Krisen gir mer sentralisering i både EU og USA

– EU vil på sikt bli føderalisert. EU-kommisjonen vil bli en regjering og EUs ministerråd et «overkammer», mens Europaparlamentet får stadig mer makt.

Det sa Tysklands rikskansler Angela Merkel i et møte i Europaparlamentet i november. Hun sa også at EU ikke må sky endringer i Lisboa-traktaten og at skattenivået i eurosonen bør «koordineres» på sikt, selv om det umiddelbare målet må være å stabilisere euroen.

EU-kommisjonens president, José Manuell Barroso, antydet en lignende visjon som Merkel sin i sin «State of the Union» tale i september. I november foreslo også han kraftige traktatendringer, blant annet et «eurobudsjett» og egne «euroobligasjoner,» samt egen representant for eurolandene i G8 og IMF.

– Eurolandene trenger å integreres hurtigere enn resten av EU, sa Barroso som forrige mandag var i Oslo for å motta Nobels fredspris.

Nå kan den økonomiske krisen gjøre sette økt fart på intergrasjonen innen i EU. Mange mener krisen vil forme en slags ny superstat i Europa. Blant dem er utredningssjefen i Nei til EU, jurist Morten Harper.

– Den erklærte retning i EU går mot en stadig mer sentralisert union, blant annet slik Merkel og Barroso har uttalt, sier Harper. Han viser også til at EU har utnevnt en egen president og utenriksminister, utenrikstjeneste og operative kampgrupper. Dette til tross for at de formelle lederne er lite synlige, utenrikstjenesten liten og kampgruppene få (se tekstboks).

– Det er likevel ingen tvil om retningen. Med Lisboa-traktaten ble EU å regne som én juridisk person for første gang. Den nye Kyoto-avtalen kan bli den første store avtalen EU underskriver som en enhet, i stedet for som 27 ulike land, sier Harper.

Han ser det som et uttrykk for en folkelig reaksjon mot denne sentraliseringen at Storbritannia setter seg i mot videre traktatendringer og ikke vil underordne seg EUs kommende bankunion.

– Et føderalt Europa har veldig svak folkelig forankring. EUs «opinionsmåling», Eurobarometeret, måler ikke ja eller nei til EU, men spør folk i EU om de ser EU som er fordel eller ulempe. I mange land er meningen delt, og misnøyen er mange steder økende, ikke bare i Storbritannia, sier Harper (se figur 1).

Et forslag om en felles EU-grunnlov strandet i 2005 med nei i folkeavstemninger i Frankrike og Nederland. Dette førte til at EU ble enige om den noe løsere Lisboa-traktaten, som foreløpig er den siste milepælen i EUs langsomme drift mot et potensielt «United States of Europe» siden EF ble til i 1951. Innføringen av det indre markedet i 1992, Maastricht-avtalen av 1992 og euroen i 2002 er andre viktige stopp underveis. Ved hver anledning legges stadig nye politikkområder inn under EUs beslutningsmyndighet.

Videre blir stadig fler saker i EU avgjort ved flertall i stedet for ved enstemmighet. Det betyr at medlemsland kan stemmes ned uten vetorett.

– Det er en tydelig føderal dreining. EU har og får stadig nye trekk av en statsmakt. Det EU mangler per i dag er en sentral skatteleggingsmyndighet, men den såkalte finanspakten kan presse det frem, og de nærmeste årene vil vise hvilken retning EU tar, mener Harper.

Lederen av Europabevegelsen Paal Frisvold,, trekker motsatte konklusjoner: – EU er et samarbeid som består av en lang rekke politikkområder, hvorav euroen bare er ett område. De store utfordringene innen styringen av euroen har tvunget frem fler overnasjonale beslutninger på dette området, men overnasjonalitet er ikke noe onde. Det betyr at noen land ikke får viljen sin, men samtidig gjør det EU handlingsdyktig. At flere land går sammen for å dele suverenitet er en utvikling vi skal sette pris på. Før 1992 var EU handlingslammet på grunn av mangelen på overnasjonalitet, sier Frisvold.

Han viser blant annet til organisasjonene Joint Aviation Authorities og Eurocontrol, som henholdsvis regulerer luftfartssikkerhet og luftrom i Europa, som begge måtte legge seg selv inn under EU-paraplyen for å få regler om overnasjonalitet. Det er en fordel for brukerne. Nå skjer dette også på områder som skipsfart, offshore sikkerhet og finans.

– På de fleste områder vil det gå mot flere overnasjonale beslutninger i fremtiden, sier han. Spesielt eurosonen vil integrere seg raskere enn de øvrige EU-landene, mener Frisvold. Han tror ikke sentraliseringen fører til at nasjonalstatens identitet undertrykkes på bekostning av en EU-identitet.

– Det tok amerikanerne 150 år å nå frem til føderalstaten. Det vil ikke ta Europa så lang tid, men de vil komme dit. Vi har ikke noe valg om Europa skal overleve i konkurranse med Kina, USA og de andre regionene.

USAs delstater

USA er en føderasjon. Men USA har ikke alltid vært så «united» som navnet tilsier.

– I USA ligger makten i utgangspunktet i delstatene. Makt er delegert til det føderale nivået i Bill of Rights, sier sier USA-viter ved Insitutt for Sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Gunnar Grendestad.

Makten delegeres altså ikke fra det føderale til delstatene, men andre veien – fra delstatene ti det føderale nivået. To passuser i grunnloven sørger for at det føderale nivået har fått større politisk makt. Grunnloven sier at det føderale skal «sørge for alminnelige velferd» og dessuten håndheve regler som «letter handelen» mellom delstater. Mange av USAs viktige nasjonale politiske beslutninger er vedtatt med begrunnelse i disse unntakene, for eksempel lovene som fikk slutt på rasediskrimineringen i Sørstatene på 50-tallet.

