Annonse

Kontroversiell union fyller 50

Det første kvartalet av 2013 har ikke vært det beste for Den afrikanske unionen. Politiske og militære ledere på kontinentet har kranglet om logistikken i kampen mot al Qaeda-opprørerne som kjemper for å ta makten i Mali i Vest-Afrika. Man måtte ty til den tidligere kolonimakten Frankrike for å få stanset opprørernes fremrykning mot hovedstaden Bamako. Dette er blitt tolket som et nytt tilbakeskritt for AUs mantra om å komme med "afrikanske løsninger på afrikanske problemer".

Krisen i Mali er riktignok ikke bare et afrikansk problem. Terrorangrepet mot gassanlegget i al Amënas, som i første rekke var en hevn mot franskmennenes aktivitet i Mali og som ble foretatt av nok en terrorgruppe med bånd til al Qaeda, vitner om krisens globale natur. Det er derfor helt naturlig at de militære operasjonene i Mali skjer under overoppsyn av FN. Det er imidlertid et absolutt problem at de 53 medlemslandene i AU – nok en gang – ikke har maktet å ta den praktiske styringen av en krise som rammer deres eget kontinent.

Det som opprinnelig het Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU) ble dannet for 50 år siden av lederskikkelsene i det postkoloniale Afrika. Dannelsen av OAU ble sett som et tappert forsøk på å bidra til å frigjøre de tidligere koloniene fra restene av kolonialisme og apartheid, i tillegg til å fremme økonomisk og politisk solidaritet mellom de afrikanske nasjonene, megle i konflikter og fremstå utad som en enhetlig afrikansk stemme i internasjonale saker. I løpet av årene som har gått har organisasjonen oppnådd beskjedne resultater, best er de i bistanden til frigjøringsorganisasjonene i Rhodesia (dagens Zimbabwe) og til kampen mot apartheidstyret i Sør-Afrika. Organisasjonen har også stått bak opprettelsen av multilaterale institusjoner som Den afrikanske utviklingsbanken, som støtter kontinentets utallige utfordringer innen infrastruktur, så som energi, transport, utdannelse og informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Enkelte andre panafrikanske tiltak innen områder som post og telekommunikasjon, sivil flytrafikk, nyhetsformidling, jernbanedrift, frihandel og idrett ble også etablert av OAU i organisasjonens glansdager.

På tross av dette har ikke drømmen om et forent, fredelig og rikt Afrika gått i oppfyllelse i OAUs tid. I løpet av de årene organisasjonen eksisterte, ble den sjelden mer enn en årlig prateklubb for afrikanske ledere, der en rekke planer ble lansert, uten at særlig mange av dem førte til noe som helst. Arbeidet ble hemmet av en rekke utfordringer, fra mangel på penger til å iverksette programmene, via uenighet om militær inngripen i krisesituasjoner, og til uenighet om graden av integrering som var nødvendig for å føre kontinentet til fremskritt.

Og fordi organisasjonen var nokså tannløs, evnet den ikke å stanse borgerkrigene, militærkuppene eller de mest rabiate av Afrikas diktatorer. Både Zaires Mobutu Sese Seko og Ugandas Idi Amin hadde i sin tid formannsvervet i OAU, mens de samtidig slaktet sine egne befolkninger og nektet dem de rettighetene som organisasjonen hevdet å være talsmann for. Folkemordet i Rwanda, der rundt en million mennesker ble drept i 1994, skjedde rett under nesen på OAU.

På tross av denne kontroversielle bakgrunnen, ble det sett på med fornyet håp både i Afrika og i resten av verden da OAU ble endret til AU i 2001. Håpet gikk ut på at den nye organisasjonen skulle lære av fortidens feil, og makte å føre kontinentet fremover i en æra som skulle karakteriseres av hurtig globalisering, ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi, økende demokratisering og blomstrende menneskerettigheter, og kamp mot trusler som terrorisme, epidemier, global oppvarming og kriger. AU skulle signalisere en ny morgen for Afrika, en æra som den tidligere sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki – en av arkitektene bak AU – gjerne omtalte som "den afrikanske renessanse". Blant nøkkelprogrammene som ble lansert av AU, var New Partnership for Africa’s Development (Nepad), et rimelig radikalt prosjekt som tok sikte på å sette fart i bærekraftig utvikling, å urydde fattigdommen, integrere Afrika i den globale økonomien og bedre kvinnenes kår. Nepad var basert på at god ledelse, demokrati og menneskerettigheter skulle ligge til grunn for utviklingen. Der OAU ikke lot seg kontrollere i særlig grad, har AUs Nepad-program lansert et kontrollsystem der de ulike afrikanske lederne på frivillig basis skal la seg kontrollere på områder som demokrati og menneskerettigheter og sosial og økonomisk utvikling. Selv om kontrollmulighetene innledningsvis var begrenset, kom meldingen klart og tydelig frem selv for de minst entusiastiske regimer: Man kunne ikke fortsette som før.

Det liten tvil om at AU blir oppfattet som langt mer dynamisk, fokusert og relevant enn hva OAU var. I løpet av det drøye tiåret siden AU så dagens lys, er organisasjonen blitt en av stemmene i G20-gruppen, og er blitt hørt av både IMF og Verdensbanken hva afrikanske spørsmål angår. Organisasjonen har med hell talt Afrikas sak i møter med strategiske partnere som Kina, EU og USA, og den står bak militærintervensjoner i kriser som i Darfur, Somalia og Den demokratiske republikken Kongo. I tillegg har AU suspendert medlemsstater som Niger, Elfenbenskysten og Madagaskar for brudd på demokratiske spilleregler.

Men man er ikke helt kvitt de gamle problemene, og AU er ikke helt i stand til å løse problemet på en overbevisende måte. Det største hinderet er penger, i første rekke fordi slett ikke alle medlemslandene er villige til å yte det de bør. AUs budsjett for 2012 var på 274 millioner dollar, og de afrikanske landene bidro bare med drøyt 40 prosent. De øvrige pengene kom fra såkalt internasjonale partnere, i hovedsak EU, Kina og USA. Og selv blant medlemslandene i AU er de økonomiske byrdene ulikt fordelt. Sør-Afrika, Nigeria, Egypt, Algerie og inntil nylig Libya har tatt brorparten av regningen, mens land som Angola, Ghana og Ekvatorial-Guinea bare bidrar med småpenger, på tross av at oljepengene florerer i disse landene. AUs avhengighet av penger utenfra rammer organisasjonens mulighet til å sette i verk programmene og bruke makt der det er nødvendig. I situasjonen i Mali opplevde man at den vestafrikanske regionale blokken i AU kranglet om finansiering, transportlogistikk og trening for en innsatsstyrke, etter at FN i oktober 2012 vedtok en resolusjon om bruk av makt i regionen.

Afrika trenger AU mer enn noensinne. Men det er behov for et AU med styrke, beslutningsvilje og penger. Og gitt at det afrikanske kontinentet er en av verdens raskest voksende økonomier, er det ingen unnskyldning for at en svak og pengelens organisasjon skal gå på tiggerferd til Vesten for å finne praktiske løsninger på problemer som lett kunne vært løst lokalt.

Annonse
Annonse