Annonse

Kampen om råvarene spisser seg til

Parallelt med at verdens befolkning nærmer seg ni milliarder, blir kampen om de knappe ressursene stadig hardere. Tilgang til nødvendige råvarer er blitt avgjørende for selskaper over hele verden, og etterspørselen har gått i taket, viser Mandag Morgens analyse av de mest sentrale aktørene i den globale råvarekrigen. 

Kampen om råvarene vil skape nye, regionale spenninger og konflikter, i takt med at industrien fester grepet om de tilgjengelige ressursene. 

Med kun 22.000 innbyggere er den sveitsiske byen Baar neppe særlig kjent utenfor landets grenser. Inntil for få år siden var det også tilfelle for en av byens få store selskaper, Glencore.

Glencore har siden 1974 handlet med metaller, mineraler og olje, men inntil i fjor levde selskapet et diskret liv i et anonymt kontorkompleks i utkanten av byen. Da aksjonærene i selskapet i juni 2011 valgte å børsnotere Glencore i London og Tokyo, måtte imidlertid ledelsen offentliggjøre enkelte nøkkeltall. Og de tallene viste at det diskrete selskapet kontrollerer 50 og 60 prosent av verdenshandelen med henholdsvis sink og kobber. Ifølge nyhetsbyrået Reuters er Glencore «det største selskapet du aldri har hørt om».

Glencore er en av de store aktørene i den råvareindustrien som stadig fyller en større plass i den verdensomspennende næringslivseliten. På den nyeste Fortune 500-listen over verdens største selskaper målt etter omsetning, inntar olje-, gass- og råvaresektoren åtte av de ti øverste plassene. Og varehandelsgiganten Wal-Mart, som i flere år har toppet denne listen, må se seg slått av energikjempene Royal Dutch Shell og Exxon.

I 2005 handlet 11 av verdens 50 største selskaper med olje, gass og metaller. I dag er det 21 slike selskaper på listen, og til sammen omsatte de for 4.678 milliarder dollar i fjor. Dersom råvareindustrien hadde vært en nasjon, ville det vært verdens fjerde største økonomi, noe mindre enn den japanske, men klart større enn den tyske.

Og i tillegg kommer alle selskapene hvis regnskaper ikke er offentlig tilgjengelige, for eksempel det statlige, saudiarabiske oljeselskapet Saudi Aramco, som ifølge observatører overgår Apple som verdens mest verdifulle selskap. Selskapet eier blant annet Ghawar-feltet, som er verdens største aktive oljefelt og som ifølge overslagene eksporterer olje for minst 150 milliarder dollar i løpet av et år. Oppå dette kommer betydelige inntekter fra oljeraffinerier, distribusjon, shipping og gass.

– Råvarebransjen flytter rundt på milliarder av dollar hver eneste dag, den har aktiviteter over hele verden og den råder over rikdom og makt som er så enorm og vidtrekkende at det går langt over hva de fleste mennesker overhode kan forestille seg. 

Det sier Geoff Hiscock, mangeårig journalist og kommentator for CNN og forfatter av flere bøker om det globale næringslivet. Den nyeste heter «Earth Wars» og kom ut på vårparten i år. Der kartlegger Hiscock frontene i det han omtaler som «den globale krigen» om jordens ressurser.

– Vi står overfor en kjempeboom i den globale etterspørselen, og det på et tidspunkt da tilgangen til de billige ressursene er ved å ta slutt. Hvis man ser på energiforsyningen isolert, så er den gjenværende oljen omgitt av store politiske interesser. Kull forurenser, kjernekraft er for farlig, vindenergi er for usikker, solenergi er for dyr, og vannkraft og geotermisk energi er for vanskelig å utvinne. Store deler av oljeindustrien ser akkurat nå en slags åpenbaring i naturgassen. Men selv om vi finner alternativer, er kampen om råvarene uunngåelig, og vil på lengre sikt føre til flere konflikter verden over, sier Hiscock.

Råvareindustrien kan se frem til gylne år i takt med at verdens befolkning nærmer seg ni milliarder og de stadig voksende middelklassene i land som Kina og India begynner å kreve en levestandard som den i Vesten. Ifølge fremskrivninger fra det internasjonale energibyrået (IEA) vil etterspørselen etter energi øke med 33 prosent frem mot 2035, mens antallet biler antas å bli det tredobbelte av dagens i løpet av de kommende 40 årene.

I tillegg kommer den økende etterspørselen etter såkalt sjeldne jordarter, som er avgjørende for produksjonen av blant annet solcelleanlegg, batterier til elbiler og smarttelefoner.