Forfatter og tidligere professor i amerikansk historie, Ole O. Moen, sier til Mandag Morgen at tendensen i USA de siste tjue årene har vært motsatt av EUs, og at drivkraften har kommet fra domstolene.

– Etter førti år med oppbygging av det føderale, startet Ronald Reagan en kampanje for å bygge ned «big government», altså det føderale. Det klarte han blant annet ved å erstatte mange av dommerne i Høyesterett med yngre, konservative dommere, som kom i flertall. Fra da av ble bruken av «handelsklausulen» i grunnloven redusert betraktelig, sier Moen. Han tror ikke fire ny år med Obama vil snu opp ned på situasjonen. Det tror heller ikke Ian Cooper, ved ARENA-senteret på Universitet i Oslo. Han er ekspert på føderasjonsbygging.

– USAs retning de neste årene avhenger av hvilket flertall Kongressen har, hvordan presidenten bruker makten og hvilke avgjørelser Høyesterett vil felle, sier Cooper.

Han presiserer at det er vanskelig å sammenligne EU og USA som føderasjoner.

– Den massive forskjellen er skatt og andelen av BNP. I USA bestemmes skattenivået sentralt, mens EU ikke kontrollerer skattenivået i medlemslandene. I USA utgjør føderale budsjetter 30 - 40 prosent av BNP, mens det i EU er ikke er felles budsjetter på mer enn 1 prosent av landenes samlede BNP, sier Cooper.

EU i to hastigheter

EU går mot en deling i to ulike enheter, tror Cooper.

Landene i euro-sonen vil gå mer i retning av en føderasjon, mens det vil oppstå en ytre sone i EU som står stille (se også Mandag Morgen nr. 40, 2011).

– Finanspakten innebærer jo at EU kan overse nasjonale budsjetter på viktige områder. Men EU vil likevel være langt fra så samlet som USA står, sier han.

Cooper tror EUs nye indre kjerne vil utvikle seg slik «neo-funksjonalismen» forutser. Der det oppstår ett samarbeid oppstår nye som følge av «hullene» man etter hvert oppdager i samarbeidsavtalene: Da kull- og stålunionen ble stiftet, oppstod behovet for en Roma-traktat, da det indre marked ble stiftet, oppstod behovet for en felles valuta, da gjeldskrisen startet, oppstår behovet for en felles finans- og skattepolitikk.

– Krisen gir landene økt behov for mer felles politikk for å løse krisen. Samtidig fører krisen til at mange blir mer skeptiske enn før, både blant EUs innbyggere og blant land i EUs periferi.

Statsviter og EU-ekspert Jan Erik Grindheim mener, som Cooper, at folkelig motstand mot EU gjør seg mer gjeldende jo dypere integrasjonen går.

– Egentlig er dette et paradoks, men jo mer demokratisk EU blir, for eksempel ved at det direkte folkevalgte Europaparlamentet får mer makt, jo mer føderalt blir EU, og da blir deler av befolkningen i Europa mer skeptisk. Nasjonalstaten står fremdeles meget sterkt i europeernes bevissthet, sier Grindheim.

Motstanden mot et føderalt EU er størst i de geografisk mest perifere landene i EU, med lange nasjonalstatlige tradisjoner og godt utbygde velferdsstater, det vil si i Nord-Europa og spesielt Skandinavia, samt Storbritannia.

– Alle i Europa burde ha en interesse av å støtte EU som politisk system. Også de rikere landene i nord som for tiden overfører penger til fattigere land i sør. I sum blir alle rikere av det europeiske samarbeidet og den økonomiske motoren det er i seg selv. Det burde de siste tjue årene med økonomisk vekst i Europa være et uttrykk for. En retur til proteksjonisme og grensekontroll i Europa ville bety at alle, også de rike landene, ville lide et veksttap som er større enn de midler nord overfører til sør per i dag, mener Grindheim.

Også han påpeker at den politiske ferden mot et føderalt Europa endte brått med det franske og nederlandske nei til en egen EU-grunnlov i 2005. Han tror imidlertid at krisen byr på en aldri så liten «restart-knapp» for økt integrasjon. Men frykter at dette kan føre til en oppdeling av EU i en indre og ytre sone, slik vi allerede har sett i form av euroland og ikke-euroland. Men, med unntak av Storbritannia, vil antagelig både den indre og den ytre sirkelen i et slikt samarbeid ønske seg euroen på sikt, fremhever han (se figur 2).

– Hvis euroen mislykkes, mislykkes EU. Det ville få store konsekvenser for økonomien i Europa. For å redde euroen må EU utvikle seg i føderal retning, men det fører også til at den gamle skillelinjen i den engelske kanal gjenoppstår. Det kan bli et EU som utvikler seg i to hastigheter, sier Grindheim, som mener eurosamarbeidet er et rent føderalistisk samarbeid innen EU.

I sin doktoravhandling har han vurdert de ulike institusjonene ut fra hvor føderalistiske de er og hvordan dette påvirker utviklingen av EU som politisk, økonomisk og juridisk system.

– EU-kommisjonen, EU-domstolen, Europaparlamentet og Den europeiske sentralbanken, er alle føderale organer, mens Rådet for den europeiske union er mellomstatlig og skal ivareta medlemsstatenes interesser. Men selv i rådet har innføringen av kvalifisert flertall fremfor enstemmighet, ført institusjonen i føderal retning, sier Grindheim.