Global ledertrio med felles utfordringer

Publisert: 9. desember 2012 kl 16.45
Oppdatert: 7. desember 2012 kl 12.28

Et bilde på den nye, globale ansvarsfordelingen: Barack Obamas første reise etter å ha blitt gjenvalgt, går til Asia, der han møter en rekke av Kinas naboer. Tysklands regjering melder samtidig at den er klar til å sende både Patriot-raketter og tyske soldater til Tyrkia, for å bevokte grensen mot Syria.

Dette sier mye om den geopolitiske dynamikken ved inngangen til 2013. Obamas utenrikspolitiske fokus er Asia. For å forsvare USAs strategiske interesser, vil han bruke landets militære og politiske styrke til å sikre en fredelig utvikling i verdens viktigste vekstregion, i en tid der Kinas militære, politiske og økonomiske makt stadig øker.

Derfor må Europa ta større ansvar for stabiliteten i de urolige, sørøstre nærområdene. Denne stabiliteten er under utfordring, både på grunn av borgerkrigen i Syria og på grunn av konflikten mellom Israel og Hamas i Gaza.

Tyskland var forsiktige i Afghanistan og deltok ikke i aksjonen i Libya i 2011. Men med beslutningen om å støtte Tyrkia med Patriot-raketter, imøtekommer landet et lenge uttrykt ønske fra USA om at Europa skal påta seg en rolle som en troverdig utenrikspolitisk aktør.

160 tyske soldater gjør ikke Europas økonomiske stormakt til en stor, militær aktør. Men det er et skitt i retning av at det moderne Tyskland, tett koordinert med andre europeiske land, begynner å bruke sine militære ressurser til å forfølge Europas strategiske interesser.

Barack Obama, den tyske forbundskansleren Angela Merkel og den nyvalgte kinesiske lederen Xi Jinping, er de sentrale aktørene i de kommende årenes globale lederskap. Sammen står de i spissen for det Merkel har omtalt som «de tre verdensregionene», som vil bli avgjørende tyngdepunkter i det kommende tiårs økonomiske og politiske maktbalanse.

Obama leder frem til 2016 det økonomisk og politisk svekkede, men i demografisk forstand privilegerte USA. Xi Jinping er utpekt til å stå i spissen for Kinas uutgrunnelige, kollektive kommunist-kapitalistiske ledelse frem til 2022. Og alt tyder på at Angela Merkel, som ble tysk forbundskansler i 2005, vil kunne fortsette i jobben frem til 2017, ettersom hun er klar favoritt til å vinne valget i september 2013. Merkel har formelt sett ikke noe offisielt europeisk mandat. Men krisen har skapt en situasjon der Tyskland i kraft av sin økonomiske styrke er dømt til å stikke ut kursen. 

Saken fortsetter under annonsen

Tredobbelt bekymring

Xi, Obama og Merkel skal alle forholde seg til en rekke av de samme, globale problemene, fra økonomisk ustabilitet via klimaendringer til et utall av eksplosjonsfarlige regionalkonflikter i Midt-Østen, Sentral-Asia og Afrika. Men de deler også – uansett ulikhetene mellom de tre verdensregionene – en utfordring om å skape intern samkjøring i sine respektive samfunn.

I Kina er det ingen ting kommunistpartiet frykter mer enn økende sosial uro. USA kjemper mot middelklassens reduserte kjøpekraft og den sosiale mobilitetens sammenbrudd. Og i Europa er Angela Merkel på hvileløs reising mellom landene i eurosonen, for å tale det forente Europas sak.

Finanskrisen, gjeldskrisen og de siste årenes tvil om euroen kan overleve, har gjort det helt klart at det siste tiårets globalisering ikke bare har ført USA, Europa og Kina inn i et konkurranseforhold – situasjonen har også avslørt det gjensidige avhengighetsforholdet.

Kinas og USAs ledelse er bekymret over euroens overlevelse, simpelthen av hensyn til sine egne, økonomiske interesser. På samme måte er Europa og USA bekymret for om Kinas nødvendige politiske og økonomiske reformer i de kommende årene vil kunne skje uten at enda mer nasjonalistiske og autoritære krefter får kontrollen over den kinesiske militærmakten. Der er nemlig budsjettet økt med 12 prosent per år i det siste tiåret. Og i Kina og Europa er man bekymret når Det hvite hus og Kongressen ikke kan bli enige om et kompromiss som vil bringe USAs nasjonaløkonomiske situasjon inn på en bærekraftig kurs.

Mysteriet i Beijing

Kinas nye leder, Xi Jinping, er fortsatt et mysterium for Vesten. Mediedekningen av det kinesiske maktskiftet har vært mer omfattende enn noensinne, men selv ikke de mest velorienterte observatører tør å gi noe sikkert tips om hva Kinas sentrale leder frem til 2022 egentlig står for.

Saken fortsetter under annonsen

Det antas at Xi vil fortsette det moderne Kinas liberale, økonomiske politikk, men samtidig forsøke å temme den brølende, kommuniststyrte kapitalismen, slik at den både økonomisk, sosialt og miljømessig skal bli mer bærekraftig.

Etter at han ble utnevnt til vervet som generalsekretær i kommunistpartiets sentralkomité – og dermed Kinas politiske leder – har Xi uttalt at korrupsjon kan drepe partiet og ruinere landet. Xis uttalelser er et signal om at partiet er klar over problemet. Men den manglende åpenheten og uthalingen av utvelgelsen av Xi, kan også være resultatet av en prosess der avtroppende krefter i partiet forsøker å gardere seg mot fremtidige partiangrep på deres personlige formuer.