Kombinasjonen av økt etterspørsel, færre tilgjengelige ressurser og en sterk råvaresektor, bidrar til å stramme råvareselskapenes grep om resten av næringslivet. Selskaper verden rundt har stilltiende måttet akseptere at utgiftene til råvarer har eksplodert i løpet av de siste 10 til 15 årene (se figur). Siden 1995 har prisene på råolje økt med mer enn 500 prosent, mens prisen på en kilo neodymiumoxid, som er et svært viktig råstoff i blant annet vindmølleturbiner, har økt fra cirka 40 til over 1.200 dollar på bare seks år.

Denne utviklingen tvinger nasjonene til å revurdere sin handelspolitikk. For eksempel måtte regjeringen i Australia i fjor – med henvisning til nasjonens sikkerhet – gripe inn i en avtale mellom det kinesiske gruveselskapet China Non-Ferrous Metal Mining og det australske selskapet Lynas. Hadde avtalen gått gjennom, ville det kinesiske selskapet fått aksjemajoriteten i Lynas, og dermed full råderett over en betydelig mengde av Australias sjeldne jordarter.

Råvaremonopolene vokser

Siden 1970-tallet har råvareindustrien vært preget av en lang rekke privatiseringer, aggressive oppkjøp og strategiske konsolideringer.

Utvinning av råvarer har historisk sett for det meste vært på statlige hender, og fokus har vært på forsyningssikkerhet for egne befolkninger og eget næringsliv. Men i de senere årene har mange nasjoner solgt ut arvesølvet.

Vale – verdens tredje største gruveselskap – var eid av den brasilianske staten inntil selskapet i 1997 ble solgt til det private National Steel Company. Samme år valgte den russiske stat å selge det underskuddsrammede Norilsk Nickel til private investorer, som i dag har utviklet selskapet til å bli verdens største produsent av nikkel og palladium, med en årlig omsetning på 15 milliarder dollar.

Selskaper i gruveindustrien er kjent for å vokse seg ved hjelp av strategiske oppkjøp. Da de nye eierne overtok Vale, valgte de å konsentrere seg om jernmalmutvinning, mens andre deler av selskapet ble solgt ut. Gjennom en rekke oppkjøp har det lykkes selskapet å få kontroll over 85 prosent av jernmalmproduksjonen i Brasil.

Verdens to største gruveselskaper, erkerivalene BHP Billiton og Rio Tinto, som begge har britisk-australske eiere og begge omsetter for drøye 60 milliarder dollar pr. år, går ikke av veien for å utvide virksomheten ved hjelp av fiendtlige oppkjøp.

Så sent som i desember 2011 lyktes det for eksempel Rio Tinto – etter mange års forsøk – å få kjøpt aksjemajoriteten i det kanadiske gruveselskapet Ivanhoe. Dermed fikk Rio Tinto tilgang til gruveområdet Oyu Tolgoi i Mongolia, som rommer en av verdens største forekomster av kobber.

Konsolideringsstrategien finner man også hos de gamle oljegigantene BP og Shell, som i utgangspunktet er blant verdens største selskaper. Begge har de siden 1980-tallet jobbet for å omskape seg fra rene oljeselskaper til energiselskaper, blant annet ved å investere store summer i nye energikilder. Shell har, sammen med den brasilianske sukkerprodusenten Cosan, etablert joint venture-selskapet Raizen, som tar sikte på å bli verdens største produsent av biodrivstoff. BP har på sin side inngått en joint venture med indiske Tata Group, og deres felles selskap sitter på en stor del av det indiske markedet for solceller. Og det franske oljeselskapet Total har investert 1,3 milliarder dollar i den amerikanske solpanelprodusenten Sun Power.

Oljegigantenes interesser innen blant annet biodrivstoff og solenergi er positivt, sett i et investeringsperspektiv, men samtidig problematisk, fordi makten over de nye energiressursene dermed er i den samme kretsen av selskaper som i mange tiår har sittet på de gamle.

– I utgangspunktet er tilgangen til verdens energiressurser begrenset til et overskuelig antall selskaper. Og når den grønne energien også skal domineres av den etablerte oljeindustrien, blir det ekstra vanskelig for nye og mindre aktører å gjøre seg gjeldende, sier Geoff Hiscock.

De dominerende selskapene styres av en engere krets av innflytelsesrike næringslivsfolk, hvis lønnsslipper forteller om årslønner på tresifrede millionbeløp (se egen oversikt). Det gjelder for eksempel toppsjefen i den amerikanske oljegiganten Exxon Mobil, Rex Tillerson, som i fjor kunne sette over 207 millioner lønnskroner i banken. Tillerson er for øvrig ikke bare toppsjef, han innehar også vervet som styreformann. 

