truede isbjørnbestanden. Fotografier av Putin sammen med isbjørn som radiomerkes underbygger bildet av at Russland verner om Arktis (se kart).

I et Arktis som endrer seg raskere enn forskerne har kunnet forutse, har Putin allerede lovet at infrastrukturen skal styrkes på steder som er spesielt viktige for russerne (se Mandag Morgen nr. 26, 2011). Ryddesjauen på Frans Josefs land bærer bud om at øygruppen oppgraderes fra å være en glemt sovjetisk utpost til å kunne bli sentral i det ressurspolitiske spillet om Nordpolen. Russerne kan nå utvikle sitt eget mini-Svalbard. I motsetning til på Svalbard, vil russerne kunne bruke Frans Josefs land uten å være bundet av et internasjonalt avtaleverk som krever fravær av militære styrker eller frie økonomiske soner. Med andre ord kan Frans Josefs land bli en fremskutt arktisk base uten de bergrensingene aktivitetene på Svalbard har i kraft av Svalbardtraktaten. Putin kan få bort skrotet på Frans Josefs land, og bygge opp akkurat det arktiske samfunnet han trenger, av sivil og militær karakter. Øygruppen har allerede vært innlemmet i store nasjonale redningsøvelser.

Russerene er kritisk til Norges forvaltning av Svalbard.

– Det er ingen hemmelighet at russerne synes at Norge bruker miljøregelverket for å fremme egne interesser på Svalbard, og det er de lite tilfreds med, sier Salve Dahle, russlandskjenner og leder for den årlige pan-arktiske konferansen Arctic Frontiers i Tromsø, til Mandag Morgen. Han mener at Frans Josefs land kan komme til å spille en viktig rolle i fremtidig polarforskning da øygruppen ligger lenger nord, og lenger inn i polisen enn Svalbard. Dahle mener det vil være interessant for internasjonale forskere å slippe til i et område som hittil har vært forbeholdt russerne. Han ser også at øygruppen tiltrekker seg økende oppmerksomhet som et eksklusiv reisemål. Han understrek at en endring av Frans Josef lands status ikke gjør at russerne vil forlate Svalbard, som er det internasjonale kraftsentret i nord.

Sjefen for Russlands nasjonale sikkerhetsrådet Nikolai Patrushevslo i vår fast at Frans Josefs land, med i alt 190 øyer, er åpen for regulær turisme. Takket være bruken russiske isbrytere har de russiske nordområdene allerede vist seg som populære reisemål for de med særdeles romslige feriebudsjetter. Russerne bruker miljøendringene for det de er verd, også i turistsammenheng, og frister med turer til Nordpolen før isen smelter.

Issmeltingen gjør at retorikken om ressursutnyttelsen blir krassere. Normalt er det Russland og Canada som leder an i ordkrigen om hvem som er sjefen i nord, og hvor stor militær tilstedeværelse som er nødvendig. Nå har olje- og energiminister Ola Borten Moes uttalelse på Offshore Northern Seas, den årlige oljemessen i Stavanger, om at Norge er klar til å bore nært opptil Nordpolen, forsterket bildet av et vågalt ressurskappløp – som igjen trigger militær aktivitet. Med større aktivitet nær russiske områder, er Putin krystallklar på at den russiske beredskapen må økes i nord. I dette perspektivet er det grunn til å tro at Putin nå forbereder Frans Josefs land til større oppgaver enn det som knytter seg til turisme og klimaforskning. Da han la frem planene om ryddeaksjonen på Frans Josefs land i juli, sa han til det russiske nyhetsbyrået Ria Novosti at «vi kommer selvsagt til også å piffe opp våre militære komponenter på Frans Josefs land.»

Putin og kirken velsigner Frans Josefs land: Et russisk-ortodoks kapell på en arktisk utpost symboliserer i likhet med flaggplantingen på havbunnen under Nordpolen i 2007 hvem som bestemmer i nord.

Rosneft –oljegigant og miljøversting: Statoils samarbeidspartner har carte blance på den russiske kontinentalsokkelen, men etterlater seg enorm forurensing på land.

Borten Moe drømmer om Nordpolen: Den norske olje- og energiministerens oljeappetitt gir Putin argumenter for økt beredskap i nord.