Både korrupsjonen og lukketheten i det kinesiske kommunistpartiet, skaper i tillegg en ukjent faktor hva angår mulighetene for å vurdere om Kina i det hele tatt kan omstille sin økonomiske modell. Den sentrale makteliten i Beijing kan muligens mene at mer regulering, større økonomisk omfordeling og strengere miljølover er nødvendig. Men det er langt fra ensbetydende med at regionale og lokale partigrupperinger faktisk iverksetter ny lovgivning fra Beijing.

Xi Jinping har – på lik linje med resten av Kinas ledere og toppembetsmenn anno 2012 – en bred utdannelsesmessig og yrkesmessig bakgrunn. Han har mange års erfaring med regional økonomisk utvikling, han har militærerfaring, og han har studert i USA. Men på tross av dette vender de fleste observatører tilbake til det faktum at han er sønn av en av veteranene fra Maos revolusjon, og derfor anses som svært regimelojal.

Den kinesiske ledelsens frykt for sosial uro understrekes av det faktum at kommunistpartiet i de siste årene har investert massivt i utbyggingen av et finmasket politi-, kontroll- og etterretningsnett. Ifølge en analyse fra European Council of Foreign Relations, opplevde Kina bare i 2011 flere enn 180.000 såkalte «massebegivenheter», der flere enn 500 mennesker spontant gikk ut på gaten for å protestere.

Kinas ledere vet med andre ord godt at de sitter på en sosial kruttønne, og at det kun er fortsatt velstandsøkning og mindre ulikhet som kan holde befolkningen i ro. 

USAs nye sosiale heis

Saken fortsetter under annonsen

I USA er Barack Obama blitt gjenvalgt etter en valgkamp der hver eneste detalj i hans og diverse motkandidaters fortid er blitt endevendt. Obama ble valgt av et flertall som i vid utstrekning bærer USAs fremtid i seg, i betydning av at hans skare av tilhengere både er yngre og mer etnisk variert enn Mitt Romneys. Men samtidig står han med en nasjon og med innbyggere som er gjeldstynget i en slik grad at den sosiale mobiliteten er stoppet opp. Den amerikanske middelklassen har alltid søkt å klatre, og det har i flere tiår vært en formidabel, økonomisk vekstmotor, både for USA og resten av verdensøkonomien. I dag er imidlertid denne middelklassen så hardt økonomisk presset at den trekker økonomien nedover, snarere enn oppover.

Frem mot valget offentliggjorde den Obama-vennlige tankesmien Center for American Progress en omfattende rapport med anbefalinger om hvordan den amerikanske middelklassen kunne revitaliseres. De gode rådene handler om hvordan man kan gjøre det billigere å gi unge mennesker en utdannelse, om å skape muligheter for jobbtrening, om å bedre forhold for syke og arbeidsledige, og om å redusere befolkningens utgifter til bolig, energi og transport.

Med andre ord politiske anbefalinger som snarere er myntet på et u-land enn på verdens eneste supermakt og mest avanserte økonomi. Obamas utfordring i de kommende fire årene blir å skape en ny, sosial kontrakt mellom det nye, etnisk blandede USA og den økonomisk konservative og sosialt bekymrede «hvite» delen av befolkningen.

President Obama står overfor en enorm utfordring med å redusere den amerikanske gjelden. Men samtidig gir det ham en stor, politisk fordel at ingen avtale i Kongressen automatisk fører til skatteøkning og offentlige innsparinger.

EU: Egennyttig solidaritet påkrevet

Angela Merkel insisterer stadig vekk på at hennes innsats for å samle EU-landene om en sterkere politisk integrering, grunnleggende sett dreier seg om å sikre det hun omtaler som Europas sosiale markedsøkonomi. Dette er en argumentasjon som preller av på de kriserammede, søreuropeiske landene, der befolkningene opplever kraftige reallønnsreduksjoner som en følge av regjeringenes bestrebelser på å sanere den offentlige økonomi.

Men, Merkel har en politisk trumf. De politiske flertall både i de kriserammede landene og i de mer velstående, nordeuropeiske land, som Tyskland, Nederland, Finland og Østerrike, er kommet til den samme konklusjonen som Merkel. Deres økonomiers fortsatte velbefinnende er for en stor del avhengig av at euroen overlever. Og dette betyr at man må utvise den nødvendige solidaritet internt i eurosonen, slik at man får de minst velstående landene på rett kurs igjen. Ledelsesmessig trekker imidlertid den tyske forbundskansleren store veksler på den betydelige støtten hun stadig har blant de tyske velgerne.

Saken fortsetter under annonsen

Merkel er seg samtidig svært bevisst at den politiske integreringen og den grenseoverskridende økonomiske solidariteten ikke er bærekraftig uten demokratisk forankring. Og den forankringen kommer først den dagen den er nedfelt i unionens traktatgrunnlag.

Å overbevise EU-landenes regjeringer, og senere innbyggerne i de enkelte land, om at det er i deres egen interesse å flytte ytterligere suverenitet fra det nasjonale til det europeiske nivå, er en så monumental ledelsesoppgave at den ville vært umulig å gjennomføre hadde det ikke vært for den raskt voksende krisebevisstheten i Europa. Og på tross av denne bevisstheten, er det slett ikke sikkert at europeerne velger å underskrive Merkels bud om en ny, sosial kontrakt for Europa.

En ting kan imidlertid den tyske forbundskansleren være sikker på: At Xi Jinping i Beijing og Barack Obama i Washington vil gjøre hva de kan for å forhindre at EUs økonomiske og monetære samarbeid ender med oppløsning. Skrekkscenariet er euroens sammenbrudd, med alt hva det fører med seg av devalueringer, økonomiske tap og hjertestans i verdenshandelen.