Også en annen av profilene i bransjen, kineseren Jiang Jiemin, bærer flere hatter. Ikke bare er han toppsjef og styreformann i China National Petroleum, Kinas statseide olje- og gasselskap, men han leder også det børsnoterte oljeselskapet PetroChina. Han er flere ganger blitt beskyldt for å være «i lomma på» kinesiske myndigheter, og å bruke sin dobbeltrolle til å holde oljeprisen kunstig lav. 

På lik linje med flere av profilene innen råvareindustrien, rekker både Rex Tillersons og Jiang Jiemens innflytelse langt ut over bransjens grenser. Tillerson er kjent som en sterk lobbyist for anti-miljøbevegelsen, og han betegner klimakrisen som et «ingeniørproblem». Jiemin oppfattes som den strategiske hjernen bak Kinas aggressive strategi for å underlegge seg store utenlandske råvarereserver. PetroChina har for eksempel investert over fem milliarder dollar i å utvikle et stort naturgassreservat i Canada, og har i mange år hatt stor aktivitet i kontroversielle områder som Sudan og Iran.

Samspill med industrien

Råvareindustriens maktmonopoler er blitt betydelig styrket parallelt med at flere land har meldt seg aktivt på i det globale kappløpet om ressursene. I løpet av kort tid har flere nye nasjoner oppnådd en dominerende rolle, takket være et tett samspill med industrien. Mens OECD-landene på 1970-tallet stod for 61 prosent av den globale energiproduksjonen, er andelen i dag redusert til 43 prosent. Kina har utviklet seg til verdens største produsent av kull, med en andel på 19 prosent av det globale energimarkedet, mens Russland i dag er verdens største produsent av råolje og naturgass. 

I 2009 gikk Kina forbi USA som verdens mest energiforbrukende nasjon, og på tross av enorm hjemmeproduksjon, særlig av kull, er regjeringen i Beijing i stor grad avhengig av energi og andre kritiske ressurser utenfra. På grunn av dette har Kina investert stort i flere utenlandske gruveselskaper. Staten investerer ikke direkte, men kanaliserer pengene via de store, statseide selskapene. Det ene, China National Petroleum, eier i dag store andeler i gruveprosjekter blant annet i Sudan, Peru, Kasakhstan, Syria, Australia og Canada. Selskapet har nylig investert tre milliarder dollar for å utvikle det irakiske oljefeltet al-Ahdab, sør for Baghdad. 

Kina er også en aktiv investor i den brasilianske gass- og energisektoren, i tillegg til i nye havner og infrastruktur i flere land i Afrika, noe som skal sikre at de verdifulle råvarene i Afrika kommer frem til det kinesiske fastlandet. Stormakten viser også interesse for de enorme ressursene som befinner seg i grunnen på Grønland og i Arktis. Blant annet derfor har Kina anmodet om å få observatørstatus i Arktisk råd, for å komme tettere på de viktige beslutningene om hvordan disse ressursene skal fordeles mellom de arktiske landene (se også Mandag Morgen nr. 7, 2012).

Flere konflikter

Med den økende interessen for ressursene følger også nye konflikter og tvister. Mens de fleste bransjer og nasjoner unnlater å blande seg inn i andre nasjoners ressurspolitikk, er situasjonen en helt annen for råvareindustrien. Den er oftest i direkte forhandlinger med regjeringene om adgang til ressursene.

I flere afrikanske land har man allerede opplevd hvilke konsekvenser den globale ressursjakten kan få for befolkning og økonomi. Kontinentet er rikt på ressurser, men kombinasjonen av korrupte og svake regjeringer og historisk betingede konflikter, har gjort det mulig for råvareindustrien å spille ulike interesser ut mot hverandre. I Den Demokratiske Republikken Kongo har befolkningen vært offer for mange års borgerkrig som følge av landets store forekomster av bl.a. kobber, gull og diamanter. I land som Nigeria og Sudan har oljeforekomster ført til årelange væpnede konflikter.

Også i Asia og Europa finnes det konfliktområder, og listen over disse områdene blir stadig lengre, jo knappere eller mer monopolisert ressurstilgangen blir. Konflikten mellom Kina og Japan om de små øyene i Sørkinahavet, er siste skudd på den lange stammen av konflikter som dreier seg om tilgang til ressurser, mye mer enn landområder.

Annonse
Annonse