Arktis – et symboltungt landskap

Etter at Frans Josefs land ble sovjetisk i 1926, til tross for protester fra blant andre Norge, har øygruppen vært brukt i fangst og militærsammenheng. Mest det siste. Under den kalde krigen var sovjetiske strategiske bombefly stasjonert på Naguerskoe på Alexandraland, en av de fire store øyene. Flyplassen her er i dag den eneste operative på øygruppen. Den er helårsbemannet, og drives av FSB, den føderale sikkerhetstjenesten. I 2006 ble anlegget oppgradert, og mannskapsstyrken øket, trolig til rundt 30 mann, og i 2008 ble det bygd et russisk-ortodoks kapell på øya. For nordmenn kan dette ses som en nærmest bagatellmessig hendelse, men i russisk sammenheng var dette en viktig symbolsymbolhandling som styrker øygruppens status.

– Putin bruker den russisk-ortodokse kirken bevisst, og kapellet og et besøk av høytstående representanter for den russisk-ortodokse kriken, bar bud om at Frans Josefs land igjen skal spille en større rolle i russisk politikk, sier Salve Dahle.

Øygruppen er et egnet utkikkspunkt til de klimaendringene som nå forandrer Arktis, og internasjonale forskningsmiljøer har i lang tid sett på øygruppen som en mulig forskningsbase. Samme år som Sovjetunionen gikk i oppløsning ble det gjort avtale om et polsk-russisk-norsk forskningssamarbeid på Frans Josefs land, men dette samarbeidet kom aldri ordentlig i gang. Muligheten kan komme igjen nå, sier Dahle. Han peker på at det i Russland er krefter som vil åpne opp for forsking og turisme, mens andre er svært opptatt av at Russlands militærstrategiske hensyn må komme først. I sommer ble det kjent at øygruppen innlemmes i nye militærstrategier, og den gamle, sovjetiske flyplassen på Graham Bell-øya skal igjen bli operativ. Dette er ledd i en omfattende militær operasjon for å gjøre det mulig for russerne å forsvare sitt nye skattkammer, om det skulle bli nødvendig (se Mandag Morgen nr. 23, 2012).

Ryddeaksjon = PR-kampanje

I årtier brukte Sovjetunionen Arktis som søppelplass, også for atomavfall. 17.000 konteinerne er dumpet i Karahavet, og utallige skipsvark, med og uten atomavfall, ligger på bunnen av Barentshavet. Det er overfalteskrotet som Putin nå vil ha vekk fra Frans Josefs land. Og sammenlignet med hva russerne ellers har dumpet i nord, er det bare smårusk. I sommer har Putin sendt ut 90 mann på ekspedisjonsskipet Polaris på en dugnad for å få bort skrot, men Truls Gulowsen, leder i Greenpeace Norge, sier til Mandag Morgen at dette ikke betyr noe for forurensingssituasjonen i Arktis. Selv ikke løftet om å bruke 400 millioner korner på tre år, monner. For sovjeternes miljøsynder er nærmest ubotelige, og russerne fortsetter å forurense.

– Det er et paradoks at russerne bruker millioner på å få bort bilvrak fra Franz Joses land, samtidig som den russiske, landbaserte oljeindustrien fører til at Russlands egne urfolk vasser i olje, bokstavelig talt. Forurensningen på oljefeltene som Rosneft, Statoils nye russiske partner driver, er ekstreme, sier Gulowsen til Mandag Morgen.

Det russiske kontrollorganet for miljøsaker, Rosprirodnadzor, ser med glede på at Russland starter sin arktiske opprydding på Frans Josefs land, og legger, som Putins PR-folk, vekt på det må tas grep for å redde isbjørnbestanden. Verdens viktigste isbjørnområde kan ikke lenger kan se ut som en søppelplass. Men i rapporter som organet står bak, kommer det frem at Russland har en svært lang vei å gå før miljøspørsmålene tas på alvor, og at det er enegribransjen som skal sørge for at velstandutviklingen i Russland fortsetter som er verstingen.

I august dokumenterte Rosprirodnadzor at Rosneft, som har fått cartre blance på den russiske kontinentalsokkelen, er den største forurenseren i de landområdene der selskapet driver oljeproduksjon. I Khanti-Mansiisk-regionen, sentrum for den russiske oljeindustrien, hadde Rosneft 2727 utslipp i 2011, og ansvaret for 75 prosent av alle utslippene som ble registret av myndighetene. Årsaken til utslippene er i mange tilfeller dårlige rørledninger, dårlig kontroll, og som i det meste av den russiske industrien, utdatert utstyr.

Yuri Trutnev, som tidligere har vært minister med ansvar for landets naturressurser, påpeker at der Rofneft uvinner olje er det bare enkeltområder som ikke er ødelagt av forurensing. Det russiske statsoljeselskapets manglende miljøansvar, og ex-ministerens offentlige uttalelser i avisen Vedomisti nylig, står i skarp kontrast til Putins PR-stunt for å få oppmerksomhet om at Russland tar miljøansvar i Arktis. Putins utspill fungerer aller mest som en salgsplakat for eksklusiv turisme til øygruppen som sikret seg evig liv i polarhistorien gjennom at Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen måtte overvintre der under sitt forsøk på å nå Nordpolen i 1895-96.

Putin tok til orde for en arktisk ryddeaksjon allerede i 2010 da han besøkte Aleksandraland og med enge øyne så vrakene av den havarert sovjetiske militærmakten. «Bortfallet av militære operasjoner i dette området resulterte i denne skraphaugen,» sa Putin til Ria Novosti i 2010. Selv om Sovjetunionens miljøsynder på Franz Josefs land blir små i det store miljøregnskapet, er det likevel 70.000 oljefat, minst 3000 tonn diesel, flyvrak, bilvrak og store mengder gammelt utstyr som skal fjernes, i første omgang fra Alexandraland. Arbeidet organiseres av Ministeriet for naturressurser, med Det russiske geografiske samfunn og flere forskningsorganisasjoner som støttespillere. 1000 oljefat ble samlet inn i fjor sommer, da arbeidet startet. Det sier seg selv at ryddemannskapene står overfor en formidabel oppgave bare på dette ene området som var i militær bruk fra 1930 til midt på 1990-tallet. Og dersom Putin gjør alvor av å styrke den arktiske infrastrukturen med nye havner, nye veier, nye rørledninger, moderne industrianlegg og større forskningsstasjoner, vil denne utbyggingen skape ny forurensing som kommer i tillegg til de allerede uhåndterlige miljøproblemene i det sårbare landskapet.

Borten Moe ber om kappløp

Hvor lenge polisen holder er det fortsatt uenighet om, men at den blir tynnere er sikkert. Når Borten Moe viser at han gjerne vil utnytte dette, og bringe olje- og gassindustrien helt frem til Nordpolen, utfordrer han både den internasjonale miljøbevegelsen og den norske, utenrikspolitiske linjen om forsiktighet i Arktis. Utenriksminister Jonas Gahr Støre har i årevis tegnet et bilde av nordområdene som et fredfullt landskap med politisk solgangsbris. Men bildet endrer seg; og nylig bekreftet forsvarsminister Espen Bart Eide til Mandag Morgen at russerne øker sin militære kapasitet i nord, men han påpekte også at «det vi ser er ikke alarmerende.» Han forstår Putins ønske om økt sikkerhet for egne ressurser i en tid med stor appetitt på olje og gass.

Akkurat nå har ingen større appetitt enn hans ministerkollega Ole Borten Moe. Oljestatsrådens utspill om boring nær Nordpolen fikk miljøbevegelsen til se rødt, og igjen beskylde Borten Moe for å være oljebransjens beste agent. Han har i ettertid også fått grov kjeft av miljøvernminister Bård Vegar Solhjell, og også statsministeren har sagt at Borten Moes ambisjoner er uaktuelle. Om der er noen trøst for miljøbevegelsen og andre som er kritisk til oljestadsrådens utålmodighet, så vil han aldri få ta dyden på Nordpolen. For selv om Norge har vært med på å definere spillereglene for hvordan havbunnen under Polhavet skal fordeles, er Nordpolen utenfor norsk rekkevidde (se Mandag Morgen nr. 14, 2007). Tre nasjoner krangler om eierskap til Nordpolen: Polpunktet kan bli dansk, eller bli snappet av den krasseste av alle arktiske retorikerne, Canadas statsminister Stephen Harper. Eller så vil alle kartlegginger av hvor de ulike, nasjonale kontinentalsoklene i nord til slutt vise at Putin var i sin fulle rett da det russiske flagget ble plantet på havbunnen under polpunktet i 2007. FN kommer med fasiten i 2013.

Innen den tid vil forbedrede seilingsforhold til Frans Josefs land og Putins arktiske programmer ha gjort øygruppen i stand til å skrive ny polarhistorie.